hits

oktober 2017

Ja, takk - ingen av delene

Det er mange som forsvarer markedsreguleringen vi har på sentrale jordbruksprodukter i Norge. Jeg også, egentlig.

Men særlig bøndene. Forståelig nok. For markedsreguleringen skal sørge for at bøndene oppnår de priser som er avtalt i det vårlige sirkuset som kalles jordbruksforhandlingene. Markedsreguleringen skal gi en viss grad av forutsigbarhet for ganske komplekse biologiske prosesser. Som tar sin tid. Naturlig nok.

Det er minst like mange som er i mot markedsregulering. Forståelig nok, det også. For hvorfor må markeder reguleres? Det høres unektelig litt rart ut. Litt suspekt. Som noe som kan få norske forbrukere til å føle at de blir tatt med på en tur de ikke har lyst til å være med på. For å kalle en spade en spade.

Men markedsregulering må det være. Ifølge de som har greie på det. For ellers blir det markedsliberalisme og elendighet. Og lave priser. Da er det fritt fram for at tilbud og etterspørsel fastsetter prisen.

Så hva skal vi da si til at norske sauebønder nå får 5 øre kiloen for sauekjøtt? Fordi det ikke har større verdi.

Og det er det markedsregulator som har bestemt. Vil jeg tro. Fordi tilbudet er sjukt mye høyere enn etterspørselen. Og da må det sannelig være betimelig å undres over hva markedsregulatorens rolle er, egentlig? Å sette prisen så lavt at det er noen som gidder å kjøpe produktet? Noen veldig fattige mennesker i Afghanistan. For eksempel?

Det dumme for bøndene er at de selv insisterer på at markedsregulering er bra. De utfører den selv. Og lurer seg selv. Og får neppe noen anerkjennelse for å være de skarpeste knivene i skuffen. Og det er synd. For de er ikke noe sløvere enn oss andre. Om ikke annet.

Om menneskeliv

Hvilken oppfinnelse har reddet flest menneskeliv? Gjennom historien. 2,700,000,000 omtrent. Antibiotika er ikke riktig svar.

Riktig svar er kunstgjødsel.

Men dette vil ikke tilhengerne av økologisk mat vite noe av. De vil heller gjødsle med noe som beviselig er en større belastning for klimaet og som gjør at man produserer mye mindre mat. Enn med bruk av kunstgjødsel. Som ikke er annet enn blanding av grunnstoffene nitrogen, fosfor og kalium. Naturlige bestanddeler, altså.

De vil heller ikke vite noe av plantevernmidler selv om 99,99% av giftstoffene som finnes i planter er produsert av plantene selv.

Den økologiske maten er heller ikke sunnere eller smaker bedre enn annen mat. Med mindre man sier til seg selv at den gjør det, så klart. Da kan mye smake godt. Vi mennesker er enkle sånn. Også.

Så hvis jeg var bonde ville jeg helt klart vurdere å produsere økologisk mat.

For når noen er villige til å betale omtrent dobbelt så mye for denne maten enn for mat dyrket på vanlig måte, er det mye som tyder på at dette er økonomisk fordelaktig. Om ikke annet.

Nå FÅR det være nok

Først gis det statlig støtte for å få norske bønder til å bygge større sauefjøs. Sånn at de kan produsere mer sauekjøtt.

Så oppdager man at det blir produsert altfor mye sauekjøtt. Bøndene får derfor en mye lavere pris på det kjøttet de leverer og må i tillegg betale regningen for andre markedsregulerende tiltak via omsetningsavgiften.

Ja, ett av disse tiltakene er å dumpe prisen på sauekjøtt og eksportere det til verdens fattigste land. Som selv sliter med å få bygget opp egen matproduksjon.

Og som om ikke det er nok, fortsetter staten å pøse ut penger for å bygge enda flere og enda større sauefjøs. For å sikre at overproduksjonen vedvarer antakeligvis.

Nå FÅR det være nok, kanskje??

Sein vår

«Når du kan kjøre med hest og slede på Glomma Sankthans, da blir det sein vår», pleier fetter’n min å si. Han bor på Tynset.

Og man kan si mye pent om Tynset. At det er varmt der er ikke en av disse tingene. Fetter’n min - Arne - er matprodusent på Tynset. Så snart ullundertøyet kan stues vekk og isen går på Glomma, slipper han dyra ut. For gresset vokser fort på Tynset når kulda slipper taket. Ja, gresset vet naturligvis at det har dårlig tid på seg. For høsten er like tidlig som våren er sein. På Tynset. Og når snøen også smelter i fjellet, tar Arne med seg kuene sine dit. For å utnytte de ressursene som finnes. Og for å sjekke om det kommer til å være noe elg og reinsdyr å jakte på til høsten. Så klart.

Arne kunne sikkert drevet større. Han kunne søkt om investeringsstøtte og bygd et fjøs med plass til dobbelt så mange kuer. Selv om han på langt nær har tilgang på nok gress til alle disse kuene. I tillegg ville han satt seg - og familien sin - i dyp gjeld. En gjeld som bare kan finansieres gjennom tilskudd og økt bruk av kraftfôr. Sånn at kuene kan produsere så mye melk som da vil kreves for at Arne og familien skal holde hodet over vannet. Sånn noenlunde. Da hadde det blitt slutt på somrene i fjellet. For Arne og kyra. Og ressursene som finnes der ville ikke bli utnyttet lenger. Fordi de ikke er lønnsomme. Lenger.

Så jeg forstår Arne godt når han sier: «Dette vil jeg ikke. Jeg vil heller drive videre. På trass!» Det skal noe til å knekke en kar fra Tynset!

Og Arne har selvsagt rett. Han er en klok mann. For Norge er et land med sein vår og tidlig høst, der det gjelder å utnytte alle de sparsomme ressursene som finnes. Når de finnes.

En økonom vil si at det er mer effektivt med større enheter som produserer mer mat. Så klart. Det er det en økonom kan. Men når den eneste måten å oppnå dette på er å frikoble produksjonen fra det naturlige ressursgrunnlaget, snakker vi ikke lenger om effektivisering. Da snakker vi om snik-effektivisering. Og det er bare tøys.

Det Arne burde hatt muligheten til er å investere og modernisere den gården han driver i dag - basert på akkurat det ressursgrunnlaget gården har. Og ikke på et ressursgrunnlag den ikke har. For da hadde matproduksjonen hans blitt bærekraftig. Og familien kunne drive den videre.

Og Arne er ikke alene om dette. Det er mange matprodusenter i landet vårt som blir presset til: «invester eller forsvinn» Og mange forsvinner. Som igjen fører til at vi sitter igjen med en matproduksjon som ikke utnytter de ressursene vi har. Som er basert på ressurser vi ikke har. Og dette kan umulig være lurt. I et land med så sein vår.

Bærekraft

Det snakkes mye om bærekraft for tiden. Litt for mye, kanskje?

Det snakkes om bærekraftig jordbruk og matproduksjon. Blant annet. Om hvordan vi må ta vare på jorda sånn at også fremtidige generasjoner får den maten de trenger. At vår matproduksjon må være miljømessig bærekraftig med andre ord. Sosialt bærekraftig skal den også være - selv om jeg ennå ikke har møtt noen som kan forklare meg hva det betyr. Egentlig. Og hvordan det skal måles. Ikke minst.

Men den desidert viktigste bærebjelken for en bærekraftig utvikling er det ikke så mange som prater om. Merkelig nok. Nemlig det at bærekraftig utvikling må være økonomisk bærekraftig! Uten økonomisk bærekraft er ingenting bærekraftig. Det sier seg selv, egentlig. For uten økonomisk bærekraft - eller i det minste utsikter til det - vil ingen investere hverken tid, kapital eller kunnskap i noe som helst. Og dermed kan vi bare stryke begrepet bærekraft. Da er det bare et ord. Og de har vi nok av fra før. Uten investeringer basert på økonomisk bærekraft blir det nemlig ingenting igjen for våre neste generasjoner å bygge videre på. Da forsvinner det. Uansett hvor miljømessig og sosialt bærekraftig det bare måtte være! For det kan nesten virke som om noen tror at disse to kriteriene holder. Det gjør de ikke. For så lenge vi ønsker at noen skal dyrke maten for oss må det være økonomisk bærekraftig for dem å gjøre det. Punktum.

Respekt!

Jeg er ikke bonde. Har aldri vært bonde og kommer aldri til å bli det. Bonde, altså.

Men jeg har stor respekt for bønder. For sånne som fetter’n min Stig og de mange andre tusen som produserer mat til oss. I liten eller marginalt større skala. Som trosser norsk klima, HMS-regler, arbeidstidsbestemmelser og stadig skiftende jordbrukspolitikk for at vi skal få sunn, god og næringsrik mat på bordet. Hver dag. De står grytidlig opp, er seint i seng og ferie er noe de får i den andre jobben de må ha for å få hjulene til å gå rundt.

Og jeg kan forstå hvorfor de gjør det. Til en viss grad i hvert fall. Jeg forstår at det gir mening. At det er meningsfullt. Å produsere noe vi alle trenger for å overleve. Sånn at vi andre kan vise frem rålekre Powerpoints til hverandre og like hverandre på Facebook. Mens vi klager over bruken av oljepengene.

Men hvor bærekraftig er det? Når fundamentet i stadig større grad består av idealisme.

Derfor synes jeg det er på høy tid at vi slutter å snakke om bærekraft og heller sørger for at matproduksjonen vår blir bærekraftig. På alle vis. På ordentlig. Ikke bare på PowerPoint.

Og i mellomtiden synes jeg vi skal vise bøndene den respekten de virkelig fortjener. Både fordi er bra folk - stort sett - og fordi de har påtatt seg et viktig samfunnsoppdrag - nemlig å skaffe oss andre mat. Respekt er faktisk det minste vi kan vise dem! Både hvis vi tilfeldigvis skulle møte én - og ikke minst i det offentlige rom.

Verdiskaping

Alle snakker om verdiskaping. Politikere, næringslivsledere og akademikere. Ja, selv økonomene gjør det visst!

Men det de aller fleste synes å overse er hvor den største verdiskapingen skjer. Den viktigste verdiskapingen.

Den skjer nemlig i naturen. I fotosyntesen. Denne smått utrolige kjemiske prosessen der energi fra sollyset brukes til å omdanne vann, næringssalter og karbondioksid til organiske forbindelser - og oksygen. De to tingene vi mennesker trenger for å leve. Det er denne verdiskapingen - og ikke noe annet - som gir oss mat.

Og en av de aller viktigste kjemiske prosessene i så henseende foregår i kornåkrene. Der kornplantene omgjør karbondioksid til mat. Sunn og god mat. Til oss selv og til husdyrene våre. Som igjen omdanner dette til proteiner og fett. Og mye annet.

Korn er selve grunnlaget for matproduksjonen vår. Uten korn - ingen mat!

Og da kan det være interessant å se på hva som skjer med kornarealene våre. Kanskje? Her i Norge. Et land som ifølge regjering og storting skal øke matproduksjonen sin med minst 20% de neste 10-15 årene. Bare for å kompensere for befolkningsveksten. Og når tallene viser at kornarealene har gått ned med nesten 15% de siste 15 årene kan vi begynne å lure. Kanskje? Hva skal da tilsi en økning på minst 20%? Om 15 år.

Selv en politiker kan ikke få dette til å bli:

«Vi er på rett vei»

Grunnen til at det dyrkes stadig mindre korn er selvsagt at det ikke er særlig lønnsomt. Det lønner seg ikke for kornprodusentene å investere kapital, tid og kompetanse i å dyrke mer korn. Derfor blir det mindre.

Det burde selv en politiker forstå. Skulle man nesten tro.

Det dette landet trenger er en korndugnad! Der mange kloke hoder setter seg sammen for å se hvordan vi kan dyrke mer av denne utrolig viktige planten!

Innlysende

Norske bønder trenger ikke investeringsstøtte. Det de trenger er lønnsomhet.

Med lønnsomhet - eller i det minste perspektiver for lønnsomhet - vil investeringene komme av seg selv! Store eller små. Der det er behov for dem. Der det er et naturlig ressursgrunnlag for å drive jordbruk. Der det er en fremtid i det å produsere mat til den norske befolkningen.

Bønder trenger ikke investeringsstøtte for å foreta investeringer som bidrar til et jordbruk som er frikoblet fra ressursgrunnlaget. Slik som jordbrukspolitikken gjør nå. Det er det ingen fremtid i.

Visst trengs det strukturrasjonalisering i jordbruket også. For all del. Men det trengs ikke strukturrasjonalisering for strukturrasjonaliseringens skyld.

Tanken om at manglende lønnsomhet i primærjordbruket skal kompenseres gjennom direkte støtte til investeringer er ingen lur tanke. For å si det forsiktig.

Dette bidrar bare til kunstige investeringer i jordbruket, sånn at politikere kan slå seg på brystet å si at «nå har optimismen kommet tilbake - halleluja!»

Norsk jordbruk må drives der det er ressursgrunnlag for det. Andre steder kan det ikke være lønnsomt. Aldri!

Det gir absolutt ingen mening å investere i et fjøs med melkerobot som kan melke 40 kyr, når det bare finnes gress nok til 17. For å si det sånn.

Det burde være innlysende. Selv for politikere. Og for bøndene selv.

Et oppsving i bygde-Norge?

Jeg er ikke bonde. Derfor vet jeg fint lite om hva som kreves for å være bonde. Også. Men jeg har en slektning. Som vi kan kalle Tore. Nordstad. Tore er heller ikke bonde. Men han har vokst opp på et småbruk i Norge. Og dermed har han betydelig mer peiling enn jeg har.

Her er Tores presise og sylskarpe analyse av virkeligheten for norske småbruk:

«Hvis et småbruk ska gå rundt, så må brukeren vørr minst tri av disse fire i tillegg te agronom: mekaniker, tømrer, elektriker og/ell rørlegger. Da kan du drifte garden uten for store utgifter (inntekta e jo som kjent lommerusk). I tillegg må du ha en jobb. Fortrinnsvis som en av de fire nevnt over. Ell revisor: Du bør jo helst være økonom og, ska du kunne drive gard. Det e ei papirmølle, ell rettere sagt papirvifte: Den produsere itte kraft, den e et kraftsluk. Mange satse derfor på lottokupongen: Den gi et visst håp. Men hvis dom sku kåmmå te å vinne, så e d kroken på døra. Det vise statistikk frå Vingelen: Én av én småbruker som vant i lotto, la ned. Men tebake te det sannsynlige scenariet: Du må i tillegg ha ei jævlig arbeidsom og nøysom kjerring, som jobbe fulltid på og utenom garden. Hvis du da i tillegg har en kårkall, som itte bære e i veia, men jobbe godt og gratis: Da har du et drivverdig bruk. Har du gode naboer og venner, slik at de kan plekse og dekke opp fire av fire nevnt over - da kan det hende du står av ei blåblå regjering over tid. Men bare på trass: No for tida e det trasset som driv bygdenorge. Kanskje ha det bestandig vørr sånn? I så fall bør regjeringa føre te oppsving i bygdenorge!»

En analyse helt på høyde med det beste i utlandet der, altså!!

Foto: Nordstad gård, Vingelen

Bioøkonomer

Alle snakker om det «grønne skiftet», som skal komme. En eller annen gang. I fremtiden. Før eller senere. Om en stund.

Også er det noen som står midt i det. Og har gjort det en stund. Ganske lenge, faktisk.

Det er omtrent 140,000 av dem. Bare i Norge! Det er 54,000 i matindustrien, 17,000 fiskere, 52,000 bønder/skogbrukere og 17,000 sysselsatte i trevareindustrien. Og da har vi ikke regnet med alle de tusenvis som har en jobb å gå til fordi vi har 140,000 «bioøkonomer» i landet vårt. Allerede.

Årlig omsetter disse næringene for 350 milliarder og har en årlig verdiskaping på over 100 milliarder kroner (kilde: «Kjente ressurser - uante muligheter. Regjeringens bioøkonomistrategi»)

Gjennom bærekraftig uttak og utnyttelse av fornybare biologiske ressurser lager de mat, fôr, ingredienser, helseprodukter, energi, materialer, kjemikalier, papir, tekstiler og mange andre produkter.

De kan bioøkonomi. Og det har de gjort lenge. Uten å gjøre noe stort nummer av det.

Så når det «grønne skiftet» nå skal komme - en eller annen gang - er det ikke slik at vi må starte på bar bakke. Heldigvis. Vi har et fundament. Med kunnskap om og erfaring med fornybare biologiske ressurser. Og prosesser. Det som mangler er samarbeid - på tvers av fagområder og verdikjeder - og nye ideer til hvordan våre enorme forekomster av fornybare ressurser kan utnyttes enda bedre. For å skape enda større verdier. Og flere folk i arbeid. I bioøkonomien. Som er fremtiden vår. En eller annen gang. I fremtiden. Før eller senere. Om en stund.

Foto: Vingelen.com