hits

mai 2017

Hvorfor vi feirer pinse

Pinsen str for dren. Denne hytiden vi feirer - litt uvisst av hvilken grunn, kanskje?

Men fortvil ikke - her kommer to forklaringer. Velg den du liker best!

Dette str skrevet i den Hellige bok:

"Da pinsedagen kom, var alle samlet p ett sted. Plutselig ld det et kraftig smell og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg p hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige nd, og de begynte tale p andre tungeml",

Og det er lov tro p det. For all del.

Selv om den Hellige nd frst ble vedtatt p kirkemtet i Nikea i r 325. Med knappest mulig flertall.

Men det er ogs mulig tro p noe annet. Skulle man tro.

Som tro p at den egentlige historien var at apostlene satt og deppa. 10 dager etter at kompisen deres hadde stukket av. Oppover.

Og hva gjr 12 karer nr de er deppa? Nettopp - de drikker. Vann som har blitt til vin. De drikker med bde en og to hender. S jeg tror smellet var Peter som plantet hodet i inngangsdra. P vei inn i huset etter ha vrt ute en tur. For lette p trykket. Men i mellomtiden hadde Judas lukket dra. P grunn av trekken.

Og det der med "tale p andre tungeml" forklarer seg selv.

Synes jeg.

Det er en grunn til at polet er stengt i pinsen - for si det snn.

God pinse!

Bare tys

Noen tror visst at det finnes et slags billig-nirvana her p jord - et sted der lnningene er veldig hye, boligprisene veldig hye og alle andre priser veldig lave. Prisene p mat for eksempel.

Nr vi nordmenn eksporterer vr enorme kjpekraft, er det kanskje lett tro at dette stedet faktisk finnes.

Men det finnes alts ikke. Det kan ikke finnes.

Det er bare tys!

For dyrt?

Vi bruker 70 milliarder i ret p pusse opp husene vi bor i og 50 milliarder p reise bort fra de husene vi nettopp har pusset opp.

Ogs bruker vi 15 milliarder i ret p sikre at vi er snn noenlunde i stand til produsere vr egen mat. Som igjen gjr at landet vrt ser ut slik vi nsker at landet vrt skal se ut.

Og noen synes faktisk dette er drlig bruk av penger. At det er for dyrt. For maten, alts.

Vel - dem om det.

Hva mener du?

Det er over dobbelt s mange nordmenn som mener at norsk jordbruk fr for LITE statlig sttte enn det er nordmenn som mener at norsk landbruk fr for MYE sttte.

Hva mener du?

Kilde: Norsk Monitor gjennomfrt av Ipsos

I anstendighetens navn

Hvis det er noen som - i anstendighetens navn - burde gjre seg sterke for norsk landbruk, s er det aktrene i norsk dagligvarehandel. Alle tre.

Hvorfor?

Fordi det er ingen som tjener s grovt p norsk landbruk og norsk matindustri som dem! Ingen!! Norsk landbruk er selve fundamentet virksomheten deres hviler p.

For hva vil skje hvis norsk landbruks eksistens trues? Hvis vi selv slutter produsere norsk mat? Og kjente norske merkevarer?

Jo, da vil det selvsagt vre fritt fram for andre aktrer inn i norsk dagligvarehandel. Aktrer som er s store at Norgesgruppen vil fortone seg som en ganske liten Brustad-bu.

Norsk dagligvarehandel burde alts kjempe med nebb og klr for opprettholde en brekraftig norsk matproduksjon. Hvis de hadde vrt smarte nok. Til innse det.

Tydeligvis

"Mer til bndene betyr dyrere mat", skriver Gunnar Stavrum. Fordi han tror p det. Tydeligvis.

Som om mer til kinesiske arbeidere betyr dyrere iPhone? Eller dyrere t-skjorter? Hos Hennes & Mauritz. Eller at oljeprisen stiger fordi det har blitt s dyrt utvinne olje?

Nr virkeligheten er at et helt vanlig brd hos Kiwi koster 39 kroner. Omtrent. Og nr den norske bonden som produserer det kornet som trengs for lage det brdet fr n krone og femti re for produsere det kornet.

Selv Gunnar Stavrum burde skjnne at det han sier er tys. Han burde skjnne at brdet koster 39 kroner fordi det er nok folk i Norge som er villige til betale 39 kroner for et brd. Hvis han hadde giddet, alts. Hvilket han ikke gjr. Tydeligvis.

Lite gjennomtenkt

Gunnar Stavrum har ftt noe for seg. Hva han har ftt for seg er litt usikkert. Utydelig. Diffust.

Men det kan virke som om han har ftt det for seg at det eneste resultatet av et noenlunde brekraftig norsk landbruk er at norske forbrukere m betale helt sjukt mye for maten sin. Eller at norske skattebetalere m betale mer i skatt. Eller gjerne begge deler.

Det hele er ganske diffust. Som sagt.

For priser er et resultat av kostnader og kjpekraft. Og nr begge er hye - slik som i Norge - blir prisene det samme. Jeg betalte 480 kroner for klippe hret forrige uke, for si det snn. Og jeg har ikke srlig mye hr engang!

Norsk landbruk og matindustri gir arbeid (og skatteinntekter) til nesten 100,000 nordmenn og den rene verdiskapingen (mlt i produkter og tjenester) overstiger lett 200 milliarder kroner. Hvert r. Og da har jeg ikke tatt med de verdiene som skapes gjennom at norske bnder bidrar sterkt til at Norge ser ut slik vi nsker at Norge skal se ut.

S Gunnar Stavrum m gjerne tro p det han har ftt for seg. For all del. Men spesielt gjennomtenkt er det ikke!

Jos Paulo

Jeg beskte en brasiliansk bonde for en stund siden. I Mato Grosso. Like syd for Amazonas. Vi kan kalle ham Jos Paulo. Han dyrket soya og mais. Ganske mye soya og mais skulle det vise seg. For som alle bnder var ogs Jos Paulo stolt av eiendommen sin og insisterte p at vi skulle f se. Hele. S da bar det inn i et av flyene han hadde p rullebanen. Midt i mais-keren. Vi fly en god stund og fikk vite at han dyrket omtrent dobbelt s mye korn som alle norske kornbnder dyrker. Til sammen. Hvordan han hadde ftt tak i all jorda forble Jos Paulos hemmelighet. Han hadde ryddet selv og kjpt av naboer. Sa han. P grden hadde Jos Paulo en egen kunstgjdselfabrikk, en liten kjemisk fabrikk og han pleide kjpe traktorer, skurtreskere og lastebiler i hundretalls av gangen. Han hadde en del kuer p eiendommen sin ogs. Han viste ikke helt hvor mange, men tippet p 10,000. Omtrent. Jos Paulo drev ganske stort med andre ord. Men han var p langt nr den strste bonden i omrdet. Det Jos Paulo produserte p grden sin ble for det meste transportert 2,000 kilometer med bil til nrmeste eksporthavn og solgt til Kina, Japan, EU eller til Norge. Til verdensmarkedspris. I konkurranse med amerikanske, russiske og australske bnder. Blant annet.

S nr norske politikere og norsk media messer om at norske bnder m drive strre for bli mer effektive og derigjennom mer konkurransedyktige skyldes dette mest sannsynlig at de ikke vet bedre. At de faktisk ikke har noen anelse om hvordan man produserer og selger landbruksvarer til verdensmarkedspris. Noen bedre forklaring enn mangel p kunnskap har jeg ikke.

For norsk landbruk verken kan eller skal gjre dette. Det er bare tys.

Norsk landbruk m g i stikk motsatt retning. Og fortsette med smskala-jordbruk basert p det norske ressursgrunnlaget. For p dette omrdet har norsk jordbruk noen ganske unike kvaliteter. Som ren, naturlig og trygg mat. Disse m forsterkes. Sregenhetene som kjennetegner norsk landbruk m forsterkes. Ikke svekkes. Bare slik kan norsk landbruk konkurrere. Kampen mot Jos Paulo volumproduksjon er det ikke noen vits tenke p en gang. Det er fnyttes og vil aldri kunne gi oss et konomisk brekraftig landbruk her i Norge.

Ute kjre

"Landbrukspolitikk? Handler ikke det om tilskudd, subsidier, tollbeskyttelse, hye matvarepriser og de greiene der? Og jordbruksoppgjret er det som bestemmer hvor mye bndene tjener? Er det ikke?"

Dette er nok en ganske vanlig oppfatning av hva landbrukspolitikk dreier seg om. Og det er kanskje ikke s rart. Nr man flger med i riksdekkende media - med eller uten pressesttte. Der man i disse dager leser om bndenes latterlig hye krav og statens latterlig lave tilbud. Og at man likevel blir enige om en fordeling av pengene - delvis via statsbudsjettet og delvis via hye mlpriser. Og til slutt fr vi vite at det likevel ikke funker - for jordbruket krymper og vi blir stadig mer avhengig av import.

Og det er veldig synd at det har blitt snn. For landbrukspolitikk handler om s mye mer enn tilskudd og priser. Dette handler nemlig om det viktigste som finnes. Om selve grunnpilaren samfunnet vrt hviler p. Det handler om MAT. Vr egen evne til produsere mat.

Og det vi n trenger er en ny politikk! Nye tanker. En ny retning. Vi trenger en visjon for hvordan vi og generasjonene som kommer etter oss skal vre sikret tilgang p mat. Sunn, trygg, god og nringsrik mat. Og vi br gjre det n. Det holder ikke kjpe seg ut av det. Slik vi gjr. Det er kortsiktig. Og korttenkt. Vi trenger en matpolitikk! En brekraftig matpolitikk.

Selv arbeider jeg for et ganske stort tysk handelshus som lever av kjpe inn korn for videresalg til mat- og kraftfrindustrien. Vi eksporterer ogs. Men bare nr vi har for mye. Dersom avlingene skulle bli lavere enn forventet i vre omrder, kan jeg love at vi aldri ville eksportere kornet ut av Tyskland. Ikke ett kilo! For mat er et nasjonalt anliggende.

Norge kan ikke stole p andre. De vil ha mer enn nok med seg selv. Nr det kniper. Og det vil det gjre. Heller fr enn senere.

Vi m srge for at det er konomisk brekraftig dyrke og produsere mat i Norge. Hvis ikke er vi ute og kjrer. Big time!

Grstein av gull

Det lage gull av grstein er vanskelig. Men ikke umulig.

Det lage grstein av gull burde vre umulig. Men noen klarer det. Det ogs.

Norsk jordbruk er nemlig gull.

Som blir til grstein.

Fordi noen men at det er lurt gjre norsk jordbruk til noe som ligner p alt annet jordbruk i verden. Til noe som mangler egenart, srpreg og identitet. Til noe som det ikke er verdt ta vare p. Fordi det ikke lenger er unikt.

Og det blir for dumt. Rett og slett.

Om Per Harald Grue og de greiene der

"Bndene krever 1,4 milliarder"

"Bndene i harnisk over statens tilbud"

"Bndene krever mer"

"Bndene fr 400 millioner"

"Bndene misfornyde med rets oppgjr"

Og snn har overskriftene vrt i snart 70 r. Bndene er i medias skelys omtrent n gang i ret. I mai. Ikke s rart at myten om den kravstore norske bonden har oppsttt. Og det er synd. For de er bra folk. De ogs. Omtrent som oss andre. Ikke verdensklasse, kanskje. Noen av oss. Men vi er helt ok.

Bndene har i tillegg ptatt seg viktige samfunnsoppdrag. De skaffer oss andre mat og srger for at landet vrt ser ut slik vi vil at landet vrt skal se ut. De skaffer oss god, sunn og nringsrik mat til en fornuftig pris. For oss andre. Selv om noen mener at de burde gjre det til en brkdel av prisen. At de burde gjre det skikkelig billig nr alt annet er skikkelig dyrt. Dem om det.

S hvem har skylden? Skylden for at myten om den kravstore bonden har oppsttt. Er det media? Som ikke interesserer seg for andre sider av norsk matproduksjon. Eller er det Per Harald Grue? Det eneste mennesket i verden som noensinne har forsttt jordbruksoppgjret. Eller er det vr egen feil? Fordi vi ikke liker at andre fr? Og ikke vi.

Jeg vet ikke. Dette heller.

Men jeg tror folk flest synes bnder er bra folk. Som fortjener den lille lnna de fr. For alt strevet. Jeg tror folk flest liker bnder. Og er glade for at noen gidder st opp fr alle oss andre for lage mat til oss.

Jeg tror ikke folk flest er like begeistret over de monopolliknende samvirkebedriftene. Som synes konkurranse er ganske brysomt. Disse virksomhetene som ogs har ftt oppgaven som markedsregulator. Bare ordet markedsregulator vekker sterke assosiasjoner til noe som ikke er bra. Til noe som ikke er fritt. Som ikke er et marked.

Nr markedene for landbruksprodukter frst skal reguleres, er det i og for seg fornuftig at markedene regulerer seg selv. Men nr regulatorene samtidig er kommersielle aktrer med svrt dominerende markedsposisjoner, som er i disse markedene for tjene penger, er det ikke til komme fra at det blir uklart for folk hvilken hatt de har p seg.

Det virker heller ikke som bndene styrer eller kontrollerer disse virksomhetene i srlig grad. Det virker som de styrer seg selv. Og da er mye av vitsen borte. For bndene.

Vet de hva de gjr?

Mlene for norsk landbrukspolitikk er kt matproduksjon basert p utnyttelse av det norske ressursgrunnlaget og at det skal vre landbruk over hele landet. Dette har Stortinget bestemt og noe de aller fleste er enige i. Unntatt Gunnar Stavrum. Kanskje.

Men hvordan omsetter partene i jordbruksoppgjret disse mlene til konkrete virkemidler?

Jo, de sier at prisen p kraftfr m vre lav og at sttten til drift og investeringer m vre knyttet til hvor mye man produserer.

Og hva blir s resultatet?

Jo, lav kraftfrpris betyr lav kornpris, fallende kornproduksjon og lav verdi p norsk gress (eller grovfr som det kalles). Dette innebrer drligere utnyttelse av det norske ressursgrunnlaget fordi det ikke er lnnsomt utnytte det og at vi blir stadig mer avhengig av importere rvarer for produsere nok. Eller for produsere for mye av noe og for lite av noe annet. For vre nyaktig. Det hele er stikk i strid med mlene for norsk landbrukspolitikk, alts.

Den volumavhengige sttten til drift og investeringer innebrer at de som produserer mye fra fr fr mest sttte. Det blir ikke landbruk i hele landet av dette. For si det snn. Det medfrer at det investeres i store grdsanlegg som det verken er et konomisk- eller et ressursmessig grunnlag for bygge. Eller drive. Vi gr i en utvikling som ligner den det kriserammede danske landbruket str midt oppe i - der det eneste som vokser er bndenes gjeld.

Dette er alts det partene i jordbruksoppgjret blir enige om. Man blir fristet til sprre om de vet hva de gjr. Eller om Per Harald Grue fortsatt er det eneste mennesket i verden som har forsttt jordbruksavtalen?

Bndene fr alts billig kraftfr. S fr de tilskudd til finansiere driften. S fr de tilskudd til bygge strre fjs, slik at de kan produsere enda mer - p enda mer kraftfr og lavere arbeidsinnsats - og m ha enda mer tilskudd for finansiere driften.

Det hele er en slags sirkel. Om ikke annet.