hits

november 2017

Keiserens nye klr

Jordbruk er bruk av jord. Norsk jordbruk er bruk av norsk jord. Og jord kan ikke flyttes. Jordbruksproduksjonen - det vil si planteproduksjonen som er grunnlaget for all matproduksjon - m foreg der jorda er. Den kan ikke foreg noe annet sted. Det er rimelig innlysende. Noe alle br forst - ja, selv norske myndigheter.

Men hvorfor fr vi da stadig frre bnder, mindre jordbruksareal, mindre bruk av beiteressurser og stadig lavere selvforsyningsgrad? Nr mlet er noe annet?

Fordi norske myndigheter tror p keiserens nye klr! De tror det finnes skalafordeler i jordbruket. At hvis man bare fr strre fjs og driftsenheter, s vil produksjonen ke. De tror p magi. Som ikke finnes, s klart. For jorda ligger der den ligger. Og har ikke tenkt til flytte p seg. Ikke n millimeter, faktisk.

Myndighetene oppnr dette gjennom kanalisere stadig mer penger til de som er villige til gjre det de ber om. Til investere for bli strre. Eller til late som om jorda flytter p seg med andre ord.

For mange bnder blir det etterhvert den eneste muligheten de har til overleve etterkomme myndighetens nske, nemlig investere for bli strre. For oppn skalafordeler som ikke finnes. Og srge for at en stadig strre andel av inntektene kommer fra de statlige overfringene.

Dette frer selvsagt til frre bnder, mindre jordbruksareal og lavere selvforsyning.

Det er en sirkel, om ikke annet.

Og det br ikke overraske noen at det blir snn - selv ikke norske myndigheter.

Som selv gir uttrykk for at de ikke nsker denne utviklingen. Likevel skjer den - fordi man tror p keiserens nye klr!

Det som er mest alvorlig er at disse strukturendringene kommer for bli. De lar seg ikke reversere. Nr man n gang i fremtiden innser at keiseren var naken. Kliss naken.

Korn dyrkes ute!

 

 

Dagbladet har ftt det for seg at vi har en kornKRISE. Siden de ikke kan skrive om fltt akkurat n om hsten, antar jeg.

Fakta er at Norge aldri har vrt selvforsynt med matkorn. Ever! Og at vtt vr og modent korn gr drlig sammen. Overalt i verden. Det vte vret fr det modne kornet til spire og dermed mister det etterhvert sin bakeevne. Og brukes til dyrefr isteden.

Dette skjer med alt korn. Ikke bare det norske. Og drittvr p hsten er ikke akkurat noe nytt fenomen i dette landet. Det er en grunn til at vi aldri har vrt selvforsynt med matkorn, for si det snn. Det er ikke noe nytt. Og absolutt ikke noen KRISE.

Og nr vi i tillegg har en nabo i EU som eksporterer over 30 millioner tonn med mathvete i ret, er det i hvert fall ingen grunn til fete typer. Norges behov for mathvete er snaut 300,000 tonn i RET. Dette er halvparten av den mathveten EU eksporter. I UKA!! EUs eksport fra mandag til onsdag i en hvilken som helst uke i lpet av ret er nok, alts. Til dekke behovet vrt fram til neste hst.

Det er bra at vi har mlsetning om dyrke vrt eget matkorn. Det er bde smart og klimasmart! Og vi har gjort en bra jobb med f det til. Heldigvis.

Men nr vi bor akkurat p yttergrensen av hvor det faktisk er mulig dyrke matkorn i verden, m vi akseptere at dette ikke lykkes hver gang.

S vi m ha en backup, selvflgelig.

Og det har vi!

Korndyrking skjer utendrs, Dagbladet!

 

 

 

n krone og femti re

Det er mange ting jeg ikke forstr. Det har jeg ingen problemer med innrmme. Jeg er ikke noe srlig glupere enn gjennomsnittet. Og lever fint med det.

Noe av det jeg forstr aller minst er at norske bnder vil ha mlpriser p de varene de selger. En mlpris som - hvis ettersprselen er strre en tilbudet og markedsprisen av den grunn stiger - straks og uten nling medfrer at landets grenser pnes for import. Til nedsatt toll. Slik at prisen bonden skal f blir lavere igjen. Mlpris er ikke noe annet enn en maksimalpris. Det betyr at uansett hvilke anstrengelser bonden gjr vet han at dette er den maksimale prisen han eller hun kan oppn. Og dermed blir det egentlig bare om gjre produsere s mye som mulig. Av standardkvalitet. Det er liksom ikke noe vits gjre noe mer. anstrenge seg mer. Det lnner seg ikke. Uansett.

Det jeg derimot forstr - utrolig nok, kanskje - er at bndene nsker seg en minimumspris. Snn at de har et sikkerhetsnett - i tilfelle de ikke klarer finne avsetning for produktene sine til en hyere pris.

Dette er logisk. All den tid det her handler om ganske kompliserte biologiske prosesser der mye kan g galt. Og ofte gjr det.

Men akseptere et system der den maksimale prisen man kan oppn er bestemt p forhnd, virker for meg som en kortslutning. For si det mildt.

La oss ta et eksempel - som jeg kjenner godt. La oss si at jeg er en kornbonde i Norge. Som gjr alt som str i min makt for at kvaliteten og utbytte p det jeg produserer skal bli s bra som mulig. Utrolig nok. Til tross for at jeg vet at uansett hva jeg gjr, vil jeg aldri f noen hyere pris enn mlprisen. Hvorfor skal jeg gidde anstrenge meg, nr det ikke er noen oppside ved gjre det? For jeg vet at hvis den norske kornavlingen blir liten - som normalt burde medfrt hyere priser fordi tilbudet er lavt - spiller det ingen verdens rolle for meg. Annet enn at jeg fr mindre penger fordi avlingen min er liten. Nr jeg i tillegg vet at det brdet kornet mitt blir laget av koster 38 kroner. I en billigbutikk. Snn omtrent. Og jeg fr n krone og femti re for det kornet som har blitt brukt for lage det brdet, er det flere enn meg som ikke hadde brydd seg. Vil jeg tro.

Konkurransekraft

Norsk jordbruk er bruk av norsk jord og de ressursene som finnes i landet vrt. I frste rekke gress og korn. For stimulere til kt bruk av disse ressursene - p bekostning av importerte kraftfrrvarer - mener noen at prisen p kraftfr m kes. Fordi det er prisen p kraftfr som bestemmer verdien av disse ressursene. Og derigjennom om de blir utnyttet eller ei. Det er ganske innlysende. Egentlig.

Men det er minst like mange som mener at prisen p norsk kraftfr m holdes lav, for forbedre eller i det minste opprettholde norske bnders konkurransekraft - i kampen mot import av landbruksprodukter (bde rvarer og bearbeidede produkter)

Hvem har rett? I den grad noen har det?

Kanskje det kan ke innsikten vr se litt nrmere p sammenhengen mellom priser og ettersprsel. I den grad den eksisterer.

I perioden 2007 til 2017 har importen av landbruksprodukter til Norge (hovedsakelig fra EU) kt med 30% i mengde og over 100% i verdi (kilder: Landbruksdirektoratet og SSB). I samme periode har prisen p sentrale jordbruksprodukter i EU (kjtt, egg, melk, ost, smr og korn) kt med nesten 60%. Prisene p sammenlignbare norske produkter har kt med 35% (samme kilder) Prisen p de rvarene som brukes til produsere mat av har alts kt betydelig mer i EU enn i Norge. Og likevel fortsetter importen bare ke. Og ke. Bde i mengder og verdi.

Det synes derfor at det er svrt liten sammenheng mellom pris og etterspurt mengde. Vi kan i hvert fall fastsl at kte priser p importerte matvarer ikke medfrer lavere ettersprsel etter disse varene. Det er ikke overraskende. Egentlig. Ettersprselen etter mat er rimelig uelastisk. Konkurransen (og konkurransekraften) handler i liten grad om pris. Den handler om helt andre ting - som tilgjengelighet, smak, lukt, sunnhet, convenience, trygghet, sporbarhet, brekraft og mange andre faktorer.

Derfor er det heller tvilsomt om det er prisen p norsk kraftfr som bestemmer konkurransekraften til norske jordbruksprodukter. Det synes videre at det er svrt lite hensiktsmessig forske regulere de norske markedene for jordbruksprodukter med pris som viktigste virkemiddel, slik det praktiseres i dag. Pris synes vre et vikarierende argument. I beste fall.

Ja, det medfrer at norske bnder lurer seg selv - nr de tror at det primrt er prisen som bestemmer ettersprselen. Nr det i virkeligheten er helt andre faktorer.

7859

Fra 0,05 til 393 kroner per kilo. En kning p smtt imponerende 7859%!!

Og verdiskaping er viktig. For all del. Det ker vrt bruttonasjonalprodukt. Blant annet.

Men nr bonden som har matet og passet p denne sauen i et par rs tid fr 5 re kiloen og Coop selger ribbeina til denne sauen som pinnekjtt for 393 kroner kiloen, er det noe som skurrer. For si det forsiktig.

Friklen hadde nemlig ikke blitt noe dyrere om bonden hadde ftt anstendig betalt for sin del av jobben. Coop selger pinnekjttet for 393 fordi det er nok mennesker som er villige til betale denne prisen. For pinnekjtt. Til jul.

Foto: MatPrat

Enige og tro til Dovre faller

Norske bnder kutter prisen p lamme- og sauekjtt for stimulere til kt ettersprsel. Ja, i det siste har de gitt bort kjttet gratis. Omtrent.

Og hva gjr norsk dagligvarehandel? Joda - de setter ned prisen p hygieneprodukter. Og vaskemidler. Ja, Sun oppvaskmiddel har aldri vrt s billig! Hos Kiwi. Og Coop. Og hos Rema. Etterhvert.

Norske bnder er alts ikke tjent med dumpe prisene sine, fordi det er naivt tro at verdikjeden for mat viderefrer disse priskuttene frem til oss forbrukere. Og hvorfor skulle den det? Det er ikke slik markeder fungerer!

De eneste som taper p dette er bndene selv. Bde p kort og lang sikt. For kortsiktige prisendringer gjr ingenting med ettersprselen vr, mens langsiktige prisreduksjoner frst og fremst gjr noe med hvordan vi oppfatter verdien av norske jordbruksprodukter.

Det er selvsagt lov til tro p noe annet - som at lave priser faktisk medfrer kt ettersprsel, men det er nok bedre innse at markeder ikke fungerer helt slik som man tror. Og gjre noe med dette. Prisdumping er og blir lite smart. Uansett! For det er ingen tjent med. Srlig ikke norske bnder! Og de fortjener bedre. Synes jeg.

Er Alfred til stole p?

Nr man skal produsere noe som andre skal kjpe er det greit vite to minst to ting:

1. At man fr solgt det man har produsert

2. Hvilken pris man fr

Og nr man skal produsere ting som bde tar lang tid produsere og der mye kan g galt underveis, ker behovet for forutsigbarhet.

Det er dette behovet for forutsigbarhet som ligger til grunn for de markedsordningene vi har for viktige jordbruksprodukter i Norge.

So far so good.

Markedsordningene skal gi forutsigbarhet gjennom srge for balanse i markedet - mellom tilbud og ettersprsel, alts.

Bndene - som utfrer denne markedsreguleringen selv - kan bare pvirke den ene siden av ligningen, naturligvis. De kan gjre noe med tilbudet. De kan produsere lite eller mye. Alt avhengig av hva de tror lnner seg. Og hva de fr i prisuavhengig sttte for gjre det.

Ettersprselen kan de ikke pvirke. Den er det vi forbrukere som bestemmer. Avhengig av hvor mye penger vi har, hva andre ting koster, hva vi liker og hva vi er vant til kjpe. Dagligvarehandelen bestemmer ogs - basert p hva de mener er bra for deres konomi.

Markedsreguleringen foregr etter den skalte volummodellen. Som i korte trekk gr ut p at noteringsprisen til markedsregulator skal srge for balanse i markedet. Dette er basert p en konomisk teori fra 1890! Jeg tuller ikke!! Alfred Marshall utgav nemlig dette ret boken Principles of Economics der han for frste gang pviste den vitenskapelige sammenhengen mellom pris og ettersprsel. Alfred kalte det priselastisitet.

Det Alfred ikke visste er hvilke faktorer som pvirker priselastisiteten.

Her er noen av dem:

1. Tilgang p substitutter - eller hvor lett det er bytte ut et produkt med et annet produkt som dekker samme behov

2. Andel av inntekten - jo lavere andelen av inntekten vr vi bruker p mat, jo lavere vil priselastisiteten vre. I Norge bruker vi 11,7% av inntekten p mat

3. Ndvendighet eller luksus - lite er s ndvendig som mat...

4. Varighet - kortvarige prisendringer vil ikke pvirke ettersprselen.

5. Lojalitet - til varemerke, produsent, opphav - kall det gjerne mentalt importvern

Disse faktorene (og enda noen til) vil alts legge sterke begrensninger p hvor mye vr ettersprsel pvirkes av prisendringer. For mange av vre vanlige matvarer vil elastisiteten vre lik null.

Er det da fornuftig balansere markedet for helt sentrale norske matvarer basert p det Alfred skrev for 127 r siden?

Er Alfred til stole p??

Vil virkelig prisen balansere tilbud og ettersprsel? Vil kt pris redusere ettersprselen og omvendt, nr priselastisiteten p disse matvarene er tilnrmet lik NULL?

Det er riktig og viktig at markedet for disse varene reguleres, slik at vi fr opprettholdt matproduksjonen i hele Norge, men vi har da kommet lenger enn Alfred var i 1890!

Eller???

Det tragikomiske i det hele er at norske myndigheter gir konomisk sttte til norske bnder for at de skal produsere s mye som mulig. Og nr norske bnder gjr nettopp dette m de selv plukke opp regningen - bde gjennom lavere pris og fordi de selv m dekke alle kostnadene forbundet med markedsreguleringen.

Og likevel vil norske bnder bevare disse ordningene. Ja, det kan nesten virke som om de klamrer seg til dem som om det stod om selve livet. Hvilket det i og for seg gjr. Rent konomisk. I hvert fall.

Jeg tror det m gjres grunnleggende endringer i mten markedsreguleringen gjennomfres p. Det blir rett og slett for dumt tviholde p salige Alfreds banebrytende arbeid. Fra 1890.

For nr sauebonden fr 5 re kiloen for sauene sine er det ikke bare dumt for bonden - det er dumt for merkevaren norske jordbruksprodukter

Det hrer selvsagt ogs med til historien at slik markedsordningen fungerer, er mulighetene for oppn en hy pris sterkt begrenset. For hvis norske bnder reduserer produksjonen sin - for skape balanse - vil prisen bare g opp til et visst niv fr import til nedsatt toll gjennomfres. Jeg ser virkelig ikke at norske bnder kan vre tjent med et system som gir dem begrenset mulighet til tjene p en prisoppgang og ubegrenset risiko for tape hvis de produserer for mye! Det henger ikke p greip.