hits

Blogg

Verdens vakreste idrett

Det har vrt noe sty om landslag i rytmisk gymnastikk den siste tiden. Og mange har ment mye om dette. Andre mindre. Om hvem som burde vre p landslag og de greiene der.

Dette er IKKE viktig. Selv om det nok er ganske vanlig i andre idretter at de presumptivt beste utverne utgjr landslaget. Nok om det.

Det som ER viktig er hvordan utverne har det. I det daglige treningsarbeidet, p skolen, i hjemmet, om de har det gy p trening, kjenner mestring og blir motivert og lar seg inspirere av andre til ve enda mer. Enda bedre. Smartere. At de er i et godt utviklingsmilj med andre ord. Det ER viktig. Ogs er det selvsagt viktig om de gjennom hard og mlrettet innsats vil f muligheten til kvalifisere seg til mesterskap og andre internasjonale konkurranser der Norges Gymnastikk- og Turnforbund nsker norsk representasjon, s klart. Hvis de er gode nok. De driver med en konkurranseidrett. Der resultater faktisk teller. Og der mange utvere brer p hp og drmmer. Som i alle andre idretter.

I flge NGTF skal det bare vre de utverne som er tatt ut p ett av landslagene som skal representere Norge. Uavhengig av hvilke sportslige prestasjoner de har oppndd i forhold til andre utvere.

Nr det gjelder uttak til mesterskap og internasjonale konkurranser er det faktisk ogs slik at selv utvere som er p landslaget ikke p noen mte er sikret komme til verken nordisk eller EM - for heller ikke blant disse utverne skal det vre fastsatte objektive og mlbare kriterier for uttak. S selv om en landslagsutver skulle vinne alle konkurranser fr nordisk og/eller EM str landslagssjefen i NGTF fritt til bestemme at det er noen andre som skal delta der - fordi det skal vre bra for deres utvikling. For deres potensiale! I tillegg sier NGTF at alle andre norske utvere - enn de ytterst f som er p landslaget - bare kan delta i internasjonale konkurranser der landslaget ikke er med. S utrolig det enn kan hres ut!

Hva dette har med idrett, fair play og utvikling av gode prestasjonskulturer gjre er det svrt vanskelig - ja, tilnrmet umulig - forst. Det kan ikke vre annet enn deleggende. For enhver idrett. Ogs for rytmisk gymnastikk. Som ikke er en stor idrett fra fr. Ja, det er faktisk en s liten idrett at den ikke har en eneste utver miste. Ikke n. Og hvilken ung jente vil i dag velge satse p en idrett der det eneste som i realiteten teller og gir deg muligheter i idretten er om landslagssjefen liker deg eller ikke. Jeg tror ikke det er mange som ville tatt den sjansen! For si det snn. Ja, det er jeg faktisk helt sikker p. Og det er synd for denne idretten. Som gjerne kalles verdens vakreste.

Keiserens nye klr

Jordbruk er bruk av jord. Norsk jordbruk er bruk av norsk jord. Og jord kan ikke flyttes. Jordbruksproduksjonen - det vil si planteproduksjonen som er grunnlaget for all matproduksjon - m foreg der jorda er. Den kan ikke foreg noe annet sted. Det er rimelig innlysende. Noe alle br forst - ja, selv norske myndigheter.

Men hvorfor fr vi da stadig frre bnder, mindre jordbruksareal, mindre bruk av beiteressurser og stadig lavere selvforsyningsgrad? Nr mlet er noe annet?

Fordi norske myndigheter tror p keiserens nye klr! De tror det finnes skalafordeler i jordbruket. At hvis man bare fr strre fjs og driftsenheter, s vil produksjonen ke. De tror p magi. Som ikke finnes, s klart. For jorda ligger der den ligger. Og har ikke tenkt til flytte p seg. Ikke n millimeter, faktisk.

Myndighetene oppnr dette gjennom kanalisere stadig mer penger til de som er villige til gjre det de ber om. Til investere for bli strre. Eller til late som om jorda flytter p seg med andre ord.

For mange bnder blir det etterhvert den eneste muligheten de har til overleve etterkomme myndighetens nske, nemlig investere for bli strre. For oppn skalafordeler som ikke finnes. Og srge for at en stadig strre andel av inntektene kommer fra de statlige overfringene.

Dette frer selvsagt til frre bnder, mindre jordbruksareal og lavere selvforsyning.

Det er en sirkel, om ikke annet.

Og det br ikke overraske noen at det blir snn - selv ikke norske myndigheter.

Som selv gir uttrykk for at de ikke nsker denne utviklingen. Likevel skjer den - fordi man tror p keiserens nye klr!

Det som er mest alvorlig er at disse strukturendringene kommer for bli. De lar seg ikke reversere. Nr man n gang i fremtiden innser at keiseren var naken. Kliss naken.

Korn dyrkes ute!

 

 

Dagbladet har ftt det for seg at vi har en kornKRISE. Siden de ikke kan skrive om fltt akkurat n om hsten, antar jeg.

Fakta er at Norge aldri har vrt selvforsynt med matkorn. Ever! Og at vtt vr og modent korn gr drlig sammen. Overalt i verden. Det vte vret fr det modne kornet til spire og dermed mister det etterhvert sin bakeevne. Og brukes til dyrefr isteden.

Dette skjer med alt korn. Ikke bare det norske. Og drittvr p hsten er ikke akkurat noe nytt fenomen i dette landet. Det er en grunn til at vi aldri har vrt selvforsynt med matkorn, for si det snn. Det er ikke noe nytt. Og absolutt ikke noen KRISE.

Og nr vi i tillegg har en nabo i EU som eksporterer over 30 millioner tonn med mathvete i ret, er det i hvert fall ingen grunn til fete typer. Norges behov for mathvete er snaut 300,000 tonn i RET. Dette er halvparten av den mathveten EU eksporter. I UKA!! EUs eksport fra mandag til onsdag i en hvilken som helst uke i lpet av ret er nok, alts. Til dekke behovet vrt fram til neste hst.

Det er bra at vi har mlsetning om dyrke vrt eget matkorn. Det er bde smart og klimasmart! Og vi har gjort en bra jobb med f det til. Heldigvis.

Men nr vi bor akkurat p yttergrensen av hvor det faktisk er mulig dyrke matkorn i verden, m vi akseptere at dette ikke lykkes hver gang.

S vi m ha en backup, selvflgelig.

Og det har vi!

Korndyrking skjer utendrs, Dagbladet!

 

 

 

n krone og femti re

Det er mange ting jeg ikke forstr. Det har jeg ingen problemer med innrmme. Jeg er ikke noe srlig glupere enn gjennomsnittet. Og lever fint med det.

Noe av det jeg forstr aller minst er at norske bnder vil ha mlpriser p de varene de selger. En mlpris som - hvis ettersprselen er strre en tilbudet og markedsprisen av den grunn stiger - straks og uten nling medfrer at landets grenser pnes for import. Til nedsatt toll. Slik at prisen bonden skal f blir lavere igjen. Mlpris er ikke noe annet enn en maksimalpris. Det betyr at uansett hvilke anstrengelser bonden gjr vet han at dette er den maksimale prisen han eller hun kan oppn. Og dermed blir det egentlig bare om gjre produsere s mye som mulig. Av standardkvalitet. Det er liksom ikke noe vits gjre noe mer. anstrenge seg mer. Det lnner seg ikke. Uansett.

Det jeg derimot forstr - utrolig nok, kanskje - er at bndene nsker seg en minimumspris. Snn at de har et sikkerhetsnett - i tilfelle de ikke klarer finne avsetning for produktene sine til en hyere pris.

Dette er logisk. All den tid det her handler om ganske kompliserte biologiske prosesser der mye kan g galt. Og ofte gjr det.

Men akseptere et system der den maksimale prisen man kan oppn er bestemt p forhnd, virker for meg som en kortslutning. For si det mildt.

La oss ta et eksempel - som jeg kjenner godt. La oss si at jeg er en kornbonde i Norge. Som gjr alt som str i min makt for at kvaliteten og utbytte p det jeg produserer skal bli s bra som mulig. Utrolig nok. Til tross for at jeg vet at uansett hva jeg gjr, vil jeg aldri f noen hyere pris enn mlprisen. Hvorfor skal jeg gidde anstrenge meg, nr det ikke er noen oppside ved gjre det? For jeg vet at hvis den norske kornavlingen blir liten - som normalt burde medfrt hyere priser fordi tilbudet er lavt - spiller det ingen verdens rolle for meg. Annet enn at jeg fr mindre penger fordi avlingen min er liten. Nr jeg i tillegg vet at det brdet kornet mitt blir laget av koster 38 kroner. I en billigbutikk. Snn omtrent. Og jeg fr n krone og femti re for det kornet som har blitt brukt for lage det brdet, er det flere enn meg som ikke hadde brydd seg. Vil jeg tro.

Konkurransekraft

Norsk jordbruk er bruk av norsk jord og de ressursene som finnes i landet vrt. I frste rekke gress og korn. For stimulere til kt bruk av disse ressursene - p bekostning av importerte kraftfrrvarer - mener noen at prisen p kraftfr m kes. Fordi det er prisen p kraftfr som bestemmer verdien av disse ressursene. Og derigjennom om de blir utnyttet eller ei. Det er ganske innlysende. Egentlig.

Men det er minst like mange som mener at prisen p norsk kraftfr m holdes lav, for forbedre eller i det minste opprettholde norske bnders konkurransekraft - i kampen mot import av landbruksprodukter (bde rvarer og bearbeidede produkter)

Hvem har rett? I den grad noen har det?

Kanskje det kan ke innsikten vr se litt nrmere p sammenhengen mellom priser og ettersprsel. I den grad den eksisterer.

I perioden 2007 til 2017 har importen av landbruksprodukter til Norge (hovedsakelig fra EU) kt med 30% i mengde og over 100% i verdi (kilder: Landbruksdirektoratet og SSB). I samme periode har prisen p sentrale jordbruksprodukter i EU (kjtt, egg, melk, ost, smr og korn) kt med nesten 60%. Prisene p sammenlignbare norske produkter har kt med 35% (samme kilder) Prisen p de rvarene som brukes til produsere mat av har alts kt betydelig mer i EU enn i Norge. Og likevel fortsetter importen bare ke. Og ke. Bde i mengder og verdi.

Det synes derfor at det er svrt liten sammenheng mellom pris og etterspurt mengde. Vi kan i hvert fall fastsl at kte priser p importerte matvarer ikke medfrer lavere ettersprsel etter disse varene. Det er ikke overraskende. Egentlig. Ettersprselen etter mat er rimelig uelastisk. Konkurransen (og konkurransekraften) handler i liten grad om pris. Den handler om helt andre ting - som tilgjengelighet, smak, lukt, sunnhet, convenience, trygghet, sporbarhet, brekraft og mange andre faktorer.

Derfor er det heller tvilsomt om det er prisen p norsk kraftfr som bestemmer konkurransekraften til norske jordbruksprodukter. Det synes videre at det er svrt lite hensiktsmessig forske regulere de norske markedene for jordbruksprodukter med pris som viktigste virkemiddel, slik det praktiseres i dag. Pris synes vre et vikarierende argument. I beste fall.

Ja, det medfrer at norske bnder lurer seg selv - nr de tror at det primrt er prisen som bestemmer ettersprselen. Nr det i virkeligheten er helt andre faktorer.

7859

Fra 0,05 til 393 kroner per kilo. En kning p smtt imponerende 7859%!!

Og verdiskaping er viktig. For all del. Det ker vrt bruttonasjonalprodukt. Blant annet.

Men nr bonden som har matet og passet p denne sauen i et par rs tid fr 5 re kiloen og Coop selger ribbeina til denne sauen som pinnekjtt for 393 kroner kiloen, er det noe som skurrer. For si det forsiktig.

Friklen hadde nemlig ikke blitt noe dyrere om bonden hadde ftt anstendig betalt for sin del av jobben. Coop selger pinnekjttet for 393 fordi det er nok mennesker som er villige til betale denne prisen. For pinnekjtt. Til jul.

Foto: MatPrat

Enige og tro til Dovre faller

Norske bnder kutter prisen p lamme- og sauekjtt for stimulere til kt ettersprsel. Ja, i det siste har de gitt bort kjttet gratis. Omtrent.

Og hva gjr norsk dagligvarehandel? Joda - de setter ned prisen p hygieneprodukter. Og vaskemidler. Ja, Sun oppvaskmiddel har aldri vrt s billig! Hos Kiwi. Og Coop. Og hos Rema. Etterhvert.

Norske bnder er alts ikke tjent med dumpe prisene sine, fordi det er naivt tro at verdikjeden for mat viderefrer disse priskuttene frem til oss forbrukere. Og hvorfor skulle den det? Det er ikke slik markeder fungerer!

De eneste som taper p dette er bndene selv. Bde p kort og lang sikt. For kortsiktige prisendringer gjr ingenting med ettersprselen vr, mens langsiktige prisreduksjoner frst og fremst gjr noe med hvordan vi oppfatter verdien av norske jordbruksprodukter.

Det er selvsagt lov til tro p noe annet - som at lave priser faktisk medfrer kt ettersprsel, men det er nok bedre innse at markeder ikke fungerer helt slik som man tror. Og gjre noe med dette. Prisdumping er og blir lite smart. Uansett! For det er ingen tjent med. Srlig ikke norske bnder! Og de fortjener bedre. Synes jeg.

Er Alfred til stole p?

Nr man skal produsere noe som andre skal kjpe er det greit vite to minst to ting:

1. At man fr solgt det man har produsert

2. Hvilken pris man fr

Og nr man skal produsere ting som bde tar lang tid produsere og der mye kan g galt underveis, ker behovet for forutsigbarhet.

Det er dette behovet for forutsigbarhet som ligger til grunn for de markedsordningene vi har for viktige jordbruksprodukter i Norge.

So far so good.

Markedsordningene skal gi forutsigbarhet gjennom srge for balanse i markedet - mellom tilbud og ettersprsel, alts.

Bndene - som utfrer denne markedsreguleringen selv - kan bare pvirke den ene siden av ligningen, naturligvis. De kan gjre noe med tilbudet. De kan produsere lite eller mye. Alt avhengig av hva de tror lnner seg. Og hva de fr i prisuavhengig sttte for gjre det.

Ettersprselen kan de ikke pvirke. Den er det vi forbrukere som bestemmer. Avhengig av hvor mye penger vi har, hva andre ting koster, hva vi liker og hva vi er vant til kjpe. Dagligvarehandelen bestemmer ogs - basert p hva de mener er bra for deres konomi.

Markedsreguleringen foregr etter den skalte volummodellen. Som i korte trekk gr ut p at noteringsprisen til markedsregulator skal srge for balanse i markedet. Dette er basert p en konomisk teori fra 1890! Jeg tuller ikke!! Alfred Marshall utgav nemlig dette ret boken Principles of Economics der han for frste gang pviste den vitenskapelige sammenhengen mellom pris og ettersprsel. Alfred kalte det priselastisitet.

Det Alfred ikke visste er hvilke faktorer som pvirker priselastisiteten.

Her er noen av dem:

1. Tilgang p substitutter - eller hvor lett det er bytte ut et produkt med et annet produkt som dekker samme behov

2. Andel av inntekten - jo lavere andelen av inntekten vr vi bruker p mat, jo lavere vil priselastisiteten vre. I Norge bruker vi 11,7% av inntekten p mat

3. Ndvendighet eller luksus - lite er s ndvendig som mat...

4. Varighet - kortvarige prisendringer vil ikke pvirke ettersprselen.

5. Lojalitet - til varemerke, produsent, opphav - kall det gjerne mentalt importvern

Disse faktorene (og enda noen til) vil alts legge sterke begrensninger p hvor mye vr ettersprsel pvirkes av prisendringer. For mange av vre vanlige matvarer vil elastisiteten vre lik null.

Er det da fornuftig balansere markedet for helt sentrale norske matvarer basert p det Alfred skrev for 127 r siden?

Er Alfred til stole p??

Vil virkelig prisen balansere tilbud og ettersprsel? Vil kt pris redusere ettersprselen og omvendt, nr priselastisiteten p disse matvarene er tilnrmet lik NULL?

Det er riktig og viktig at markedet for disse varene reguleres, slik at vi fr opprettholdt matproduksjonen i hele Norge, men vi har da kommet lenger enn Alfred var i 1890!

Eller???

Det tragikomiske i det hele er at norske myndigheter gir konomisk sttte til norske bnder for at de skal produsere s mye som mulig. Og nr norske bnder gjr nettopp dette m de selv plukke opp regningen - bde gjennom lavere pris og fordi de selv m dekke alle kostnadene forbundet med markedsreguleringen.

Og likevel vil norske bnder bevare disse ordningene. Ja, det kan nesten virke som om de klamrer seg til dem som om det stod om selve livet. Hvilket det i og for seg gjr. Rent konomisk. I hvert fall.

Jeg tror det m gjres grunnleggende endringer i mten markedsreguleringen gjennomfres p. Det blir rett og slett for dumt tviholde p salige Alfreds banebrytende arbeid. Fra 1890.

For nr sauebonden fr 5 re kiloen for sauene sine er det ikke bare dumt for bonden - det er dumt for merkevaren norske jordbruksprodukter

Det hrer selvsagt ogs med til historien at slik markedsordningen fungerer, er mulighetene for oppn en hy pris sterkt begrenset. For hvis norske bnder reduserer produksjonen sin - for skape balanse - vil prisen bare g opp til et visst niv fr import til nedsatt toll gjennomfres. Jeg ser virkelig ikke at norske bnder kan vre tjent med et system som gir dem begrenset mulighet til tjene p en prisoppgang og ubegrenset risiko for tape hvis de produserer for mye! Det henger ikke p greip.

Ja, takk - ingen av delene

Det er mange som forsvarer markedsreguleringen vi har p sentrale jordbruksprodukter i Norge. Jeg ogs, egentlig.

Men srlig bndene. Forstelig nok. For markedsreguleringen skal srge for at bndene oppnr de priser som er avtalt i det vrlige sirkuset som kalles jordbruksforhandlingene. Markedsreguleringen skal gi en viss grad av forutsigbarhet for ganske komplekse biologiske prosesser. Som tar sin tid. Naturlig nok.

Det er minst like mange som er i mot markedsregulering. Forstelig nok, det ogs. For hvorfor m markeder reguleres? Det hres unektelig litt rart ut. Litt suspekt. Som noe som kan f norske forbrukere til fle at de blir tatt med p en tur de ikke har lyst til vre med p. For kalle en spade en spade.

Men markedsregulering m det vre. Iflge de som har greie p det. For ellers blir det markedsliberalisme og elendighet. Og lave priser. Da er det fritt fram for at tilbud og ettersprsel fastsetter prisen.

S hva skal vi da si til at norske sauebnder n fr 5 re kiloen for sauekjtt? Fordi det ikke har strre verdi.

Og det er det markedsregulator som har bestemt. Vil jeg tro. Fordi tilbudet er sjukt mye hyere enn ettersprselen. Og da m det sannelig vre betimelig undres over hva markedsregulatorens rolle er, egentlig? sette prisen s lavt at det er noen som gidder kjpe produktet? Noen veldig fattige mennesker i Afghanistan. For eksempel?

Det dumme for bndene er at de selv insisterer p at markedsregulering er bra. De utfrer den selv. Og lurer seg selv. Og fr neppe noen anerkjennelse for vre de skarpeste knivene i skuffen. Og det er synd. For de er ikke noe slvere enn oss andre. Om ikke annet.

Om menneskeliv

Hvilken oppfinnelse har reddet flest menneskeliv? Gjennom historien. 2,700,000,000 omtrent. Antibiotika er ikke riktig svar.

Riktig svar er kunstgjdsel.

Men dette vil ikke tilhengerne av kologisk mat vite noe av. De vil heller gjdsle med noe som beviselig er en strre belastning for klimaet og som gjr at man produserer mye mindre mat. Enn med bruk av kunstgjdsel. Som ikke er annet enn blanding av grunnstoffene nitrogen, fosfor og kalium. Naturlige bestanddeler, alts.

De vil heller ikke vite noe av plantevernmidler selv om 99,99% av giftstoffene som finnes i planter er produsert av plantene selv.

Den kologiske maten er heller ikke sunnere eller smaker bedre enn annen mat. Med mindre man sier til seg selv at den gjr det, s klart. Da kan mye smake godt. Vi mennesker er enkle snn. Ogs.

S hvis jeg var bonde ville jeg helt klart vurdere produsere kologisk mat.

For nr noen er villige til betale omtrent dobbelt s mye for denne maten enn for mat dyrket p vanlig mte, er det mye som tyder p at dette er konomisk fordelaktig. Om ikke annet.

N FR det vre nok

Frst gis det statlig sttte for f norske bnder til bygge strre sauefjs. Snn at de kan produsere mer sauekjtt.

S oppdager man at det blir produsert altfor mye sauekjtt. Bndene fr derfor en mye lavere pris p det kjttet de leverer og m i tillegg betale regningen for andre markedsregulerende tiltak via omsetningsavgiften.

Ja, ett av disse tiltakene er dumpe prisen p sauekjtt og eksportere det til verdens fattigste land. Som selv sliter med f bygget opp egen matproduksjon.

Og som om ikke det er nok, fortsetter staten pse ut penger for bygge enda flere og enda strre sauefjs. For sikre at overproduksjonen vedvarer antakeligvis.

N FR det vre nok, kanskje??

Sein vr

Nr du kan kjre med hest og slede p Glomma Sankthans, da blir det sein vr, pleier fetter’n min si. Han bor p Tynset.

Og man kan si mye pent om Tynset. At det er varmt der er ikke en av disse tingene. Fetter’n min - Arne - er matprodusent p Tynset. S snart ullundertyet kan stues vekk og isen gr p Glomma, slipper han dyra ut. For gresset vokser fort p Tynset nr kulda slipper taket. Ja, gresset vet naturligvis at det har drlig tid p seg. For hsten er like tidlig som vren er sein. P Tynset. Og nr snen ogs smelter i fjellet, tar Arne med seg kuene sine dit. For utnytte de ressursene som finnes. Og for sjekke om det kommer til vre noe elg og reinsdyr jakte p til hsten. S klart.

Arne kunne sikkert drevet strre. Han kunne skt om investeringssttte og bygd et fjs med plass til dobbelt s mange kuer. Selv om han p langt nr har tilgang p nok gress til alle disse kuene. I tillegg ville han satt seg - og familien sin - i dyp gjeld. En gjeld som bare kan finansieres gjennom tilskudd og kt bruk av kraftfr. Snn at kuene kan produsere s mye melk som da vil kreves for at Arne og familien skal holde hodet over vannet. Snn noenlunde. Da hadde det blitt slutt p somrene i fjellet. For Arne og kyra. Og ressursene som finnes der ville ikke bli utnyttet lenger. Fordi de ikke er lnnsomme. Lenger.

S jeg forstr Arne godt nr han sier: Dette vil jeg ikke. Jeg vil heller drive videre. P trass! Det skal noe til knekke en kar fra Tynset!

Og Arne har selvsagt rett. Han er en klok mann. For Norge er et land med sein vr og tidlig hst, der det gjelder utnytte alle de sparsomme ressursene som finnes. Nr de finnes.

En konom vil si at det er mer effektivt med strre enheter som produserer mer mat. S klart. Det er det en konom kan. Men nr den eneste mten oppn dette p er frikoble produksjonen fra det naturlige ressursgrunnlaget, snakker vi ikke lenger om effektivisering. Da snakker vi om snik-effektivisering. Og det er bare tys.

Det Arne burde hatt muligheten til er investere og modernisere den grden han driver i dag - basert p akkurat det ressursgrunnlaget grden har. Og ikke p et ressursgrunnlag den ikke har. For da hadde matproduksjonen hans blitt brekraftig. Og familien kunne drive den videre.

Og Arne er ikke alene om dette. Det er mange matprodusenter i landet vrt som blir presset til: invester eller forsvinn Og mange forsvinner. Som igjen frer til at vi sitter igjen med en matproduksjon som ikke utnytter de ressursene vi har. Som er basert p ressurser vi ikke har. Og dette kan umulig vre lurt. I et land med s sein vr.

Brekraft

Det snakkes mye om brekraft for tiden. Litt for mye, kanskje?

Det snakkes om brekraftig jordbruk og matproduksjon. Blant annet. Om hvordan vi m ta vare p jorda snn at ogs fremtidige generasjoner fr den maten de trenger. At vr matproduksjon m vre miljmessig brekraftig med andre ord. Sosialt brekraftig skal den ogs vre - selv om jeg enn ikke har mtt noen som kan forklare meg hva det betyr. Egentlig. Og hvordan det skal mles. Ikke minst.

Men den desidert viktigste brebjelken for en brekraftig utvikling er det ikke s mange som prater om. Merkelig nok. Nemlig det at brekraftig utvikling m vre konomisk brekraftig! Uten konomisk brekraft er ingenting brekraftig. Det sier seg selv, egentlig. For uten konomisk brekraft - eller i det minste utsikter til det - vil ingen investere hverken tid, kapital eller kunnskap i noe som helst. Og dermed kan vi bare stryke begrepet brekraft. Da er det bare et ord. Og de har vi nok av fra fr. Uten investeringer basert p konomisk brekraft blir det nemlig ingenting igjen for vre neste generasjoner bygge videre p. Da forsvinner det. Uansett hvor miljmessig og sosialt brekraftig det bare mtte vre! For det kan nesten virke som om noen tror at disse to kriteriene holder. Det gjr de ikke. For s lenge vi nsker at noen skal dyrke maten for oss m det vre konomisk brekraftig for dem gjre det. Punktum.

Respekt!

Jeg er ikke bonde. Har aldri vrt bonde og kommer aldri til bli det. Bonde, alts.

Men jeg har stor respekt for bnder. For snne som fetter’n min Stig og de mange andre tusen som produserer mat til oss. I liten eller marginalt strre skala. Som trosser norsk klima, HMS-regler, arbeidstidsbestemmelser og stadig skiftende jordbrukspolitikk for at vi skal f sunn, god og nringsrik mat p bordet. Hver dag. De str grytidlig opp, er seint i seng og ferie er noe de fr i den andre jobben de m ha for f hjulene til g rundt.

Og jeg kan forst hvorfor de gjr det. Til en viss grad i hvert fall. Jeg forstr at det gir mening. At det er meningsfullt. produsere noe vi alle trenger for overleve. Snn at vi andre kan vise frem rlekre Powerpoints til hverandre og like hverandre p Facebook. Mens vi klager over bruken av oljepengene.

Men hvor brekraftig er det? Nr fundamentet i stadig strre grad bestr av idealisme.

Derfor synes jeg det er p hy tid at vi slutter snakke om brekraft og heller srger for at matproduksjonen vr blir brekraftig. P alle vis. P ordentlig. Ikke bare p PowerPoint.

Og i mellomtiden synes jeg vi skal vise bndene den respekten de virkelig fortjener. Bde fordi er bra folk - stort sett - og fordi de har ptatt seg et viktig samfunnsoppdrag - nemlig skaffe oss andre mat. Respekt er faktisk det minste vi kan vise dem! Bde hvis vi tilfeldigvis skulle mte n - og ikke minst i det offentlige rom.

Verdiskaping

Alle snakker om verdiskaping. Politikere, nringslivsledere og akademikere. Ja, selv konomene gjr det visst!

Men det de aller fleste synes overse er hvor den strste verdiskapingen skjer. Den viktigste verdiskapingen.

Den skjer nemlig i naturen. I fotosyntesen. Denne smtt utrolige kjemiske prosessen der energi fra sollyset brukes til omdanne vann, nringssalter og karbondioksid til organiske forbindelser - og oksygen. De to tingene vi mennesker trenger for leve. Det er denne verdiskapingen - og ikke noe annet - som gir oss mat.

Og en av de aller viktigste kjemiske prosessene i s henseende foregr i kornkrene. Der kornplantene omgjr karbondioksid til mat. Sunn og god mat. Til oss selv og til husdyrene vre. Som igjen omdanner dette til proteiner og fett. Og mye annet.

Korn er selve grunnlaget for matproduksjonen vr. Uten korn - ingen mat!

Og da kan det vre interessant se p hva som skjer med kornarealene vre. Kanskje? Her i Norge. Et land som iflge regjering og storting skal ke matproduksjonen sin med minst 20% de neste 10-15 rene. Bare for kompensere for befolkningsveksten. Og nr tallene viser at kornarealene har gtt ned med nesten 15% de siste 15 rene kan vi begynne lure. Kanskje? Hva skal da tilsi en kning p minst 20%? Om 15 r.

Selv en politiker kan ikke f dette til bli:

Vi er p rett vei

Grunnen til at det dyrkes stadig mindre korn er selvsagt at det ikke er srlig lnnsomt. Det lnner seg ikke for kornprodusentene investere kapital, tid og kompetanse i dyrke mer korn. Derfor blir det mindre.

Det burde selv en politiker forst. Skulle man nesten tro.

Det dette landet trenger er en korndugnad! Der mange kloke hoder setter seg sammen for se hvordan vi kan dyrke mer av denne utrolig viktige planten!

Innlysende

Norske bnder trenger ikke investeringssttte. Det de trenger er lnnsomhet.

Med lnnsomhet - eller i det minste perspektiver for lnnsomhet - vil investeringene komme av seg selv! Store eller sm. Der det er behov for dem. Der det er et naturlig ressursgrunnlag for drive jordbruk. Der det er en fremtid i det produsere mat til den norske befolkningen.

Bnder trenger ikke investeringssttte for foreta investeringer som bidrar til et jordbruk som er frikoblet fra ressursgrunnlaget. Slik som jordbrukspolitikken gjr n. Det er det ingen fremtid i.

Visst trengs det strukturrasjonalisering i jordbruket ogs. For all del. Men det trengs ikke strukturrasjonalisering for strukturrasjonaliseringens skyld.

Tanken om at manglende lnnsomhet i primrjordbruket skal kompenseres gjennom direkte sttte til investeringer er ingen lur tanke. For si det forsiktig.

Dette bidrar bare til kunstige investeringer i jordbruket, snn at politikere kan sl seg p brystet si at n har optimismen kommet tilbake - halleluja!

Norsk jordbruk m drives der det er ressursgrunnlag for det. Andre steder kan det ikke vre lnnsomt. Aldri!

Det gir absolutt ingen mening investere i et fjs med melkerobot som kan melke 40 kyr, nr det bare finnes gress nok til 17. For si det snn.

Det burde vre innlysende. Selv for politikere. Og for bndene selv.

Et oppsving i bygde-Norge?

Jeg er ikke bonde. Derfor vet jeg fint lite om hva som kreves for vre bonde. Ogs. Men jeg har en slektning. Som vi kan kalle Tore. Nordstad. Tore er heller ikke bonde. Men han har vokst opp p et smbruk i Norge. Og dermed har han betydelig mer peiling enn jeg har.

Her er Tores presise og sylskarpe analyse av virkeligheten for norske smbruk:

Hvis et smbruk ska g rundt, s m brukeren vrr minst tri av disse fire i tillegg te agronom: mekaniker, tmrer, elektriker og/ell rrlegger. Da kan du drifte garden uten for store utgifter (inntekta e jo som kjent lommerusk). I tillegg m du ha en jobb. Fortrinnsvis som en av de fire nevnt over. Ell revisor: Du br jo helst vre konom og, ska du kunne drive gard. Det e ei papirmlle, ell rettere sagt papirvifte: Den produsere itte kraft, den e et kraftsluk. Mange satse derfor p lottokupongen: Den gi et visst hp. Men hvis dom sku kmm te vinne, s e d kroken p dra. Det vise statistikk fr Vingelen: n av n smbruker som vant i lotto, la ned. Men tebake te det sannsynlige scenariet: Du m i tillegg ha ei jvlig arbeidsom og nysom kjerring, som jobbe fulltid p og utenom garden. Hvis du da i tillegg har en krkall, som itte bre e i veia, men jobbe godt og gratis: Da har du et drivverdig bruk. Har du gode naboer og venner, slik at de kan plekse og dekke opp fire av fire nevnt over - da kan det hende du str av ei blbl regjering over tid. Men bare p trass: No for tida e det trasset som driv bygdenorge. Kanskje ha det bestandig vrr snn? I s fall br regjeringa fre te oppsving i bygdenorge!

En analyse helt p hyde med det beste i utlandet der, alts!!

Foto: Nordstad grd, Vingelen

Biokonomer

Alle snakker om det grnne skiftet, som skal komme. En eller annen gang. I fremtiden. Fr eller senere. Om en stund.

Ogs er det noen som str midt i det. Og har gjort det en stund. Ganske lenge, faktisk.

Det er omtrent 140,000 av dem. Bare i Norge! Det er 54,000 i matindustrien, 17,000 fiskere, 52,000 bnder/skogbrukere og 17,000 sysselsatte i trevareindustrien. Og da har vi ikke regnet med alle de tusenvis som har en jobb g til fordi vi har 140,000 biokonomer i landet vrt. Allerede.

rlig omsetter disse nringene for 350 milliarder og har en rlig verdiskaping p over 100 milliarder kroner (kilde: Kjente ressurser - uante muligheter. Regjeringens biokonomistrategi)

Gjennom brekraftig uttak og utnyttelse av fornybare biologiske ressurser lager de mat, fr, ingredienser, helseprodukter, energi, materialer, kjemikalier, papir, tekstiler og mange andre produkter.

De kan biokonomi. Og det har de gjort lenge. Uten gjre noe stort nummer av det.

S nr det grnne skiftet n skal komme - en eller annen gang - er det ikke slik at vi m starte p bar bakke. Heldigvis. Vi har et fundament. Med kunnskap om og erfaring med fornybare biologiske ressurser. Og prosesser. Det som mangler er samarbeid - p tvers av fagomrder og verdikjeder - og nye ideer til hvordan vre enorme forekomster av fornybare ressurser kan utnyttes enda bedre. For skape enda strre verdier. Og flere folk i arbeid. I biokonomien. Som er fremtiden vr. En eller annen gang. I fremtiden. Fr eller senere. Om en stund.

Foto: Vingelen.com

Elgjakt - for dummies

Elgjakten starter i dag. S da kan det vre p sin plass by p noen enkle rd til de av dere som kanskje aldri har vrt med p elgjakt fr.

Jeg ble nemlig invitert med p elgjakt for noen r siden. Som gjest. I Langmoens jaktlag. P Finnskogen. Men det kunne vrt hvor som helst, egentlig. Reglene er de samme. Jeg lrte jeg en hel masse. Nytt. Og nyttig.

Som at den aller strste sannsynligheten for faktisk se elg p elgjakt er langs E6. Elgen er ikke skogens konge for ingenting. Elgen er smart. Inni skogen kryr det av jegere, s da er det tryggest vre utp et jorde. Ved Klfta for eksempel.

Her er en liten huskeliste:

1) Nr du fr lov til komme inn i jakthytta for hilse p jaktlaget, ikke sett deg p jaktsjefens stol.

2) Ikke sett deg p stolen til den forrige jaktsjefen heller.

3) Nr du skal sjenke deg kaffe, ikke ta en av koppene med navn p. Ta den det str 'Gjest" p. Det er ingen i jaktlaget som heter Gjest.

4) Ikke spr om koffeinfri. Eller melk.

5) Ikke ta med fuglebikkja di.

6) Hvis du allikevel gjr det, ikke skryt av fuglebikkja di.

7) Ikke nevn ordet "ulv"! Eller ord som likner p ulv. Som gulv. Si heller glv eller drk. Det er tryggere.

8) Hvis et av medlemmene i jaktlaget sier noe til deg som du ikke forstr - bare lat som du skjnner - og si et eller annet som inneholder ordene "fler" eller "stkking". Eller begge deler.

9) Ikke si noen verdens ting nr du sitter p post. Med mindre du sier det inn i jaktradioen - og det har med "fler" og "stkking" gjre. Noe om LJ gr ogs bra, forresten.

10) Ta gjerne p en fargerik lue. Helst oransje. Elgen er nemlig fargeblind og bryr seg fint lite om at du ser fullstendig dust ut.

Husker du disse enkle reglene er sjansene gode for at du blir invitert med p elgjakt igjen. En eller annen gang.

Foto: Gorm Kallestad/NTB Scanpix

P tide vise muskler?

Det skrives - og klages - mye over at norsk dagligvarehandel har s stor makt. Og tjener s mye penger. Som kanskje er den egentlige grunnen til at det skrives og klages s mye. Hva vet jeg?

Videre hevdes det at der er problematisk at den bestr av bare 3 aktrer, der den ene av dem snart kontrollerer halvparten av markedet.

Det som ER sant er at de tre aktrene kontrollerer strmmen av varer fra produsent til forbruker. Det har de kontroll p. Stlkontroll. Og snn sett har de makt. Over logistikken.

Det som er en sannhet med modifikasjoner er at de har s mye reell makt.

For hva ville skjedd den dagen norske kunder gikk inn i en Kiwi-butikk uten finne melk og ost fra Tine, Q-meieriene eller Synnve Finden? Hva hvis kjttdisken utelukkende bestod av storfekjtt fra Botswana, kyllingfileter fra Nederland og svinekjtt fra Danmark? Og at Stabburets leverpostei plutselig het Leberpastete og var produsert av Metzgerei Herrman fra Bblingen?

Hadde vi forbrukere akseptert dette? Selvsagt ikke. For vi vil ha norsk mat. S sant det er mulig lage denne maten i Norge. Punktum.

Dette vet selvsagt dagligvarekjedene. De er ikke dumme. Langt derifra. De vet at hvis de ikke selger norskproduserte mat- og merkevarer er de ute kjre. Big time!

De vet at de da ikke vil skille seg fra andre store aktrer i dagligvaremarkedet i Europa. Aktrer som er s store at de tre norske aktrene vil minne mest av alt om Brustad-buer.

De vet ogs at dersom de ikke kjper norske varer, vil det ikke lenger finnes en norsk matindustri. Og uten en norsk matindustri forsvinner den norske bonden. Og med han/henne forsvinner ogs behovet for et importvern. Og da er det fritt fram. For alle.

Norsk dagligvarehandel lever av det norske importvernet p landbruksprodukter. Og det vet de inderlig godt.

De forsker selvsagt skjule dette s godt det lar seg gjre. Og utnytte "smutthull" i importvernet etter beste evne. Forstelig nok. De driver butikk, tross alt.

Men dette endrer ikke p det faktum at norsk dagligvarehandel er helt avhengig av et robust norsk importvern, en effektiv og innovativ norsk matindustri og dyktige norske bnder. For tjene penger.

S de har nok ikke s stor makt nr alt kommer til alt. De har vrt flinke til spille kortene sine. S langt. Det skal de ha.

Men n er det kanskje p tide at norske bnder og norsk matindustri ogs viser muskler?? Og setter skapet der skapet br st! Det hadde vi alle vrt tjent med!

Foto: vingelen.com

Fra kanalisering til kannibalisering

Norge er et karrig land. Det tror jeg vi alle kan vre enige om. Vi har mye skog, fjell og fjorder. Og lite jord. OG mye drlig vr. Stort sett.

Av den grunn har det vrt frt en jordbrukspolitikk som skal srge for at vi fr det meste ut av den lille jorda vi har. Korn dyrkes derfor der dette klimatisk og agronomisk er mulig og melk og kjtt produseres der det er tilgang p gress. Som er litt her og der i vrt langstrakte land.

Noen svakheter til tross, m dette sies vre fornuftig. Vi fr landbruk over hele landet og srger for at vi fr utnyttet de f naturgitte forutsetningene vi har for matproduksjon i landet vrt. P en effektiv mte.

Dagens regjering synes ikke dette bra nok. At det ikke er effektivt nok. Kostnadseffektivt nok, alts.

Men nr virkemidlet regjeringen foreslr for oppn bedre kostnadseffektivitet er frikoble matproduksjonen fra det lille ressursgrunnlaget vi har og gi mer statlig sttte til de som produserer mest fra fr, blir resultatet en ren kannibaliseringspolitikk.

Og dette er ikke smart. Det er i tillegg svrt lite effektivt, fordi det gjr at vi lar vre utnytte naturlige ressurser for norsk matproduksjon. Nr vi burde utnytte hver minste flekk. Hvert eneste str med gress.

For den beste matberedskapen et land kan ha er produsere mest mulig mat p egne ressurser.

Vrt daglige brd

Det lages mat. Midt i Oslo. Mye mat. Langs Akerselva.

Hvem skulle trodd det?

I en tid der det meste produseres i Kina. Eller Latvia. Eller i et annet lavkostland.

Og det er ikke bare litt mat. Som i en snackbar. Eller en kebabsjappe.

Nei, da - det lages store mengder med mat. Sunn mat. God mat. Av korn. Som bakerne kan lage brd av. Mange brd. Hver dag lages det hvetemel nok til produsere over 600,000 brd. Eller ett brd per innbygger i Oslo omtrent. 365 dager i ret.

Og kornet hentes rett utenfor Oslo. I Akershus, stfold, Vestfold, Buskerud og av og til langveis fra - fra Hedmark. Hvis det ikke regner bort, da. Kornet alts. Da hentes det med bt. Til Vippetangen. I Oslo.

Midt i Oslo produseres det alts nok mel til lage 250 millioner brd. Og enda flere matpakker. Hvert r. Dette har blitt gjort i over 125 r.

Grunnlaget for vrt daglige brd legges alts midt i Oslo. Langs Akerselva.

Unntatt brdene som er stekt i butikken, da. De er importert. Som frossen deig fra et eller annet lavkostland.

Ikke bare litt dumt

Nkkelen til norsk matproduksjon er dyrke nok planter. Uten fotosyntese og planter er det ikke liv laga for noen.

Vi m dyrke korn, gress, frukt og grnnsaker. Planter som vi enten kan spise selv eller f husdyrene til omgjre til noe vi mennesker trenger. For leve.

Det norske klimaet er lite egnet til dyrke proteinrike planter - som raps, erter og bnner. Derfor er drvtyggerne selve nkkelen for norsk matproduksjon. De kan nemlig omdanne gress til proteiner, vitaminer, fett, mineraler og mye annet vi trenger. De kan ikke lage gull av grstein, men de kan lage mat av gress. Som sannelig er minst like viktig. Som gull.

Og gress har vi nok av. Over hele landet. I bde inn- og utmark. Selv om det vokser litt her og der. Og gjr det ndvendig at norsk matproduksjon skjer litt her og litt der. Der hvor det er et naturlig ressursgrunnlag for matproduksjon.

Gresset binder store mengder CO2 og er en helt ypperlig fornybar ressurs. Hvis vi bare bruker den. For hvis vi ikke bruker den, vil den forsvinne. Og erstattes av planter som ikke lar seg omgjre til proteiner like lett som gresset gjr. Da vil landet gro igjen. Og det er ingen tjent med. Virkelig ikke.

S kan vi naturligvis sprre oss om gress er effektivt. Nok. For drvtyggere produserer mer melk og kjtt per ku, sau eller geit, dersom de fr mindre gress og mer proteinrikt kraftfr. Dette vet vi. S hvis vi erstatter norsk gress med importert kraftfr vil vi f en mer effektiv matproduksjon. Den blir mer kostnadseffektivt. Om ikke annet. Fordi vi kobler norsk matproduksjonen fri fra vrt eget ressursgrunnlag. Og mten dette skjer p er at prisen p importert kraftfr holdes s lav at det blir mindre lnnsomt bruke gress. Det blir ikke kostnadseffektivt nok. Og dette er politisk bestemt. Prisen p importert kraftfr, alts. Til tross for at det ogs er politisk bestemt at ett av hovedmlene for norsk jordbrukspolitikk skal vre "ke norsk matproduksjon basert p det norske ressursgrunnlaget"

Vi lurer oss selv med andre ord. Vi fr "kostnadseffektive" proteiner, vitaminer, fett og mineraler fordi vi lar vre utnytte det norske ressursgrunnlaget. I tillegg dytter vi klimaproblemene forbundet med denne produksjonen over p andre. Vi lukker ynene og eksporterer de!

Og dette vil den sittende norske regjeringen ha enda mer av. De vil at vi i enda strre grad skal lsrive norsk matproduksjon fra det naturlige ressursgrunnlaget vi har.

Dette er ikke bare litt dumt. Det er fullstendig idiotisk. Og irreversibelt. Dessverre.

Foto: Kari Birgitte Myklebust

Nr gresset blir for dyrt

Gresset er ikke grnnere p den andre siden. Det er bare dyrere.

Og derfor vil norsk matproduksjon f problemer. Store problemer. Nr gresset blir for dyrt er norsk jordbruk ille ute kjre.

For landbrukspolitikken legger i dag opp til strre og frre enheter med hyere produksjon per enhet og da blir det for dyrt skaffe norske husdyr det de virkelig trenger - nemlig gress. For det er ikke slik at gresset vokser overalt. Det vokser litt her. Og litt der. Og derfor er det her og der norske husdyr m vre. For kunne gjre bruk av denne energirike og fornybare ressursen. I et ellers karrig land.

Det gir ingen mening flytte norsk matproduksjon vekk fra ressursgrunnlaget sitt. Det er ikke effektivt. Og i hvert fall ikke kostnadseffektivt.

Fordi det betyr at disse ressursene ikke blir utnyttet lenger. De forsvinner. Og erstattes med rvarer fra Brasil og andre fjerne himmelstrk. Vi er i ferd med flytte ressursgrunnlaget for norsk matproduksjon ut av Norge. Til Sr-Amerika og Asia. Og dette er uklokt. Verken mer eller mindre. Det burde ikke vre vanskelig forst.

Ikke fr vi billigere mat p denne mten heller. Tilgangen p mat blir bare mer usikker.

Die Mannschaft

Jeg liker fotball. Det har jeg alltid gjort. Og aller best liker jeg god fotball. Slik som Tyskland spilte i gr. Der fotballspillere med svrt gode ferdigheter gjr hverandre enda mye bedre som lag - gjennom tempo, presisjon, rytme, styrke, kreativitet og samhandling p veldig hyt niv.

Nr fotball spilles p denne mten er det gy - ja, nesten fascinerende se p. Og ja - jeg kunne ogs hpe p at Tyskland kunne spille denne fotballen mot alle andre lag enn Norge, men det kan vi dessverre ikke velge.

S istedenfor klage over hvor drlige de norske spillerne var, br vi heller anerkjenne prestasjonen til Tyskland. Som virkelig var verdensklasse.

De norske spillerne fikk aldri vre med i kampen. S godt var kollektivet Tyskland i gr. Og da blir de norske spillerne seende litt dumme ut - uansett hvor hardt de prver.

Trust me - jeg har ogs vrt med p tape 0-6. Mot Strindheim. P en speglatt kunstgressbane. Vi rykket opp likevel..

Hva skal vi leve av?

I fremtiden, alts.

Kommunesammenslinger?

Streng og rettferdig innvandringspolitikk?

Politi- og helsereformer?

Digitalisering og nye medier?

Nei - vi skal leve av naturressursene vre. Som vi alltid har gjort. For hva annet kan vi leve av, liksom?

Forskjellen fra i dag vil vre at ressursene vil vre fornybare. Og brekraftige - i konomisk, miljmessig og sosial forstand.

Vi m utnytte vre naturgitte ressurser og skape betydelig strre verdier av disse enn vi gjr i dag.

Og heldigvis har vi mye uutnyttede ressurser ta av - bde til lands og til havs. Vi kan utnytte ressursgrunnlaget i jordbruk mye bedre, vi har store ressurser i skogene vre, enorme ressurser i havomrdene og minst 4 komparative fordeler:

1. Tilgang p rent vann, ren energi og biomasse

2. Teknologi og kompetanse

3. Kultur for samhandling

4. Overskuddslikviditet

Vi m bare vge satse. Vi m slutte tenke i bser - i bser for jordbruk, skogbruk, fiske og havbruk - og skape konkurransedyktige verdikjeder p tvers av disse bsene.

Og dette har vi vist at vi kan fr - mange ganger! Hvis vi vil. Eller m.

Vi m satse p biokonomi! P skape verdier basert p tilgang p fornybare ressurser. For der har vi komparative fordeler. Der har vi mulighet til innta en ledende posisjon i verden faktisk. S mye fornybare ressurser har vi nemlig.

n forutsetning for dette er at vi opprettholder og videreutvikler eksisterende aktiviteter innen jordbruk, skogbruk, fiske, havbruk og industri. En annen forutsetning er selvsagt at vi ikke selger disse ressursene for tjene raske penger - nr det er langsiktig verdiskaping vi skal leve av. Punktum!

Ogs m vi ha politikere som vger legge til rette for at nringslivet tr satse. For det bde vil og nsker de - fordi de er smarte og ser at dette er fremtiden. For oss alle.

Foto: Norsk Landbrukssamvirke

Under 40

Av alt korn som produseres i verden er det 12 prosent som krysser en landegrense fr det blir spist - av mennesker eller dyr. For kjtt er tallet 9. Prosent, alts. 7 prosent av verdens melkeproduksjon havner p verdensmarkedet og 3 prosent av eggene.

Og hvorfor er det slik? Hvorfor produseres slike basis matvarer overalt og hvorfor blir s lite eksportert? Hvorfor er selvforsyningsgraden p 90 prosent? Omtrent.

Jo, fordi mat er et viktig nasjonalt anliggende. Det lses ikke gjennom handel. Ingen kan stole p andre. Det er for viktig, rett og slett.

Unntatt for Norge, da - som synes det holder med en selvforsyningsgrad p under 40. Prosent, alts.

Norske ressurser

Det finnes mange bygder i Norge. Heldigvis fr'n si - for de fem strste byene i landet vrt synes ikke romme mer enn 1/3 av befolkningen. Omtrent. 2/3 bor i hvert fall andre steder. I en bygd. Et lite lokalsamfunn. Eller i en by som er s liten at den ligner mistenkelig p en bygd. Nok om det.

Poenget er at alle disse bygdene har n ting til felles. Og det er at det finnes et ressursgrunnlag for menneskene som bor der. En eller flere ressurser som gjr at det skapes arbeidsplasser og verdier. Det kan vre skog som gir mulighet til produsere tmmer, gress som gjr det mulig drive jordbruk, hav som grobunn for fiskerinring eller at det rett og slett er s vakkert der at mange kommer p besk. Eller sjukt dype fjorder som gjr det mulig fre opp laks, for den sakens skyld.

Tilgangen p ressurser kan p sin side danne basis for videreforedling av varer og tjenester. Og til utvikle kompetanse. Kunnskap.

Uansett - uten tilgang p ressurser er det ikke liv laga i noen bygd i Norge. Det sier seg selv. Og uten tilgang p fornybare og brekraftige ressurser er det bare et sprsml om tid hvor lenge det bor mennesker der.

La meg bruke en liten fjellbygd jeg kjenner for illustrere. Bygda heter Vingelen og klamrer seg fast i en fjellside mellom Tynset og Rros et sted. Her har det bodd mennesker i mange hundre r. Nettopp fordi det var ressursgrunnlag der. Det var nok av skog (som mange andre steder i Norge), flotte jaktterreng med mye vilt ogs var det mulig dyrke gress der. Utrolig nok - 800 meter over havet. Vingelen har derfor utviklet seg til en jordbruksbygd. Med et hundretalls med grder som driver med melke- og kjttproduksjon. Grdene er velholdte, men sm - i enhver mlestokk. Men det er - i gode r - akkurat nok gress til at sauer, kuer og 500 mennesket berger liv. S vidt. Ressursgrunnlaget tillater ikke kt produksjon av melk og kjtt. Det er ikke mer ta av - for si det snn.

N nsker likevel norske politikere at man skal ke matproduksjonen - gjennom gi kt sttte til strre enheter. Og mindre til de sm. Hvor disse strre enhetene skal ligge sies det riktignok fint lite om, men vi fr anta at de m ligge andre steder enn i Vingelen. For der er det ikke ressursgrunnlag for noe mer. Og hva vil p litt sikt skje med bygder som Vingelen, nr de ikke er i stand til produsere mer? Jo - de vil forsvinne. Fordi det ikke lenger er konomisk brekraftig fortsette med produsere akkurat den mengden jordbruksprodukter som ressursgrunnlaget tillater. De produserer for lite!

De vil forsvinne. Sakte men sikkert. Fordi de produserer for lite. Og det ressursgrunnlaget som faktisk finnes der, vil ikke lenger bli utnyttet. Det vil gro igjen og forsvinne!

Og likevel pstr norske politikere at vi p denne mten vil n mlet om "kt matproduksjon basert p norske ressurser"

Det hele er er faktisk s dumt og korttenkt som det er mulig bli. Selv for en politiker.

BILLIG POLITIKK

OK - prisen p soyamel i Norge er politisk fastsatt. Soyamel koster 3,87 kroner per kilo. Prisen p korn er ogs politisk fastsatt i Norge. Den skalte mlprisen p bygg (som er det kornet det brukes mest av i kraftfr) er 2,69 kroner per kilo. Prisrelasjonen mellom disse to er alts 1,44. Soyamel koster 44% mer enn bygg. Med andre ord. Og det er veldig billig.

Det er proteininnholdet i soyaen som er viktig for produsere mye melk og for at kyllingene kan femtidoble vekten sin i lpet av den ene mneden de lever.

OK - og hvordan er dette ellers i verden? Der tilbud og ettersprsel bestemmer prisen p bde soyamel og korn som brukes til kraftfr? Melkekyrne og kyllingene er omtrent de samme. Som i Norge. Det kan jo vre interessant, kanskje?

Vel, prisrelasjonen mellom soyamel og korn svinger noe mer p verdensmarkedet - s klart. Men hvis vi legger prisbildet for de siste 40 rene til grunn, ligger prisrelasjonen mellom 2 og 3 og i snitt omtrent p 2,50. Prisen p soyamel p verdensmarkedet er alts 150% hyere enn prisen p korn. Basert p dette burde norsk soyamel kostet 6,73. Ikke 3,870.

Det er denne politisk fastsatte prisrelasjonen i Norge som gjr at vi bruker mye soya - simpelthen fordi den er dritbillig. Jordbrukspolitikken gjr den billig. Bde i forhold til norsk korn og norsk gress. Norske bnder er rasjonelle folk og velger det som gir hyest ytelse til lavest mulige kostnad. S fr heller regnskogen i Brasil og det norske ressursgrunnlaget (gress i innmark og utmark) seile sin egen sj. Bare kraftfret blir billig.

Mens det som i virkeligheten skjer er at norsk jordbruk kobler seg fri fra landets eget ressursgrunnlag. Fordi gresset blir for dyrt! Og dette er attptil stikk i strid med de uttalte mlene for norsk jordbrukspolitikk, nemlig "kt matproduksjon basert p norske ressurser"

Johan Grttumsbrten

"I dag mtte jeg en muslim, Harald! En vaskeekte muslim. Og vet du hva han gjorde?"

"Nei, Anders. Fortell!"

"Han rappa verdiene mine!"

"Saft suse - alle sammen?"

"De fleste - Rikard Nordraak, Henrik Wergeland, Johan Grttumsbrten, Einar Gerhardsen, Trygve Lie og Thor Heyerdahl. Borte alt sammen"

"Vilt, Anders. Helt vilt"

"Jeg vet"

"S hva gjr du n, Anders?"

"Drikker te, Harald"

"Smaker det godt?"

"Ikke srlig"

"Men har du ingen verdier igjen, Anders?"

"Joda , Harald. Har igjen fremmedfrykten, selvgodheten og intoleransen. S jeg klarer meg fint. Ikke tenk p det"

"Puh - det var enda godt, Anders!"

Bra sikkert!

Norsk bnder skal sikre oss ren mat. Og gjre det p en kostnadseffektiv mte.

Norske bnder skal utnytte vre naturgitte forutsetninger og gjennom bruk av det norske ressursgrunnlaget produsere trygg og sunn mat. P en kostnadseffektiv mte.

Norske bnder skal ivareta norsk matjords fruktbarhet i et evighetsperspektiv. P en kostnadseffektiv mte.

Norske bnder skal bidra til sysselsetting, brekraft og verdiskaping i hele landet. Og vre kostnadseffektive.

Norske bnder skal srge for bevaring av norsk kultur og kulturlandskap. P en kostnadseffektiv mte.

Det norske bnder gjr skal vre bra for miljet. Og kostnadseffektivt.

Norske bnder skal srge for matvaresikkerhet og langsiktig matvareforsyning. Og vre kostnadseffektive.

Norske bnder skal srge for dyrevelferd i verdensklasse. P en kostnadseffektiv mte.

Er det rart at norsk landbrukspolitikk ikke fungerer?

Den mangler klare ml. Klare prioriteringer. Den er som Ole Brumm. Eller Nasse Nff. Eller begge to. P n gang.

For det er ikke vanskelig vre kostnadseffektiv. De fleste bnder er det. Men hva med alle disse verdiene norske bnder skal bidra med i samfunnet vrt? De kommer ikke som et resultat av kostnadseffektiv matproduksjon.

Det er bra sikkert!

God samvittighet!

"Spis med god samvittighet" str det utenp posen.

Og det skal jeg jaggu gjre. Etter betalt ikke mindre enn 116 kroner for to brd. To kologiske brd. Der noen har tatt seg bryet med slepe den ene kiloen med kologisk hvete som trengs - til en pris av 3 kroner og femti re - med bil, jernbane og bt helt fra Kazakhstan til Norge. For lage brd av det. Det er klart det koster! Selv jeg skjnner det.

Noen vil kanskje kalle med en kritisk jvel nr jeg likevel sr tvil om miljgevinsten av dette opplegget, men det fr s vre.

Jeg skal spise med god samvittighet - fordi jeg har bidratt til at noen tjener litt mer penger i norsk bakerbransje. Og det unner jeg dem. Virkelig!

Brekraftig mat?

Jeg traff et menneske i dag. Et ungt menneske. Mye yngre enn meg. Uten at det skal s mye til. Og uten at det har noe med saken gjre. For vi var begge nysgjerrige. Skulle det vise seg. Og usikre. Usikre p hva som er rett og galt. Hva som er lurt og ikke lurt. I forhold til mat. Til produksjon av mat. Brekraftig mat. Finnes det i det hele tatt noe som kan kalles brekraftig mat? Eller er uttrykket en selvmotsigelse? Finnes det bare grader av brekraft? P en skal fra 1 til 10. Eller fra 1 til 100. For den sakens skyld.

For sikkert er at all den maten vi mennesker trenger skaper problemer for klimaet p jorden. Uavhengig av hvordan denne maten produseres. Uavhengig om det er jordbruk i sm-, middels- eller storskala. Og uavhengig om den produseres kologisk, "semi-kologisk", konvensjonelt eller industrielt - med eller uten GMO. Noen vil hevde at smskala kologisk planteproduksjon er brekraftig, mens andre vil hevde at dette bare er tys - for s mye dyrkbar mark finnes ikke i verden til dekke matbehovet p denne mten. Alts ikke brekraftig. For menneskeheten.

S kanskje det bare er for mange av oss? Mennesker, alts. Kanskje det er derfor maten m produseres p en mte som er lite brekraftig? Eller sagt p en annen mte - er det brekraftig med s mange mennesker p jorden?

Eller kanskje fatter'n hadde rett, likevel? Nr han noe kynisk hevdet at: "Det er alltid nok mat - til de som overlever!"

Ferskt brd fra baker'n

Det er en liten ting jeg har tenkt p en stund. En liten stund. Bare en filleting. Ikke noen store tanker. Det overlater jeg til politikerne. For det har de sjukt peiling p. Heldigvis.

Den lille tingen jeg har tenkt p er hvor lurt det er kjpe brdvarer som ligger i frysedisken. For miljet, alts. Og for lommeboken i og for seg.

Disse varene er alts produsert kostnadseffektivt og fint i EU et sted. Stekt endel for s bli fryst ned. I plast. Ogs m de holdes nedfryst under hele transporten fra EU et sted til Norge et sted fr de havner i en frysedisk hos Kiwi. Eller Coop. Her holdes de nedfryst helt til noen kjper de for ta de med seg hjem for steke de. n gang til.

Jeg er ingen ingenir - heller - men vil tro at dette krever sjukt mye energi - produsere, steke, pakke inn, fryse, fryse, fryse for s bli stekt. Igjen.

Og dette forbruket av energi i livslpet til disse produktene er vi uten blunke villige til betale mye mer for enn ferskt brd fra baker'n. Og hvis det i tillegg str kologisk p pakken, betaler vi enda mer. Fr vi hardnakket pstr at maten i Norge er s innmari dyr.

Noe sier meg at det er bedre kjpe ferskt brd. Fra baker'n.

Det er lov gjre feil

"Det er lov gjre feil", sa fatter'n alltid. Selv om han selv var ufeilbarlig. S klart. "Bare du lrer av det", sa'n videre.

Og det har jeg n. Jeg har lrt.

Jeg har lrt at det er dumt kjpe et norsk brd til 38 kroner nr den viktigste rvaren i brdet koster 1 krone og femti re. P grunn av den helvetes landbrukspolitikken.

"Det er billigere bake selv eller importere brdet", sier folk til meg. Folk flest.

Da jeg ikke har noen ambisjoner som baker, kjpte jeg i dag et importert brd.

Det vil si - deigen er produsert kostnadseffektivt i EU basert p europeiske rvarer, importert nesten tollfritt til Norge og stekt opp med billig norsk strm.

Kan dere gjette hva dette brdet kostet?

Jo da - brdet kostet 37,95

S bare ta det med ro, fatter'n. Hvor n enn du er. Jeg har lrt. Ikke tenk p det.

Fra n av blir det importert brd p meg.

Og det er dumt. Punktum.

"Regjeringen nsker et kostnadseffektivt landbruk", sier regjeringen. P regjeringen.no.

Men hva i huleste mener regjeringen med dette? Egentlig? Mener de et landbruk og en matforsyning der alle kjenner prisen p alt, men ingen kjenner verdien av noe? Og hvor effektivt skal det vre? Holder det at kyllingene ker vekten sin 50 ganger i lpet av den lille mneden de lever? Eller skal vi f det opp i 60? Eller 80? Som er mye mer kostnadseffektivt. Og hvorfor skal ikke kuene gjre det samme? Hvorfor skal kuene kaste bort store deler av sommeren p vandre ute i det fri? Og spise gress? Nr de kunne sttt inne og blitt stappet fulle med soya fra Brasil. Og palmeolje fra Indonesia. Det er nemlig mye mer kostnadseffektivt. Verdilst, men kostnadseffektivt.

S hva mener regjeringen med et kostnadseffektivt landbruk?

Dansk landbruk er kostnadseffektivt. Og konkurs. Dansk landbruk er kostnadseffektivt. Og ikke brekraftig.

For meg hres kostnadseffektiviteten regjeringen snakker om ut som ren svada. Sludder og plsevev. Ord uten innhold. Eller mening. Og slike ord er overfldige. Slike ord gjr Norge fattigere! Slike ord gjr norsk landbruk mindre verdifullt. Og det er dumt. Punktum.

Handlegater i London

Norge er et rikt land. Et nyrikt land. Vi kjper handlegater i London.

Det gjorde ikke fatter'n.

Fatter'n min vokste opp p poteter, elgkjtt, rret, grt og melk. Og andre ting naturen og landbruket i sterdalen hadde by p. Det var ingen overflod av mat. Heller. Men han klarte seg. Om vinteren brukte han ullunderty. Som ble vasket akkurat nr det hadde sluttet kl. Fatter'n dde i 1994. Og spiste aldri Taco. For middag uten poteter var ikke middag. I hans verden.

Dette kan vi le av. I dag. Selvsagt kan vi det. Selv om det bare er en generasjon siden.

Men det er n ting vi ikke kan le av. Som ingen mennesker kan le av.

Denne ene tingen er mat. Proteiner, karbohydrater, fett, energi og de greiene der. Som er minst like viktig som tilgang p rent vann.

Selvforsyningsgraden p mat i Norge er under 40 prosent. Og dette tallet er en sannhet med modifikasjoner.

For at norske kyllinger og griser skal vokse fort nok og for at norske kuer skal produsere mer melk enn de fra naturens side er bygget for, er vi avhengig av importere store mengder karbohydrater og proteiner.

Karbohydratene kommer fra land som Kazakhstan og Argentina. Proteinene kommer fra Brasil. Der de dyrker soya. Som er den desidert strste og viktigste proteinkilden for norske husdyr. Soyaen som skal til Norge dyrkes i delstaten Mato Grosso - nrmeste nabo til Amazonas og fraktes tusenvis av kilometer med lastebil fr den skipes til Norge. Denne skjre verdikjeden er det alts som holder norsk landbruk gende. I dag.

Det fungerer p et vis, men det er ikke mye som skal til fr norske kylling- og svineprodusenter m sende dyrene til slakteriet. Og det blir tomt for smr. Igjen.

S hva gjr vi hvis vi ikke fr tak i den soyaen vi trenger? Importerer vi svinekjtt fra Danmark? Og kylling fra Tyskland?

Eller skal vi akseptere at kyllingene vokser litt saktere. At grisene bruker litt lengre tid p bli feite. Og at kuene lager litt mindre melk. Hver. Og heller hatt flere kuer. Og kyllinger. Skal vi like godt akseptere at vi ikke kan drive like kostnadseffektivt som i andre land? Det ville blitt dyrere. Men ikke mye.

Vi produserer fisk i Norge ogs. I store mengder. Det skal sies. Men denne produksjon er utelukkende basert p import av rvarer. Fiskeolje og fiskemel fra Peru, korn fra Tyskland og Kazakhstan. Og soya. Fra Brasil.

S norske myndigheter tar ikke mat p alvor. Og det burde de gjre. Det er deres plikt. Sikker og brekraftig tilgang p sunn, god og nringsrik mat er noe vi har krav p. Vi blir ikke mette av handlegater i London!

Og er ikke godt nok kjpe seg ut av det. Mat er og blir et nasjonalt anliggende. Vi kan ikke stole p andre. Nr krisene inntreffer. Og det kommer de til gjre. Heller fr enn senere.

n hundredel

Tyskland produserer cirka 25 millioner tonn med god mathvete. I ret. Av de 150 millioner som produseres i EU hvert r. Norge produserer 0,25 millioner tonn. I et godt r.

n hundredel av produksjonen i Tyskland, alts. Eller sagt p en annen mte: under innhstningen av hvete-avlingen i Tyskland (som tar en mneds tid) tresker tyske kornbnder 3 til 4 norske hvete-avlinger om dagen!

Likevel synes noen at prisen burde vre den samme. Og at det er den helvetes norske landbrukspoltikken som gjr den norske maten s inne i granskauen dyr.

Vel - dem om det.

Fakta er at tysk hvete (i snitt siste 5 r) har kostet 200 eur per tonn (1,90 per kilo). Norsk hvete koster 2,40. Vi kunne selvsagt kuttet ut norsk hveteproduksjon og kjpt alt i Tyskland. Men de som tror at dette ville gjort brdet p Kiwi billigere tar naturligvis feil.

Brdet p Kiwi ville fortsatt kostet 44 kroner - fordi vi nordmenn har rd til betale 44 kroner. For et brd.

Vi m bruke jorda

Norsk landbruks- og matpolitikk kan beskrives med mange ord. Brekraft er ikke et av disse ordene. Dessverre.

For vr egen evne til brdf oss selv burde definitivt vre brekraftig. Ja, hvis noe som helst skal vre brekraftig s nettopp dette! For hva er vel viktigere for oss mennesker enn sikker tilgang p trygg, sunn og nringsrik mat?

Norsk matproduksjon burde vre brekraftig - i konomisk, sosial og miljmessig forstand. Det er den ikke.

N er det ikke et ml for norsk matpolitikk brdf norske bnder. Selvsagt ikke. Men det er et ml for norsk matpolitikk srge for at nordmenn ser muligheter og perspektiver i lse dette viktige samfunnsoppdraget. Det m alts vre nok mennesker i dette landet som nsker produsere mat. Ellers vil vr evne til brdf oss selv smuldre bort. Sakte og sikkert. De siste 10 rene har antallet grdsbruk blitt redusert med 1,000. Per r! Dette er et resultat av norsk matpolitikk. Antall melkekyr gr ned i takt med at hver ku produserer mer melk. En kning som i hovedsak skyldes kt bruk av importert kraftfr - p bekostning av norsk gress. Nedgangen i antall dyr medfrer at vi n er avhengige av importere kjtt for holde hjulene i gang. Dette er et resultat av norsk matpolitikk.

Det norske kornarealet er redusert med nesten 15% siden rtusenskiftet. Korn er i tillegg til gress den viktigste forutsetningen for produsere mat. Uten korn er vi ikke i nrheten av vre i stand til brdf oss selv. Nedgangen i kornarealet er ogs et resultat av norsk matpolitikk.

Norsk matpolitikk bidrar alts til en utvikling som ikke er brekraftig.

Og dette burde vi gjre noe med. Og ikke overlate problemet til barna vre!

For oppn dette m vi srge for at det produseres nok planter. Planter som vi kan spise selv eller la husdyrene omsette til kjtt for oss.

Dette er den eneste lsningen som virkelig er brekraftig. Vi m bruke alle de ressursene vi har i dette relativt karrige landet. Vi m bruke jorda.

Punktum.

Effektivt!

Norsk landbruk og norsk matforsyning blir ofte beskyldt for vre lite effektivt. Ja, selv av konomer. Srlig av konomer, faktisk. Nr jeg tenker meg om. Eller av folk som mener at de er det. konomer, alts.

Det komiske ved dette er at konomer burde vite hva effektivitet er. Tross alt. For effektivitet mler minimal ressursbruk for oppn et ml. I dette tilfellet bli mett. Og norsk landbruk og matforsyning srger for at vi nordmenn m bruke minst ressurser - av alle mennesker i verden - for bli mette. P god, sunn og nringsrik mat.

1,5 timer m vi jobbe for kunne kjpe mat for en hel uke. Hvis ikke dette er effektivt, vet ikke jeg. En svenske m til sammenligning jobbe 41% lenger og en sterriker langt mer enn dobbelt s lenge. For bli mette.

Og nr vi tillegg vet at de aller fleste norske bnder jobber i andre yrker ved siden av produsere mat og at landbruket er helt avgjrende for at landet vrt ser ut snn som vi - og alle turistene - nsker at Norge skal se ut, snakker vi om effektivitet p hyt niv.

Ja, s hyt niv at selv konomer burde forst det.

Meningsfylt

Som i alle andre idrettsforeninger hender det ogs i Asker Turnforening at unge utvere velger slutte med idretten sin. rsakene kan vre mange. Eller f. Og det spiller heller ingen rolle hvorfor det skjer. Det er bare snn som skjer. Og det er helt OK. S klart!

Men vi som blir igjen i idrettsforeningen synes det er trist. Uansett. Bde fordi vi synes det er synd nr unge mennesker ikke lenger nsker drive med den idretten de har vrt glade i og fordi vi som er igjen lurer p hvem som n skal bidra med rigging, rydding, kaf-vakter, regnskap, vaffelsteking og bring av stoler. Og bord. For kalle en spade en spade. Siden der er snn norsk idrett er organisert.

Her om dagen traff jeg en pappa til en ung jente som nettopp har bestemt seg for at andre deler av livet er viktigere enn tilbringe mesteparten av tiden sin i Askerhallen. Jenta, alts. Vi snakket litt sammen - pappaen og jeg - fr han sa at "bare si i fra hvis dere trenger hjelp til rigging, rydding, kaf-vakter, regnskap, vaffelsteking eller bring av stoler. Eller bord"

Jeg s p han litt undrende og spurte: "Men har ikke motivasjonen din for gjre alt dette sunket betraktelig etter at datter'n din n har bestemt seg for bruke tiden sin p andre ting?"

"Joda, svarte han rolig - men det finnes da ikke noe mer meningsfylt gjre enn legge tilrette for at barn kan drive med idrett. Eller?"

Jeg bare nikket.

For si det forsiktig

Miljpartiet de Grnne (MdG) tror kanskje vi er dumme. Siden de har kalt partiet sitt Miljpartiet de Grnne. Nr det hadde holdt lenge med kalle seg Miljpartiet. Eller de Grnne. Vi hadde skjnt tegninga. Trust me.

Men nok om det.

MdG mener n at norske bnder ikke har gjort nok for at husdyr og rovdyr kan leve i fred og fordragelighet sammen - som i Hakkebakkeskogen. Omtrent. De mener at norske bnder har satset p feil sauer. P sauer som lar seg innhente av ulven. Fordi de er for feite. Sauene, alts. Og har for korte bein. I forhold til ulvens.

Miljpartiet de Grnne lanserer derfor dette som fremtidens norske sau. Kjapp til beins og spytter p alt den mter p sin vei. Ulven inkludert.

Dette er rett og slett genialt. For si det forsiktig.

Snn idrett skal vre. Akkurat snn.

Jeg var i en idrettshall for litt siden. Et par r siden. Tiden gr fort. I Askerhallen for vre nyaktig.

Jeg var der for hente datter'n min. Som nettopp hadde fylt 12. r, alts. Og som synes idretten rytmisk gymnastikk er utrolig gy. Av en eller annen grunn som det er vanskelig for meg forst. Hun trener og trener. Prver og prver. Feiler og feiler. Og prver igjen.

Da jeg kom inn i hallen prvde hun f til et slags triks med en ring. Jeg forstod ikke hva hun forskte f til. Men det gjorde Emilie som trente rett ved siden av. Emilie Holte, alts. Emilie er mange ganger norgesmester, kongepokal-vinner og har til og med klart sl fra seg i bde EM og VM.

"Skal jeg vise deg?" spurte Emilie.

Ogs gjorde hun det.

Datter'n min skjnte n hvordan hun skulle f til trikset. Og prvde 50 ganger til. Uten f det til. Helt. Men i morgen fr hun det kanskje til. Eller neste uke. Eller mned. Uansett kommer hun til ve helt til hun klarer det.

I bilen p vei hjem sa jeg at det var hyggelig av Emilie hjelpe henne.

"Det gjr hun ofte, pappa!" svarte datter'n min.

Og jeg tenkte stille for meg selv:

"Det er snn idrett skal vre. Akkurat snn"

Er det dette vi vil ha?

Norsk medias svar p den nye medievirkeligheten synes vre skrive om alt det teite Donald Trump gjr, publisere drlig skjult reklame, vise videosnutter av haier som spiser ben eller deler av ben og og fortelle meg at jeg bde barberer leggene og spiser sushi feil. Og jeg barberer ikke leggene en gang. Ikke spiser jeg sushi heller for den sakens skyld.

Er det dette vi vil ha?

Vrt daglige brd

Norge er en brdnasjon. Det har vi alltid vrt. Vi spiser brd til frokost, lunsj og kveldsmat. Og ja - gjerne til middag ogs. Brd er viktig for oss. Og derfor ogs en viktig kategori i dagligvarehandelen. Bde fordi vi vil ha ferskt brd hele dagen og fordi det aldri er priskrig i denne kategorien.

Dette skjnte Norgesgruppen for noen r siden. Selvflgelig. Og bestemte seg for tjene enda penger gjennom ogs produsere det brdet de selger i butikkene sine. Tilfeldigvis var Norges strste bakeri til salgs p den tiden, men Norgesgruppen syntes prisen var for hy. Gode rd var dyre.

Helt til de skjnte at det bare var hive brdene til dette bakeriet ut av butikkene sine. Ett etter ett. Helt til bakeriet tapte s mye penger at Norgesgruppen selv kunne bestemme prisen. Snn ble Norges strste bakeri en del av Norgesgruppen. Hvorp brdene igjen fikk plass i hyllene og Norges strste bakeri igjen tjente gode penger p bake brd. Dette brdet som koster 42 kroner. I billig-butikkene til Norgesgruppen.

Men det frekkeste er allikevel at Norgesgruppen prver dytte skylden for de hye prisene over p norske bnder. Nr det ikke er noen som tjener s godt p norske bnder som nettopp Norgesgruppen. INGEN!

Norgesgruppen kan selvsagt dekke seg bak at de ikke har brutt noen lover. Sannsynligvis. Men det holder ikke. For det er grov misbruk av makt. I min bok.

Hvorfor vi feirer pinse

Pinsen str for dren. Denne hytiden vi feirer - litt uvisst av hvilken grunn, kanskje?

Men fortvil ikke - her kommer to forklaringer. Velg den du liker best!

Dette str skrevet i den Hellige bok:

"Da pinsedagen kom, var alle samlet p ett sted. Plutselig ld det et kraftig smell og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg p hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige nd, og de begynte tale p andre tungeml",

Og det er lov tro p det. For all del.

Selv om den Hellige nd frst ble vedtatt p kirkemtet i Nikea i r 325. Med knappest mulig flertall.

Men det er ogs mulig tro p noe annet. Skulle man tro.

Som tro p at den egentlige historien var at apostlene satt og deppa. 10 dager etter at kompisen deres hadde stukket av. Oppover.

Og hva gjr 12 karer nr de er deppa? Nettopp - de drikker. Vann som har blitt til vin. De drikker med bde en og to hender. S jeg tror smellet var Peter som plantet hodet i inngangsdra. P vei inn i huset etter ha vrt ute en tur. For lette p trykket. Men i mellomtiden hadde Judas lukket dra. P grunn av trekken.

Og det der med "tale p andre tungeml" forklarer seg selv.

Synes jeg.

Det er en grunn til at polet er stengt i pinsen - for si det snn.

God pinse!

Bare tys

Noen tror visst at det finnes et slags billig-nirvana her p jord - et sted der lnningene er veldig hye, boligprisene veldig hye og alle andre priser veldig lave. Prisene p mat for eksempel.

Nr vi nordmenn eksporterer vr enorme kjpekraft, er det kanskje lett tro at dette stedet faktisk finnes.

Men det finnes alts ikke. Det kan ikke finnes.

Det er bare tys!

For dyrt?

Vi bruker 70 milliarder i ret p pusse opp husene vi bor i og 50 milliarder p reise bort fra de husene vi nettopp har pusset opp.

Ogs bruker vi 15 milliarder i ret p sikre at vi er snn noenlunde i stand til produsere vr egen mat. Som igjen gjr at landet vrt ser ut slik vi nsker at landet vrt skal se ut.

Og noen synes faktisk dette er drlig bruk av penger. At det er for dyrt. For maten, alts.

Vel - dem om det.

Hva mener du?

Det er over dobbelt s mange nordmenn som mener at norsk jordbruk fr for LITE statlig sttte enn det er nordmenn som mener at norsk landbruk fr for MYE sttte.

Hva mener du?

Kilde: Norsk Monitor gjennomfrt av Ipsos

I anstendighetens navn

Hvis det er noen som - i anstendighetens navn - burde gjre seg sterke for norsk landbruk, s er det aktrene i norsk dagligvarehandel. Alle tre.

Hvorfor?

Fordi det er ingen som tjener s grovt p norsk landbruk og norsk matindustri som dem! Ingen!! Norsk landbruk er selve fundamentet virksomheten deres hviler p.

For hva vil skje hvis norsk landbruks eksistens trues? Hvis vi selv slutter produsere norsk mat? Og kjente norske merkevarer?

Jo, da vil det selvsagt vre fritt fram for andre aktrer inn i norsk dagligvarehandel. Aktrer som er s store at Norgesgruppen vil fortone seg som en ganske liten Brustad-bu.

Norsk dagligvarehandel burde alts kjempe med nebb og klr for opprettholde en brekraftig norsk matproduksjon. Hvis de hadde vrt smarte nok. Til innse det.

Tydeligvis

"Mer til bndene betyr dyrere mat", skriver Gunnar Stavrum. Fordi han tror p det. Tydeligvis.

Som om mer til kinesiske arbeidere betyr dyrere iPhone? Eller dyrere t-skjorter? Hos Hennes & Mauritz. Eller at oljeprisen stiger fordi det har blitt s dyrt utvinne olje?

Nr virkeligheten er at et helt vanlig brd hos Kiwi koster 39 kroner. Omtrent. Og nr den norske bonden som produserer det kornet som trengs for lage det brdet fr n krone og femti re for produsere det kornet.

Selv Gunnar Stavrum burde skjnne at det han sier er tys. Han burde skjnne at brdet koster 39 kroner fordi det er nok folk i Norge som er villige til betale 39 kroner for et brd. Hvis han hadde giddet, alts. Hvilket han ikke gjr. Tydeligvis.

Lite gjennomtenkt

Gunnar Stavrum har ftt noe for seg. Hva han har ftt for seg er litt usikkert. Utydelig. Diffust.

Men det kan virke som om han har ftt det for seg at det eneste resultatet av et noenlunde brekraftig norsk landbruk er at norske forbrukere m betale helt sjukt mye for maten sin. Eller at norske skattebetalere m betale mer i skatt. Eller gjerne begge deler.

Det hele er ganske diffust. Som sagt.

For priser er et resultat av kostnader og kjpekraft. Og nr begge er hye - slik som i Norge - blir prisene det samme. Jeg betalte 480 kroner for klippe hret forrige uke, for si det snn. Og jeg har ikke srlig mye hr engang!

Norsk landbruk og matindustri gir arbeid (og skatteinntekter) til nesten 100,000 nordmenn og den rene verdiskapingen (mlt i produkter og tjenester) overstiger lett 200 milliarder kroner. Hvert r. Og da har jeg ikke tatt med de verdiene som skapes gjennom at norske bnder bidrar sterkt til at Norge ser ut slik vi nsker at Norge skal se ut.

S Gunnar Stavrum m gjerne tro p det han har ftt for seg. For all del. Men spesielt gjennomtenkt er det ikke!

Jos Paulo

Jeg beskte en brasiliansk bonde for en stund siden. I Mato Grosso. Like syd for Amazonas. Vi kan kalle ham Jos Paulo. Han dyrket soya og mais. Ganske mye soya og mais skulle det vise seg. For som alle bnder var ogs Jos Paulo stolt av eiendommen sin og insisterte p at vi skulle f se. Hele. S da bar det inn i et av flyene han hadde p rullebanen. Midt i mais-keren. Vi fly en god stund og fikk vite at han dyrket omtrent dobbelt s mye korn som alle norske kornbnder dyrker. Til sammen. Hvordan han hadde ftt tak i all jorda forble Jos Paulos hemmelighet. Han hadde ryddet selv og kjpt av naboer. Sa han. P grden hadde Jos Paulo en egen kunstgjdselfabrikk, en liten kjemisk fabrikk og han pleide kjpe traktorer, skurtreskere og lastebiler i hundretalls av gangen. Han hadde en del kuer p eiendommen sin ogs. Han viste ikke helt hvor mange, men tippet p 10,000. Omtrent. Jos Paulo drev ganske stort med andre ord. Men han var p langt nr den strste bonden i omrdet. Det Jos Paulo produserte p grden sin ble for det meste transportert 2,000 kilometer med bil til nrmeste eksporthavn og solgt til Kina, Japan, EU eller til Norge. Til verdensmarkedspris. I konkurranse med amerikanske, russiske og australske bnder. Blant annet.

S nr norske politikere og norsk media messer om at norske bnder m drive strre for bli mer effektive og derigjennom mer konkurransedyktige skyldes dette mest sannsynlig at de ikke vet bedre. At de faktisk ikke har noen anelse om hvordan man produserer og selger landbruksvarer til verdensmarkedspris. Noen bedre forklaring enn mangel p kunnskap har jeg ikke.

For norsk landbruk verken kan eller skal gjre dette. Det er bare tys.

Norsk landbruk m g i stikk motsatt retning. Og fortsette med smskala-jordbruk basert p det norske ressursgrunnlaget. For p dette omrdet har norsk jordbruk noen ganske unike kvaliteter. Som ren, naturlig og trygg mat. Disse m forsterkes. Sregenhetene som kjennetegner norsk landbruk m forsterkes. Ikke svekkes. Bare slik kan norsk landbruk konkurrere. Kampen mot Jos Paulo volumproduksjon er det ikke noen vits tenke p en gang. Det er fnyttes og vil aldri kunne gi oss et konomisk brekraftig landbruk her i Norge.

Ute kjre

"Landbrukspolitikk? Handler ikke det om tilskudd, subsidier, tollbeskyttelse, hye matvarepriser og de greiene der? Og jordbruksoppgjret er det som bestemmer hvor mye bndene tjener? Er det ikke?"

Dette er nok en ganske vanlig oppfatning av hva landbrukspolitikk dreier seg om. Og det er kanskje ikke s rart. Nr man flger med i riksdekkende media - med eller uten pressesttte. Der man i disse dager leser om bndenes latterlig hye krav og statens latterlig lave tilbud. Og at man likevel blir enige om en fordeling av pengene - delvis via statsbudsjettet og delvis via hye mlpriser. Og til slutt fr vi vite at det likevel ikke funker - for jordbruket krymper og vi blir stadig mer avhengig av import.

Og det er veldig synd at det har blitt snn. For landbrukspolitikk handler om s mye mer enn tilskudd og priser. Dette handler nemlig om det viktigste som finnes. Om selve grunnpilaren samfunnet vrt hviler p. Det handler om MAT. Vr egen evne til produsere mat.

Og det vi n trenger er en ny politikk! Nye tanker. En ny retning. Vi trenger en visjon for hvordan vi og generasjonene som kommer etter oss skal vre sikret tilgang p mat. Sunn, trygg, god og nringsrik mat. Og vi br gjre det n. Det holder ikke kjpe seg ut av det. Slik vi gjr. Det er kortsiktig. Og korttenkt. Vi trenger en matpolitikk! En brekraftig matpolitikk.

Selv arbeider jeg for et ganske stort tysk handelshus som lever av kjpe inn korn for videresalg til mat- og kraftfrindustrien. Vi eksporterer ogs. Men bare nr vi har for mye. Dersom avlingene skulle bli lavere enn forventet i vre omrder, kan jeg love at vi aldri ville eksportere kornet ut av Tyskland. Ikke ett kilo! For mat er et nasjonalt anliggende.

Norge kan ikke stole p andre. De vil ha mer enn nok med seg selv. Nr det kniper. Og det vil det gjre. Heller fr enn senere.

Vi m srge for at det er konomisk brekraftig dyrke og produsere mat i Norge. Hvis ikke er vi ute og kjrer. Big time!

Grstein av gull

Det lage gull av grstein er vanskelig. Men ikke umulig.

Det lage grstein av gull burde vre umulig. Men noen klarer det. Det ogs.

Norsk jordbruk er nemlig gull.

Som blir til grstein.

Fordi noen men at det er lurt gjre norsk jordbruk til noe som ligner p alt annet jordbruk i verden. Til noe som mangler egenart, srpreg og identitet. Til noe som det ikke er verdt ta vare p. Fordi det ikke lenger er unikt.

Og det blir for dumt. Rett og slett.

Om Per Harald Grue og de greiene der

"Bndene krever 1,4 milliarder"

"Bndene i harnisk over statens tilbud"

"Bndene krever mer"

"Bndene fr 400 millioner"

"Bndene misfornyde med rets oppgjr"

Og snn har overskriftene vrt i snart 70 r. Bndene er i medias skelys omtrent n gang i ret. I mai. Ikke s rart at myten om den kravstore norske bonden har oppsttt. Og det er synd. For de er bra folk. De ogs. Omtrent som oss andre. Ikke verdensklasse, kanskje. Noen av oss. Men vi er helt ok.

Bndene har i tillegg ptatt seg viktige samfunnsoppdrag. De skaffer oss andre mat og srger for at landet vrt ser ut slik vi vil at landet vrt skal se ut. De skaffer oss god, sunn og nringsrik mat til en fornuftig pris. For oss andre. Selv om noen mener at de burde gjre det til en brkdel av prisen. At de burde gjre det skikkelig billig nr alt annet er skikkelig dyrt. Dem om det.

S hvem har skylden? Skylden for at myten om den kravstore bonden har oppsttt. Er det media? Som ikke interesserer seg for andre sider av norsk matproduksjon. Eller er det Per Harald Grue? Det eneste mennesket i verden som noensinne har forsttt jordbruksoppgjret. Eller er det vr egen feil? Fordi vi ikke liker at andre fr? Og ikke vi.

Jeg vet ikke. Dette heller.

Men jeg tror folk flest synes bnder er bra folk. Som fortjener den lille lnna de fr. For alt strevet. Jeg tror folk flest liker bnder. Og er glade for at noen gidder st opp fr alle oss andre for lage mat til oss.

Jeg tror ikke folk flest er like begeistret over de monopolliknende samvirkebedriftene. Som synes konkurranse er ganske brysomt. Disse virksomhetene som ogs har ftt oppgaven som markedsregulator. Bare ordet markedsregulator vekker sterke assosiasjoner til noe som ikke er bra. Til noe som ikke er fritt. Som ikke er et marked.

Nr markedene for landbruksprodukter frst skal reguleres, er det i og for seg fornuftig at markedene regulerer seg selv. Men nr regulatorene samtidig er kommersielle aktrer med svrt dominerende markedsposisjoner, som er i disse markedene for tjene penger, er det ikke til komme fra at det blir uklart for folk hvilken hatt de har p seg.

Det virker heller ikke som bndene styrer eller kontrollerer disse virksomhetene i srlig grad. Det virker som de styrer seg selv. Og da er mye av vitsen borte. For bndene.

Vet de hva de gjr?

Mlene for norsk landbrukspolitikk er kt matproduksjon basert p utnyttelse av det norske ressursgrunnlaget og at det skal vre landbruk over hele landet. Dette har Stortinget bestemt og noe de aller fleste er enige i. Unntatt Gunnar Stavrum. Kanskje.

Men hvordan omsetter partene i jordbruksoppgjret disse mlene til konkrete virkemidler?

Jo, de sier at prisen p kraftfr m vre lav og at sttten til drift og investeringer m vre knyttet til hvor mye man produserer.

Og hva blir s resultatet?

Jo, lav kraftfrpris betyr lav kornpris, fallende kornproduksjon og lav verdi p norsk gress (eller grovfr som det kalles). Dette innebrer drligere utnyttelse av det norske ressursgrunnlaget fordi det ikke er lnnsomt utnytte det og at vi blir stadig mer avhengig av importere rvarer for produsere nok. Eller for produsere for mye av noe og for lite av noe annet. For vre nyaktig. Det hele er stikk i strid med mlene for norsk landbrukspolitikk, alts.

Den volumavhengige sttten til drift og investeringer innebrer at de som produserer mye fra fr fr mest sttte. Det blir ikke landbruk i hele landet av dette. For si det snn. Det medfrer at det investeres i store grdsanlegg som det verken er et konomisk- eller et ressursmessig grunnlag for bygge. Eller drive. Vi gr i en utvikling som ligner den det kriserammede danske landbruket str midt oppe i - der det eneste som vokser er bndenes gjeld.

Dette er alts det partene i jordbruksoppgjret blir enige om. Man blir fristet til sprre om de vet hva de gjr. Eller om Per Harald Grue fortsatt er det eneste mennesket i verden som har forsttt jordbruksavtalen?

Bndene fr alts billig kraftfr. S fr de tilskudd til finansiere driften. S fr de tilskudd til bygge strre fjs, slik at de kan produsere enda mer - p enda mer kraftfr og lavere arbeidsinnsats - og m ha enda mer tilskudd for finansiere driften.

Det hele er en slags sirkel. Om ikke annet.

Patetisk skuespill

S er den her igjen. Tiden for jordbruksoppgjret.

Den tiden av ret da bndene fr lov til reise til byen med sine krav. Som er alt for hye. Naturligvis. Fordi de vet at landbruksdepartementet ikke vil tilby dem noe srlig. Og nr departementet kommer med sitt ynkelige tilbud, m bndene rope og klage litt. I hp om at staten synes litt synd p dem. At staten gir litt etter. Snn at bndene kan reise hjem igjen. Like fattige som fr, men med litt av ren i behold. Om ikke annet.

Dette offentlige og patetiske skuespillet har pgtt siden Einar Gerhardsens tid. Helt siden bndene truet med nekte hugge skog. Akkurat da Gerhardsen skulle bygge opp Norge igjen. Etter krigen.

Nr skal dette ende?

For det er ingen som tjener p det. I hvert fall ikke bndene selv. De fortjener bedre. For de skaffer oss sunn, god og nringsrik mat og srger for at Norge ser ut slik vi alle nsker at landet vrt skal se ut.

Lett og vanskelig

Det er noen ting som er lette forst. Ogs er det noen som er vanskelige. forst.

n av de tingene som er lette forst er at vi nordmenn ikke br forske konkurrere om produsere noe s billig som mulig. Klr for eksempel. Eller sikringsskap for den sakens skyld. Eller alt annet som krever billig arbeidskraft. For det har vi ikke. Punktum.

n av de tingene som er vanskelig forst er de som mener at vi ikke skal produsere vr egen mat. De som mener at det ikke er s nye hvem som produserer maten vr. De som ikke mener at mat er viktig. Nok. De som mener at det er bedre at vi overlater dette til andre. Fordi de kan produsere maten billigere. Enn det vi kan.

Det er vanskelig forst. Veldig vanskelig. Umulig, faktisk.

Nr katten er borte

Stortinget nektet som forventet akseptere den nye landbruksmeldingen til regjeringen.

Stortinget fastslr at mlet med norsk landbrukspolitikk skal vre kt matproduksjon p grunnlag av norske ressurser. Snn at det skal vre mulig produsere mat der jorda ligger - p sm og store bruk over hele landet.

Og det er bra. Det bidrar til stor verdiskaping, til vr evne til brdf oss selv og til at Norge ogs i framtiden vil se ut slik vi nsker at landet vrt skal se ut. Blant annet.

Men dette hjelper selvsagt fint lite nr regjeringen samme dag inngr en ny avtale med EU etter ES-avtalens artikkel 19 om handel med landbruksvarer, der det pnes for enda strre import av nettopp de varene norske bnder produserer. Basert p norske ressurser. P sm og store bruk over hele landet.

Hvor vanskelig kan det egentlig vre? se at ting henger sammen?

Vi driter i miljet

La oss vre rlige. For n gangs skyld.

La oss stikke fingeren i jorden og innrmme n viktig ting. Nemlig at vi driter i miljet!

Vi pumper opp fossilt brennstoff i et rasende tempo og kjper klimakvoter - trolig det mest idiotiske pfunnet siden Berlinmuren. Og nesten p hyde med iden om at norsk pske uten palmeolje er det som redder kloden vr. Slik vi kjenner den. Vi kjper elbiler som gjr null til hundre p fem komma seks sekunder. Snn at vi slipper sitte i k. Og slipper betale for parkering. Ogs gir vi penger til Frederic Hauge (med c) snn at han kan dyrke alger i Sahara. Eller no'. Ogs gir vi rundhndet med penger til noen trivelige mennesker i Brasil. Eller Kongo. Snn at de muligens vil kunne vurdere til hugge ned regnskogen litt saktere. Enn de ellers hadde hugget den ned. Vi kjper store SUVer som det str "Eco" eller "Bio" p. Fordi deler av drivstoffet er laget av det som n dyrkes der det var regnskog. Fr.

Mens vi egentlig er opptatt av er hvor mange prosent av Oljefondet vi kan svi av. Og av at vi helst ikke vil dele dette med noen. Mens vi snakker om brekraft og det grnne skiftet. Fordi det hres litt smart ut. Intelligent og ansvarlig, liksom.

Det vi er mest opptatt av er jobbene vre. Av inntekten vr. Av vr evne til konsumere. Av at vi har nok penger til fly verden rundt. For spise billig mat. Og for legge ut bilder av det p Facebook. Jo da, gjerne av maten ogs - "se hva jeg har klart bestille!"

Vi er nyrike og selvgode.

Og driter i miljet. Som sagt.

Nabo'n min

Dette er en av mine nrmeste naboer. I Asker kommune. Like utenfor Oslo.

Jeg kjenner'n ikke - han som driver grden alts - men vi nikker til hverandre nr vi mtes og jeg synes det er fint at han er der.

Han dyrker korn. Nabo'n min. Litt korn. Veldig lite korn. For vre dnn rlig. Men han gir seg ikke. Han dyrker og dyrker. Han dyrker like lite korn som en dansk, svensk eller tysk bonde kunne hstet inn p et kvarter. Omtrent. Og til en mye lavere kostnad. Helt sikkert. For EU produserer over 300 ganger s mye korn som Norge. Og EU eksporterer hver uke nesten dobbelt s mye korn som norske bakere trenger. Hvert r!! Hver uke eksporterer EU 500,000 tonn med matkorn.

S hvorfor skal vi dyrke noe sjl? I det hele tatt? For at jeg skal ha noe fint se p nr jeg gr tur? For at rdyrene i Asker skal ha et trygt sted vre?

Nei - vi skal dyrke korn fordi det er viktig at vi gjr det. Det har en verdi. En stor verdi. At vi dyrker vr egen mat. Fordi mat er et primrbehov. Og et nasjonalt anliggende. Det er viktig for oss. Viktigere enn bde Paradise Hotell og svineribbe til 19,90. Hos Kiwi. Eller Coop. Eller hva det heter.

Han dyrket grnnsaker ogs. Fr. Nabo'n min. N leier han ut drivhusene sine til folk som trenger et sted til btene sine. Om vinteren. Han m jo betale strmregningene sine. Han ogs.

Jeg vet ikke om nabo'n min har noen til ta over grden etter seg. Men jeg hper det. Jeg hper noen vil fortsette dyrke korn i nabolaget mitt. Og at de ikke bygger et kjpesenter der. Eller et gamlehjem. Ikke fordi jeg har noe i mot eldre mennesker - for all del! Men fordi det er verdifullt lage sin egen mat.

Landbruksministeren vil n at nabo'n min skal drive strre. Dyrke mer. Men hvordan? Jeg har ikke tenkt til flytte p meg.

For si det snn.

Norsk brekraft

Uten soya fra Brasil dr den norske kyllingen og laksen, grisen vokser betydelig saktere og kua produserer vesentlig mindre melk.

Dette er norsk landbrukspolitikk. Fordi man nsker det slik. Vil jeg tro.

For vi har politisk fastsatte priser p soya og andre proteinrvarer her til lands. Prisen p soyaprotein er satt til 84 kroner per proteinenhet, mens prisen for en proteinenhet med raps er satt til 96 kroner. Soya er billig med andre ord. Mye billigere en raps, som det dyrkes mye av i vre nromrder. Og litt i Norge.

Soyaen som brukes i Norge skal ikke bare vre billig og fraktes til Norge. Den skal ogs vre fri for GMO. Selv om over 90% av all soya som dyrkes i verden er genetisk modifisert.

La meg beskrive den logistikk-kjeden som ligger bak. For den kjenner jeg. Godt.

Det begynner med kunstgjdsel. I store mengder. Som man trenger for dyrke soya i delstaten Mato Grosso. Rvarene til kunstgjdselen kommer blant annet fra Asia, Svartehavsomrdet og Afrika. De fraktes til en havn i Brasil. Her blandes komponentene til kunstgjdsel fr denne kjres med bil drye 2,000 kilometer inn i landet til delstaten Mato Grosso der det fortsatt dyrkes soya som (nesten) ikke er modifisert. Kjretidsbegrensninger gjelder ikke p brasilianske veier. Sjfrene gr p guarana og andre oppkvikkende substanser. Veistandarden kan sammenlignes med den norske. Med unntak av asfalten.

Noen mneder senere er soyabnnene klare for innhsting. Og fraktes p de samme veiene tilbake til en utskipningshavn. Derfra gr bten med soya til Fredrikstad, der soyaoljen ekstraheres ut av soyabnnene. Denne oljen fraktes med bil til Karlshamn i Sverige der den raffineres og kjres tilbake til Mills, Tine og vrig norsk matindustri. Soyamelet (det som er igjen etter at oljen er fjernet) blir levert til norsk kraftfrindustri.

Hver bt med soyabnner fra Brasil m ankomme Norge innenfor et vindu p omtrent 10 dager. Hver mned. Hele ret. Ellers dr kyllingen. Og laksen. Og etterhvert ogs grisen. Kua klarer seg - hvis den fr nok gress.

Dette er alts kjeden som holder liv i norsk landbruk. Og de som kontrollerer denne logistikk-kjeden er ikke norske. De kommer fra Brasil. Og brasilianere er hyggelige folk. Stort sett. For det meste. Nr det passer. For spesielt interesserte kan dere lese mer om den brasilianske eieren her

S nr norske politikere snakker varmt om matsikkerhet, selvforsyning og brekraft er det enten mot bedre vitende, fordi de ikke forstr eller fordi de ljuger. Eller et herlig sammensurium av alle tre. Uansett er det ikke bra. Det er nesten s langt unna brekraftig som det er mulig komme.

Brekraft?

Mlene for norsk landbrukspolitikk er:

1) Matsikkerhet gjennom kt brekraftig matproduksjon

2) Landbruk over hele landet basert p utnyttelse av norske ressurser

3) kt verdiskaping og inntekter til landbruket

4) Brekraftig landbruk der landbruket er en del av lsningen p klimautfordringene.

Dette har Stortinget bestemt. Og det hres fint ut. Fornuftig. Gjennomtenkt. Nesten overraskende gjennomtenkt, faktisk.

Men hvordan ser det ut med resultatene? Hvordan henger mlene med bruken av virkemidler sammen? De som partene i jordbruksforhandlingene blir enige om. Henger dette p greip? Er vi p riktig vei?

Vel. Ikke helt. Uten foregripe tallenes tale for de 10 siste rene.

Disse viser at det norske jordbruksarealet (som fra fr er 3% av landarealet) gr ned. Med 5%. Beitearealene gr ned og kornarealet har gtt ned med 13%. Antallet grdsbruk er redusert med 22%. Antallet grdsbruk med egen kornproduksjon er redusert med 34%. Antallet melkeprodusenter er halvert og antallet melkekyr er 20% lavere. Hver fjerde sauebonde er borte. Produksjonen av kylling har riktignok kt med 77%. Kyllingene spiser soya og mais. Som vi ikke dyrker i Norge. 2 av 3 potetprodusenter er borte og arealet er redusert med 13%. Antallet grnnsaksprodusenter er halvert.

Samtidig produserer vi for mye saue- og svinekjtt, for mange egg (og hner), for mye melk og for lite storfekjtt.

Er dette en nsket politikk? I samsvar med mlene for norsk landbrukspolitikk?

Jeg vet ikke. Det hele vitner mer om en politikk som frer til sentralisering og til at stadig mer av den gjenvrende landbruksproduksjon er basert p import av rvarer - i frste rekke soya fra Brasil. Og mais fra Argentina.

Jeg kunne sagt mye om soyaproduksjon i Brasil og maisdyrking i Argentina. Brekraft er ikke n av disse tingene.

I det hele tatt mangler det bevis p at et kapitailintensivt og industrielt landbruk som er konomisk, kologisk og sosialt brekraftig eksisterer. Noe sted. I hele verden. Det finnes ikke! Det er en illusjon.

Men det er alts i denne retningen virkemidlene i landbrukspolitikken beveger oss. Den beveger oss vekk fra noe som er brekraftig. Til noe som ikke er det. Vi beveger oss ogs vekk fra noe som har en verdi til noe som ikke har det. Fra noe som har en egenart til noe som ikke har det. Fra noe som er nesten er unikt til noe som er helt p det jevne. Gjennomsnittlig. Utydelig.

S hvis jeg hadde vrt folkevalgt politiker hadde jeg satt ned foten. Det er nemlig Stortinget som bestemmer over norsk landbrukspolitikk.

PS: hvis det er noen som lurer p hvorfor vi er avhengig av soya og andre importerte rvarer i Norge, s er svaret veldig enkelt. De er billige. Prisene er nemlig politisk bestemt. Det er politikken som gjr de billige. Brekraftige er de ikke..

Foto: vingelen.com

Palmeolje er viktig - ikke farlig!

Verden trenger vegetabilske oljer. For lage mat blant annet. Og laks. Mye laks. Ettersom oppdrettsnringen har brukt opp all fiskeoljen i havet. Vi bruker ogs vegetabilske oljer som drivstoff - merkelig nok - og til mye annet som vi mennesker trenger. I strre eller mindre grad.. Totalt bruker vi 175 millioner tonn med vegetabilske oljer. Hvert r. Og tendensen er stigende. rlig vekst i forbruket er p 5%.

Av de 175 utgjr palmeolje 70 millioner tonn. Eller 40%. Soyaolje utgjr 27% og rapsolje 15%.

Men nr det kommer til den andelen vegetabilske oljer som handles p verdensmarkedet utgjr palmeolje hele 67%. 2/3 av den oljen det er mulig f kjpt er palmeolje alts. rsakene til dette er enkle. Kina importerer nesten 70% av alle soyabnner som handles p verdensmarkedet. Oljen som utvinnes av disse bnnene blir i Kina. For si det snn. Nr det gjelder raps brukes en stadig strre andel av produksjonen til lage drivstoff av. Som vi kan fyre opp SUVene vre med.

Verden trenger palmeolje med andre ord. For si det veldig forsiktig. Nr vi samtidig vet at palmeolje er den vegetabilske oljen som legger beslag p minst jordareal (bare 5% av det totale arealet det i dag dyrkes oljevekster p) er det helt umulig erstatte palmeolje med andre vegetabilske oljer. Uten rasere regnskogen i Sr-Amerika. For dyrke mersoya. Som kineserne kjper. For lage like mye soya- som palmeolje m man kultivere et areal som er nesten 9 ganger s stort! Og bruke veldig mye kunstgjdsel og sfr fra Monsanto for f det til. Fr kineserne kjper mesteparten.

S det smarteste vi kan gjre - i tillegg til slutte bruke vegetabilsk olje som drivstoff - er stille krav til hvordan palmeoljen produseres. Det forby bruk av palmeolje er ikke veien g. Det er nemlig ikke brekraftig.

I det hele tatt.

S dumt er det

Snn i farten kommer jeg bare p n ting som er dummere enn tro at elbiler med over 400 hestekrefter skal redde kloden vi bor p. Nei, forresten - klimakvoter er ogs temmelig dustete. Og muren til Trump. Ja, det meste Trump str for nr jeg tenker meg om. Nok om det.

Men denne ene fullstendig idiotiske tingen er biodrivstoff. Det er s dumt at det nesten er vanskelig sette ord p. Men jeg skal prve.

I USA brukes et areal p over 400,000 kvadratkilometer (litt strre enn Norge) til dyrke mais for lage etanol. En tredjedel av all maisen som dyrkes i USA brukes til dette. Maisen krever omfattende bruk av kunstgjdsel og den er naturligvis genetisk modifisert. Maisen, alts. Av Monsanto.

Videre har importen av palmeolje til Europa femdoblet seg fra 2010-2015 - fordi palmeolje brukes til produksjon av biodiesel. Nesten halvparten av biodieselen er palmeolje!

P grunn av at det brukes s mye palmeolje i biodiesel - i tillegg til store mengder rapsolje - m det produseres mye mer av andre vegetabilske oljer. Srlig soyaolje. For produsere soyaolje i samme omfang som palmeolje m man kultivere et landomrde som er nesten 9 ganger s stort. I Sr-Amerika. Der regnskogen er. Eller var. Soyaen som dyrkes der trenger store mengder kunstgjdsel og er naturligvis ogs genmodifisert. Av Monsanto.

S p bensinstasjonene i Europa burde det egentlig henge store plakater med: "FARE!!! BIODIESEL"

S dumt er det!

Men dette vil den norske regjeringen alts ha mer av. Mye mer. 20 prosent innblanding innen 2020. Selv om bde de og SSB vet at biodrivstoff basert p matvekster gir hyere globale klimautslipp enn konvensjonelt drivstoff. For Norge blir regnestykket riktignok positivt, men bare fordi vi ikke dyrker den maten vi fyller p tanken selv. Vi dytter problemene elegant over p andre. Og slr oss selv p brystet og sier; "Se, s flinke vi er"

Dumt blir bare fornavnet, alts.

Er det s enkelt?

Senterpartiet vil ke prisen p kraftfr. For gjre det mer lnnsomt bruke norsk gress. Fremfor importert kraftfr. Og for ke norsk kornproduksjon. Dette skal gi kt tilgang p kortreist og trygg mat, strre utnyttelse av norske ressurser, bedre dyrevelferd, sikre vedlikeholdet av norske kulturlandskap, bedre konomien til norske bnder, sikre arbeidsplasser i distriktene og vre bra for miljet! Halleluja!!

Er det s enkelt? Hvorfor i huleste har ingen kommet p dette fr??

Neste sprsml blir hvor mye? M kraftfrprisen kes, alts. For f alt dette flotte til skje. n krone? 50 prosent? For det er ikke slik at alle bnder har samme tilgang p gress. Og kostnader forbundet med skaffe dette gresset. S noen vil forsette bruke kraftfr. Fordi dette er lnnsomt. All den tid de fr betalt per kilo melk eller kjtt. Og kraftfret bidrar til ke denne produksjonen.

Videre m det stilles sprsml om alt kraftfr m bli dyrere? Ogs til de dyrene som ikke spiser gress? Fr vi kt bruk av norske ressurser fordi kraftfret til kyllingene blir dyrere?

Jeg er enig med Senterpartiet og mange andre om at noe m gjres. Fordi utviklingen i norsk jordbruk gr i feil retning. Vi bruker mindre norsk jord. Og det blir stadig frre som gjr det. Fordi det ikke er lnnsomt. Og det er ikke bra. For noen. Vi m f norsk jordbruk til g i en annen retning. I en bedre retning. Der det er lnnsomt bruke norske ressurser for produsere god, sunn, nringsrik og trygg mat av hy kvalitet p en brekraftig mte. Samtidig som det srger for at landet vrt ser ut slik vi nsker at landet vrt skal se ut.

Vil kt kraftfrpris endre retningen? Innretningen? Eller blir dette bare mer av en type medisinen som ikke virker?

Nr det vi trenger er en jordbrukspolitikk som gjr det lnnsomt bruke jord. Norsk jord. Til lage mat av.

Foto: vingelen.com

Tenke nytt?

Norske bnder produserer for mye lamme- og svinekjtt. For mange egg. Og hner. For mye melk. Og for lite storfekjtt. Fordi kuene er s sabla effektive. S effektive at det trengs frre kuer for produsere for mye melk. For oppn denne effektiviteten bruker norske bnder sju og en halv milliarder. Kroner. P kraftfr. Hvorav halvparten er importert. Fra den andre enden av kloden.

Norske bnder bruker alts veldig mye penger p produsere for mye av det meste og for lite av noe annet.

Og dette skjer ikke fordi norske bnder er dumme. Langt derifra! Det skjer fordi norske bnder er rasjonelle. De gjr det som lnner seg. Naturligvis. De gjr det fordi landbrukspolitikken gjr kraftfr billig. S billig at det ikke lnner seg la dyrene spise mer av det vi faktisk har mye av - nemlig gress.

Og n vil den norske regjeringen ha enda mer. Mye mer. Av det samme. Strre effektivitet for produsere enda mer. Av ting vi ikke trenger. Fordi dette skal vre lnnsomt. Og kostnadseffektivt. Det skal gi kt lnnsomhet i norsk landbruk. Iflge regjeringen.

Noen vil hevde at dette er smart. Selv om det er veldig vanskelig forst hvordan det kan vre akkurat det.

Kanskje det er p tide tenke nytt? Annerledes? Bedre?

Norske bnder tar ansvar!

Norske bnder tar ansvar.

Frste last med staur er n p vei til Lahtis.

Staurene er hndlaget av slitesterkt norsk seljetre, gir uovertruffen stabilitet i bratte utforkjringer og brekker ALDRI!!!

Jordbruk er bruk av jord

Hvorfor tar vi gale beslutninger? Og hvorfor i all verden fortsetter vi gjre det gang p gang? Daniel Kahneman viser i sin banebrytende bok - "Tenke fort og langsomt" - at vi tenker i ett av to systemer – enten raskt, intuitivt og flelsesdrevet, eller langsomt, rasjonelt og logisk. Begge systemene er ndvendige, og begge har sine svakheter. Det frste systemet - det raske og intuitive - krever mindre av oss enn det andre og mer arbeidskrevende og logiske systemet. Derfor bruker vi mennesker helst det frste - bde fordi det er mer effektivt og fordi vi er rovdyr som ikke nsker slse med energien vr.

Dette vil vi selvsagt ikke innrmme - fordi vi nsker fremst som bde rasjonelle og logiske. Hele tiden. Det er vi ikke. Ofte trekker vi bare fram det rasjonelle og logiske etter at hjernens frste system har bestemt seg - snn at vi kan rettferdiggjre avgjrelsen. I ettertid.

Innenfor politikkomrdene mat, landbruk og klima kan frste generasjon biodrivstoff og forbudet mot bruk av palmeolje i matvarer st som to penbare eksempler p beslutninger der begge systemene med fordel burde vrt i bruk.

Men det finnes ogs enkelte ting som ikke er like penbare. Som at norske bnder nsker seg en lav pris p importert kraftfr. Fordi de mener det er lnnsomt. Men nr kraftfrprisene settes lavt er det mer lnnsomt for bndene bruke kraftfr til fre dyrene, framfor bruke arbeidstimer p grasproduksjon og beite. Eller til dyrke korn. Prisen p kraftfr bestemmer verdien p jordbruksarealene i Norge og verdien p arbeidsinnsatsen til bndene. Jo lavere kraftfrpris desto mindre er arbeidet bonden gjr verdt. Og det er kanskje ikke s lurt? Og hva skjer med de arealene som ikke blir brukt lenger? Nettopp - de gror igjen. Norge gror igjen og vil p sikt ikke lenger se slik ut som vi nordmenn nsker at landet vrt skal se ut. Og det er ville vrt synd.

Jordbruk er nemlig bruk av jord. Det ligger litt i ordet. P en mte. Og norsk jordbruk er bruk av norsk jord.

Og kostnadsreduksjon og effektivisering foregr i det frste systemet - verdiskaping og brekraft i det andre.

Foto: dn.no

Frihandel med mat?

Gunnar Stavrum er tilhenger av frihandel. Det er jeg ogs. For noen m jo kjpe alle de rvarene vi finner og de produktene vi lager. Og da er det selvsagt en fordel at vi ikke mter altfor mange hindringer p veien. Det er innlysende. Selv for meg.

Men Gunnar Stavrum mener at frihandel ogs m gjelde for landbruksprodukter. For maten vr alts. Bde fordi det angivelig skal gi oss bedre kvalitet og lavere priser. Og fordi dette skal gi oss bedre muligheter til eksportere de varene vi nsker eksportere - olje, fisk, aluminium og de greiene der.

Gunnar Stavrum mener alts at Norge br vre det eneste landet i verden som ikke beskytter sin egen matproduksjon. Som ikke beskytter vr egen evne til brdf befolkningen, alts.

Dette er jeg ikke enig i. Jeg synes det er naivt. I tillegg mener jeg at mat er altfor viktig til ikke vre politisk. Mat ER poltikk. Og et nasjonalt anliggende. Og det skulle bare mangle! For det spiller en rolle hvor og hvordan maten vr lages. Og hvem som gjr det.

Mid-sized farm

I dag skal historien handle om min far, Ole. Ole Nordstad. Litt om han og mest om landbruk.

Min far ble nemlig fdt litt for sent. Ikke bak en lvedr, alts. Bare litt sent. Litt under ett r for sent til ta over grden. Som heter Nordstad. Fordi den ligger lengst nord. I den vakre fjellbygda Vingelen. Som klamrer seg fast til fjellet mellom Tynset og Rros et sted.

S fatter'n mtte ut i verden. Og det var i grunnen bra. For fatter'n var smart. Nesten like smart som storebroren sin. Som ble bonde.

Og han var dyktig i det han holdt p med, faren min. Og han reiste mye. Ogs til USA.

Der ble han kjent med Bob. Som var bonde. I midtvesten. Et sted. En dag snakket Bob og fatter'n om grdsdrift.

"So you come from a farm in Norway, Ole?", innledet Bob.

"That's right", sa fatter'n. Som sant var.

"What kind of farm?", ville Bob vite. Bob var nysgjerrig. Til amerikaner vre.

"Cattle, mostly - milk and meat production", svarte far min.

"Big?", ld neste - uunngelige - sprsml. Bob var tross alt amerikaner.

"Not very", svarte fatter'n. Som ogs sant var.

"How many heads?", grov Bob videre. Han ville vite hvor mange kyr de hadde. P Nordstad. I Vingelen.

"Well - about 20", svarte fatter'n. Sannferdig igjen.

"I see - 20,000 cattle. Not bad, my friend. A mid-sized farm!", konstaterte Bob

"Yeah - a mid-sized farm", sa fatter'n. Og skifta tema.

USA bruker mellom 250 og 300 milliarder i ret p landbrukssubsidier. Norge bruker 15. S det er klart det blir en helt annen strrelse p greiene i USA. Selv jeg skjnner det.

Et lite mysterium

"Landbruk over hele landet" er ett av hovedmlene i norsk landbrukspolitikk. Det har Stortinget bestemt. Og det virker fornuftig. Ogs fordi den lille matjorda vi har er spredt utover hele det lange og temmelig karrige landet vrt.

For lage mat i hele landet m det bo mennesker i hele landet. Som kan produsere denne maten. Det er en rimelig antakelse. Om ikke annet.

Men nr skolene, grdsbrukene og kommunene angivelig er for sm, sykehusene for lite effektive og nr pningstidene hos den lokale lensmannen er for korte, blir dette for lite robust. Iflge regjeringen. Og tjenestene m flyttes. De m sentraliseres. Enhetene m bli strre, mer kostnadseffektive og robuste. Halleluja.

Og hva som skal skje med de menneskene som skal produsere den maten - over hele landet - forblir et lite mysterium.

For ingen kan bo p steder som mangler infrastruktur. Som mangler grunnlag for verdiskaping. Og fremtidsperspektiver. Det sier seg selv.

Foto: colourbox.no

Med god samvittighet

Folk vil ha billig mat. S billig skal den vre at det ikke gjr noe om vi kaster den. For hvert r kaster vi nordmenn 355,000 tonn med fullt brukbar mat til en samlet verdi av 20 milliarder.

Og n vil regjeringen ha et enda mer effektivt landbruk som produserer enda mer mat til en enda lavere kostnad. Snn at vi kan kaste enda mer, antakeligvis. Med god samvittighet.

Det hele fr nesten Donald Trump til fremst som en rakettforsker. Men bare nesten.

Foto: adressa.no

Unglaublich schn

"Norwegen ist unglaublich schn", fr jeg ofte hre av mine tyske kolleger, forretningsforbindelser, bekjente og av kassadama hos Lidl nr hun innser at det str en vaskeekte nordmann frst i ken. Og da forsker jeg smile s kledelig beskjedent jeg bare kan, fr jeg nikker forsiktig anerkjennende. Og kjenner det bruser litt inni meg. Ikke mye. Men litt. Jeg synes det er hyggelig nr folk liker landet mitt.

Og det er mange steder i Norge som ser ut som postkort. I Norge bor mennesker i postkort. Uten at vi tenker s mye p det. Vi tar det som en selvflge. Naturlig nok. Vi er vant til det. Det er dette som er Norge. Det Norge vi kjenner.

Men det gr dessverre ikke an leve av bo i et postkort. Det m vre et livsgrunnlag der. Det m vre muligheter for verdiskaping der. Perspektiver. S klart. Folk m kunne produsere noe. Produkter eller tjenester. Private eller offentlige goder. Ellers dr det ut. Og Norge vil se annerledes ut. Helt annerledes. For da vil det ikke lenger bo mennesker i postkortene. Og uten mennesker er det ingen postkort. Da er det bare stein eller skog. Eller begge deler.

Nr regjeringen fortsetter legge ned skoler, lensmannskontorer, sykehus, grdsbruk og sl sammen kommuner for effektivisere og "modernisere" Norge, er det nettopp dette som skjer. Postkortene tmmes for mennesker. Og de flytter aldri tilbake.

Foto: vingelen.com

Kvalitet

Det er fortsatt noen som ikke forstr hvorfor vi trenger norsk landbruk. Utrolig nok.

Derfor er det n p hy tid med bevis. Bildebevis.

Dette er en norsk potet. Fra Toten. Lena for vre helt nyaktig.

Og dette er en fransk potet. Fra Frankrike et sted.

I rest my case!

Pytt, pytt

"Direktoratet har analysert hendelser som skal gi et bredt bilde av pkjenninger som kan ramme norsk matforsyning. Vi har ikke funnet hendelser med hy risiko for norsk matforsyning" skriver Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i sin analyse "Risiko og srbarhetsanalyse av norsk matforsyning".

Ingen grunn til bekymring, alts. I et land som importerer mellom 60 og 70 prosent av den maten vi trenger. I et land der halvparten av rvarene til egen landbruksproduksjon m importeres. For holde hjulene snn noenlunde i gang. I et land der produksjonen av kylling og laks stopper fullstendig opp i lpet av en uke eller to, dersom det skulle skje noe med soya-leveransene fra Brasil.

Direktoratet foreslr ikke ett eneste tiltak for styrke matberedskapen i landet vrt. Ikke ett! Direktoratet mener alts at vi til enhver tid og under alle politiske, klimatiske og handelsmessige forhold fr kjpt det vi trenger. Av andre. Som har for mye. Til enhver tid.

Til alt overml har ikke direktoratet peiling p hvor stor vr evne til selvforsyning i en krisesituasjon er. De konstaterer bare at dette kunne vrt nyttig vite!

Hallo!

Hva vi huleste skal vi da med et direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap??? Nr det eneste de gjr er lage en analyse der de konkluderer med at "det gr sikkert bra"!!

Om kute grfort p ski...

.....som de sier i Dalsbygda.

Det er ingen som tviler p at Therese Johaug snakker sant. Tror jeg. Selv i nabolandene vre begynner folk innse at hun bare er en blid jente fra Dalsbygda som elsker g veldig fort p ski.

Det paradoksale i saken hennes er at hun blir straffet fordi vi ikke har dopingleger i Norge. Og ingen historie for ha det.

rsaken til at idrettsutvere selv har det objektive ansvaret for hva de putter i seg (eller smrer p kroppen) er jo nettopp forhindre at idrettsutvere frikjenner seg selv med si at "legen sa at jeg skulle gjre det".

Det domsutvalget i Norges Idrettsforbund derfor m ta stilling til er hvor lav straff de kan ilegge Therese Johaug - UTEN at FIS eller WADA benytter seg av retten de har til anke straffeutmlingen. Noe som trolig vil fre til en strengere straff.

Therese Johaug blir alts straffet fordi hun stolte p legen sin - og fordi vi ikke har dopingleger i Norge.

Foto: nrk.no

Farlig mat

Vi drukner i ernringsfysiologer for tiden. Og i andre folk som hevder at de kan helt sjukt mye om ernring. Om mat. Og drikke.

Folk som ser det som sin oppgave her i livet fortelle oss andre idioter hva vi skal spise. Eller hva vi ikke skal spise - for vre mer nyaktig.

Og om at det liksom m vre et konsept bak alt vi spiser. At vi m gjre et slags statement med det vi dytter i oss. Det m vre kortreist mat, kologisk mat, sakte mat, r mat, super mat, lavkarbo-mat, hykarbo-mat, billig mat, dyr mat, brekraftig eller klimavennlig mat. Eller alt p n gang. Mat som gjr oss tynne, smarte og sexy. Mat som redder verden slik vi kjenner den. Mat som i grunnen gjr alt annet enn gjre oss mette og fornyde.

Men n trenger vi ikke flere av dem. Synes jeg. N er jeg lei. Forsynt. Jeg trtt av folk som hevder at de kan helt sjukt mye om mat. Og drikke. Og som p dd og liv m fortelle meg om det. Absolutt hele tiden!

For n er det like fr vi trenger ernringspsykologer! Folk som kan fortelle oss at mat ikke er farlig. Likevel. At vi ikke dr av det. Heller.

Fr vi blir ernringspsykopater, alle mann. Og kvinner.

Smartere enn oss?

Jeg hadde gleden av kjre bil gjennom sterrike i sommer. Fra st til vest. Det er et usedvanlig vakkert land. Litt som Norge, - uten fjorder - bare enda flottere og mer spektakulrt. Trange daler og hye fjell. Mange hye fjell. Uansett hvilken vei man vrir p hodet. Det er forstelig at de bygger hus av stein. For si det snn. For der hvor skogene vokser er det stort sett s bratt at trrne m felles for hnd. Vil jeg tro. Uten at jeg er noen ekspert p det omrdet. Heller.

Men det mest iyenfallende er likevel at de dyrker mat overalt - unntatt der det er fjell eller skog. Eller begge deler. Og unntatt der folk bor. Ellers brukes nesten alt mer eller mindre brukbart areal til lage mat - grnnsaker, korn og gress. Mye gress - selv i de bratteste dalsider der traktorkjring m fortone seg som en risikosport. Eller ren og skjr galskap.

S er da ogs sterrike selvforsynt p alle landbruksprodukter - unntatt ris. Og det er ikke fordi bnder blir rike av vre bnder i sterrike. Heller. Det er fordi landet anser det som viktig. Og de har selvsagt rett. Mat er tross alt det viktigste som finnes. Etter vann. Og sterrike gjr dette til tross for at landet er med i EU - hvilket betyr at de nr som helst kan hente landbruksvarer fra et av de andre 27 landene. Som har mer enn nok.

sterrikerne har innsett at mat er s viktig at det er nasjonalt anliggende - de kan ikke stole p andre hvis det kniper.

I tillegg bidrar landbruksproduksjonen selvsagt til at landet ser ut slik som de som bor der - og alle som kommer p besk dit - nsker at det skal se ut. De har skjnt at jordbruk handler om bruk av jord.

sterrikerne er smarte folk. Tydeligvis. Smartere enn oss kan det synes. Uten at det behver bety all verden.

Vr selvforsyningsgrad ligger mellom 30 og 40 et sted. Prosent, alts. Litt avhengig av hva vret gjr med kornavlingen vr. Som uansett er altfor liten. Til dekke vrt behov for mat.

Foto: Anders Nordstad

Ole Brumm

Norsk bnder skal sikre oss mat. Og gjre det p en kostnadseffektiv mte. Sier regjeringen.

Norske bnder skal utnytte vre naturgitte forutsetninger og produsere trygg og sunn mat. P en kostnadseffektiv mte.

Norske bnder skal ivareta jordas fruktbarhet i et evighetsperspektiv. P en kostnadseffektiv mte.

Norske bnder skal bidra til sysselsetting, brekraft og verdiskaping i hele landet. Og vre kostnadseffektive.

Norske bnder skal drive smskala-jordbruk. Kostnadseffektivt.

Norske bnder skal srge for bevaring av norsk kultur og kulturlandskap. P en kostnadseffektiv mte.

Det norske bnder gjr skal vre bra for miljet. P en kostnadseffektiv mte.

Norske bnder skal srge for matvaresikkerhet og langsiktig matvareforsyning. Og vre kostnadseffektive.

Norske bnder skal skape verdier. P en sjukt kostnadseffektiv mte.

Er det rart at norsk landbrukspolitikk bare fungerer snn passe?

Den mangler ml. Klare prioriteringer. Den er som Ole Brumm. Eller Nasse Nff. Eller begge to. P n gang. Verken fugl eller fisk, alts.

Korttenkt mat

Regjeringen sier de vil ha kostnadseffektiv matproduksjon. Kostnadseffektiv matproduksjon skal veie tyngre enn alle andre hensyn - som matsikkerhet, jordbruk over hele landet, dyrehelse, biologisk mangfold, milj og brekraft. Kostnadseffektivt eller d er det som gjelder. I flge regjeringens nye stortingsmelding om jordbruket. Som de n ber Stortinget gi sin tilslutning til.

Og det er ikke s vanskelig senke kostnadene. Det er bare lempe litt p kravene. For hvorfor skal norske dyr g p beite? Nr det er mer effektivt holde dem inne og fre dem med importert og subsidiert kraftfr. Og hvorfor skal vi ha s mange sm fjs i dette landet? Nr det er mer effektivt med noen f og store fjs. Og hvorfor i all verden skal vi produsere mat over alt? Nr det er mer effektivt produsere mat der rvaretilgangen er best. Hvorfor skal vi bruke den lille matjorden vi har til jordbruk? Nr det er mer effektivt bruke jord i andre land. Der bde jord og arbeidskraft er billigere. Og hvorfor skal vi i det hele tatt dyrke mat i et land med s mye drittvr? Nr det er mer effektivt dyrke maten andre steder. Der klimaet er bedre egnet.

Det kutte kostnader er lett, kortsiktig og korttenkt.

Det skape verdier er vanskelig, langsiktig og brekraftig.

Lars Joachim til hyre

Donald Trump minner meg mer og mer om Teddy Fahr - taxisjfren med hentesveis som ble statsminister i Norge fordi han lovet tette alle hullene i norske veier og fylle p mer sjokolade i bunnen av kroneisen. Donald Trump er nrmest en kopi. En drlig n. P bildet ser vi Teddy Fahr sammen med min gode venn og forfatter Lars Joachim Grimstad. Lars Joachim til hyre.

Billig-Nirvana


"Norsk mat er dyr p grunn av den helvetes landbrukspolitikken!", er det mange som roper. Ja, konomer ogs. Og de krever bli trodd. 
Men de tar feil. Fullstendig feil. 
Norsk mat er dyr fordi vi har s mye penger. Vi kjper handlegater i London - og Tesla S for slippe st i k.


La meg ta et eksempel. Som jeg kjenner godt:Norsk matkorn koster omtrent to og en halv krone. Matkorn p verdensmarkedet koster n og en halv. Kroner alts. 
Og hvor mye koster et brd? Som inneholder et halvt kilo av dette kornet. Til to og en halv krone. Per kilo. Jo da, for et brd betaler vi 25-40 kroner. Uten blunke. 
Kostnadene til selve kornet - den viktigste bestanddelen i et brd - utgjr 3-5% av brdprisen. 
"Og hvem er det som jukser her?" 
kan man sprre seg. Svaret er at ingen jukser. Alle handler rasjonelt. 
Alle kononiske ledd i en verdikjede har til oppgave hente ut de hyeste prisene som kjperne i neste ledd er villige til betale. Det kalles marked. Og markedsmekanisme. 
Og dette er det konomer og andre skalte markedsliberalister som ikke forstr. Utrolig nok. 
Markeder fungerer ikke snn at aktrene baserer sine priser p en kostnadskalkyle. Prisene baserer seg p hva folk er villige til betale. Eller er det noen som tror at Apple produserer iPhone i et lavkostland for gi denne kostnadsfordelen videre til kundene sine?? Eller at Norgesgruppen produserer mat i utlandet til sine EVM for gjre disse produktene billige? For oss? 
Og for Norges del er det slik at betalingsviljen og -evnen er ekstremt hy - derfor blir prisene hye. 
Maten er dyr i Sveits ogs.
For si det snn. 
Noen tror at maten blir billigere hvis vi fjerner tollen p matvarer. Det er en fin og naiv tanke. Men den er alts feil.

Ja, noen tror at det finnes et slags billig-nirvana her p jord - et sted der lnningene er veldig hye og prisene veldig lave. Nr vi nordmenn eksporterer vr voldsomme kjpekraft, er det kanskje lett tro at dette stedet faktisk finnes. Men det finnes alts ikke. Det kan ikke finnes.

Og hvis det er noen trst kan jeg bare si at folk her i Tyskland - hvor jeg bor - ogs synes maten er skikkelig dyr. Dem om det.

Foto: caranddriver.com

Verdivalg

Hvorfor trenger vi politikere? Egentlig. I den grad vi gjr det. Egentlig.

Jeg tror vi trenger politikere for foreta verdivalg.

For vi andre velger jo stort sett det enkle og kortsiktige fremfor det kompliserte og langsiktige. Hver gang. Vi velger pris fremfor verdi i ni av 10 tilfeller. Vi kjper ikke el-bil fordi vi er opptatt av miljet for si det snn.

S hvordan er det egentlig med norske politikere? Egentlig? Nr de ikke er opptatt med ulv og andre viktige saker.

Vel - de snakker mye om milj. Og om brekraft. Om grnt skifte, fornybare ressurser og snn. Og det er jo bra. I og for seg. Men nr det kommer til realpolitikken ser det annerledes ut. Helt annerledes. Da er det fullt fokus p enda mer fossil energi og p fylle fjordene vre med soya fra Brasil. Og de fjordene vi ikke fyller med soya fra Brasil, fyller vi med avfallet fra gruvedrift.

Selv jeg skjnner at det er penger tjene p utvinne olje, p fre opp sjuke mengder med laks og p gjre gull av grstein gjennom tmme fjellene vre for verdifulle materialer. S jeg trenger ikke politikere til dette.

Jeg trenger politikere til hjelpe til med ta de vanskelige valgene. De som ikke er enkle og kortsiktige. De som kanskje krever at vi tenker nytt. For skape et langsiktig og brekraftig samfunn. Snn at barna vre har noe se fram til.

Og vi har mange ressurser i landet vrt. Heldigvis. Og det er de vi m leve av. Vi m koble ressurser sammen med kompetanse og kapital. For da kan vi skape noe. Noe som varer.

Men da m vi virkelig begynne se p de fornybare ressursene vi har. P alvor. Og ikke p de andre. De som blir borte. For det er ikke brekraftig. Det sier seg selv. Egentlig.

Men vi fr kanskje bare de politikerne vi fortjener?

Foto: no.wikipedia.org

Dobbel pris

Jeg har ingenting i mot kologi. Eller kologisk mat. Ingen verdens ting. Og hvorfor skulle jeg det? Folk m jo f lov til tro p hva de vil. Og spise hva de vil. Synes jeg.

Og hvis noen synes at det gir dem en bedre flelse spise kologisk mat, m de gjre det. For all del.

Jeg kjper ikke kologisk mat. Jeg tror ikke noe p det. Og er derfor ikke villig til betale noe ekstra for det. Kall meg gjerne en gjerrigknark. Eller en mat-nihilist. Eller no'

For noen r siden beskte jeg en svensk bonde. En kornbonde. Som dyrket kologisk korn. Vi kikket ut over keren hans sammen da jeg - som den gamle kornkjperen jeg er - spurte ham hvor mye han skulle ha for kornet sitt. "Tar du dobbel pris av vanlig korn?", spurte jeg. Han s litt rart p meg og svarte: "Nei - er du gal? Jeg m ha mye mer enn dobbel pris for mtte sitte og se p denne stusselige keren hver dag hele sommeren" Og keren hans s virkelig stusselig ut. Det skal han ha.

Men - som sagt - hvis noen har lyst til betale mye mer for maten sin enn andre - fordi det gir dem en god flelse - m de gjerne gjre det. Ja, da br de gjre det.

Det eneste som irriterer meg litt med kologisk mat er at tilhengerne av denne gammeldagse mten lage mat p, gjerne har et sterkt behov for gi uttrykk for at de gjr bedre valg enn andre. De opphyer seg selv.

Det blir litt som med religion, egentlig. Bortsett fra at religion er rligere. P sett og vis. Religion utgir seg ikke for vre noe annet enn det er - et livssyn. Troen p kologisk mat derimot er en tro som prver gi inntrykk av vre vitenskapelig. kologisk mat er en slags kvasi-vitenskap. Som er mer ideologisk enn vitenskapelig fundert. Og den er uansett ingen lsning p verdens utfordring med skaffe sunn, trygg og god mat til jordens stadig voksende befolkning.

Men s lenge tilhengerne av kologisk mat kutter ut misjoneringen sin, har jeg ingenting i mot kologisk mat. Ingen verdens ting.

Foto: landbrukstidende.no

Protokoll 3, diesel og ulv

Handelen med bearbeide landbruksvarer (som brd, pasta, pizza, frokostblandinger, sukkervarer, sjokolade etc) er regulert i protokoll 3 til ES-avtalen. Som ble inngtt i 1992. Fr vi sa nei til EU i 1994. For andre gang.

Intensjonen med protokoll 3 var stimulere til kt handel med disse varene mellom Norge og EU - gjennom utjevne prisforskjeller p rvarene som inngr i produksjonen. Tanken var at det skal vre full og rettferdig konkurranse mellom nringsmiddelindustrien i Norge og EU gjennom kompensere for at rvareprisene var litt forskjellige. Bde EU og Norge var og er nemlig opptatt av kunne fre en selvstendig landbrukspolitikk.

Den historiske bakgrunnen for avtalen var alts at basisen for landbrukspolitikken i Norge og EU begge er bygget p et aktivt grensevern og innenlandsk subsidiering av primrproduksjonen, der selvforsyning og hjemmemarkedene str sentralt. Dette gjr det fortsatt i Norge, mens EU i mellomtiden har utviklet seg til bli en dominerende aktr innen verdenshandelen med landbruksvarer. Og er i dag en av verdens strste eksportrer av landbruksvarer. Og prisene i EU har derfor beveget seg ned p niv med verdensmarkedspris p disse produktene.

Tanken bak protokoll 3 var egentlig at prisdifferansen mellom Norge og EU skulle justeres jevnlig - i takt med prisutviklingen hos de to avtalepartnerne. WTO-avtalen i 1994 satte en stopper for denne dynamiske modellen og derfor er det i dag rvareprisforskjellen mellom Norge og EU i 1994 som gjelder. Prisforskjellen for 23 r siden alts! Og mye vann har rent gjennom bde Glomma og Rhinen p den tiden. For si det forsiktig. Norge har opprettholdt priser som skal sikre at det fremdeles dyrkes korn og produseres mat i det karrige landet vrt, mens EU i stor grad har tilpasset seg prisene p verdensmarkedet.

Dette betyr at norsk nringsmiddelindustri har havnet i en voldsom skvis. Og m n konkurrere mot store aktrer i EU som fr importere bearbeidede landbruksprodukter til Norge nesten uten toll - fordi tollen fortsatt beregnes ut fra den forskjellen det var p rvareprisene i Norge og EU for 23 r siden.

For den norske forbrukeren er dette selvsagt hyggelig - fordi de - teoretisk i hvert fall - fr kjpt mat i norske butikker til en langt lavere pris enn det som egentlig var tenkt da avtalen om protokoll 3 ble inngtt. For 23 r siden.

For norsk nringsmiddelindustri er det derimot en stor utfordring st i mot denne konkurransen - som er en konkurranse basert p helt ulike forutsetninger. Den er ikke "fair" rett og slett. For protokoll 3 skulle egentlig srge for utjevne rvareprisforskjellene, men n har norsk matindustri en vesentlig ulempe BDE i forhold til rvarepris OG det generelle kostnadsnivet i Norge (deriblant men ikke begrenset til lnnsniv)

Og dette br kanskje ikke bekymre oss forbrukere nevneverdig. Vi fr "billig" mat. Fra EU. Problemet er bare at norsk nringsmiddelindustri er den nest strste industrien vi har OG den strste kunden for norske bnder. Og dersom ettersprselen etter norske landbruksrvarer forsvinner, er det heller ikke noe grunnlag for produsere norske rvarer. Og dermed vil ikke Norge lenger se ut slik vi vil at Norge vil se ut. I tillegg til at vi ikke evner brdf oss selv, s klart.

Dette burde alts bekymre norske politikere mye mer enn mye annet de fr dagene sine til g med. Men det kan virke som de ikke bryr seg. Eller at de ikke skjnner hvor tynn den trden er som holder liv i norsk matproduksjon.

Fordi de er s innmari opptatt med milj, diesel og ulv.

Ikke ett sekund for tidlig

Jeg har lenge lurt p hvorfor Vidar Helgesen og klima- og miljdepartementet vil at ulvene skal radiomerkes.

Men n har jeg skjnt det. Omsider.

Det er fordi det skal bli lettere finne dem nr de skal skytes.

N har omsider mlstyringen kommet til rovdyrpolitikken ogs. Ikke ett sekund for tidlig!

Catch and kill istedenfor catch and release, alts. Dette er ndt til bli bra!

Litt usikker p om man m ha DAB+ for fange opp signalene, forresten - men det har sikkert Vidar og gjengen hans stlkontroll p.

Foto: Staffan Widstrand

Helt sprtt

Norsk landbrukspolitikk fremstilles gjerne som noe helt spesielt. Som noe helt sprtt. Helt annerledes enn det alle andre land holder p med.

Vel - EUs Common Agricultural Policy (CAP) bestr av markedssttte (priser og toll), inntektssttte og distriktssttte. Omtrent som i Norge, alts. P dette bruker EU 530 milliarder i ret, som tilsvarer 0,6% av det samlede bruttonasjonalproduktet i de 28 medlemslandene.

I Norge bruker vi 15 milliarder, som tilsvarer 0,5% av vrt BNP.

S motstanderne av norsk landbruk og landbrukspolitikk m gjerne hevde at det er galskap. Men vi er i godt selskap. Om ikke annet.

Men hva fr vi egentlig igjen for disse 15 milliardene?

Jo - iflge tall fra analyseselskapet Agri Analyse - fr vi verdier for 140-150 milliarder tilbake. I form av ren produksjonsverdi, sysselsetting, spredt bosetting, kulturlandskap, langsiktig matsikkerhet og positive ringvirkninger for blant annet norsk reiseliv. 10-ganger'n alts. Helt sprtt!

For en enkel sjel som meg selv, virker dette som fornuftig bruk av penger. Men det er mulig at andre investeringer gir hyere avkastning.

Takknemlig hvis noen kan fortelle meg hvilke. I s fall.

P forhnd takk!

Teddy og Trygve

Statsminister Teddy Fahr - i de smtt fantastiske bkene til min gode venn Lars Joachim Grimstad - har hentesveis og kjrte taxi fr han dannet Merpartiet og ble valgt til statsminister i Norge. Teddy gikk til valg p fjerne alle hullene fra norske veier og fylle p mer sjokolade nederst i kroneisen. Og vant med god margin.

Akkurat som Trygve Slagsvold Vedum n skal g til valg p fjerne alle ulvene fra norske skoger og stoppe svenskene p grensen.

Trygve har ikke hentesveis, riktignok. Det skal innrmmes.

Forvrig er likheten slende.

Catch-22

Trenger vi norske bnder? Trenger vi norske rvarer?

Noen hevder at vi ikke gjr det.

Fordi det er s dyrt. Sier de.

Tja - det kommer selvsagt an p hvordan man mler det. Og om man sammenligner epler med epler. Eller epler med noe annet. Grapefrukt eller no'.

Nok om det.

Det som ofte blir oversett er at norske rvarer er viktige. Svrt viktige. P flere mter. For mange virksomheter. Og for svrt mange mennesker. I Norge.

For norsk nringsmiddelindustri for eksempel. Den nest strste industribransjen i Norge. Som ikke er beskyttet av hye tollmurer. Som noen tror. Eller velger tro. Fordi de ikke vet bedre. Eller gidder finne ut av det.

For norsk nringsmiddelindustri er i hyeste grad utsatt for konkurranse. Srlig for den delen av industrien som driver med bearbeiding av landbruksvarer.

Norsk nringsmiddelindustri tar allikevel opp kampen mot de store internasjonale aktrene i matmarkedet. Til tross for norske lnns-, investerings- og rvarekostnader.

Norsk matindustri bestr i dag av 2,100 bedrifter spredt over hele landet, som sysselsetter 48,995 mennesker, omsetter for 215 milliarder, investerer 6 milliarder i ret og bruker nesten 1 milliard i ret p forskning og utvikling.

Men dersom tilgangen p norske rvarer blir borte, vil det ikke lenger vre grunnlag for ha nringsmiddelproduksjon i Norge. Det sier seg selv.

Og uten norsk nringsmiddelindustri vil det heller ikke vre grunnlag for norske bnder til produsere rvarene som danner grunnlaget for denne verdiskapingen.

En mer klassisk "Catch-22" skal man lete lenge etter:

Ingen bnder - ingen norsk nringsmiddelindustri.

Ingen norsk nringsmiddelindustri - ingen bnder.

Og s fr folk som er betydelig klokere enn meg, vurdere hva som er klokest for oss mennesker som klamrer oss fast p denne steinhylla i utkanten av Europa - bnder og matindustri. Eller ingen av delene.

Foto: www.narbakst.no

Om verdiskaping

Norske bnder er i riksdekkende media to ganger i ret. Omtrent. Den ene gangen er i mai, nr bndene fremsetter sine krav. Til hvor inne i helvete dyr maten skal vre for oss andre. Den andre gangen er hver gang det er snakk om ulv. Den eneste tingen som tilsynelatende str i veien for et bonde-nirvana her p jord.

Og dette er synd. For bndene ikke minst. Men ogs for alle oss andre forbrukere av riksdekkende media, som aldri helt fr taket p hvilke funksjoner norske bnder ivaretar i landet vrt. Og hvilke verdier de skaper for oss. Alle.

La meg derfor - i anstendighetens navn - la bndene f slippe til n gang til. I riksdekkende media. Her er listen:

1) Bndene skaffer oss sunn, trygg, god og nringsrik mat. Til en pris som gjr at vi nordmenn bare m jobbe et par timer for spise i en uke. Ingen andre bruker s lite tid og arbeidsinnsats p skaffe seg mat. Unntatt min venn Simen, kanskje. Som jakter p ryper. Han om det.

2) Bndene sikrer tilgangen p norske rvarer som skaper grunnlaget for verdiskaping i norsk nringsmiddelindustri. En av de strste og viktigste nringene i Norge med over 50,000 arbeidsplasser og en verdiskaping p 200 milliarder. Hvert r.

3) Bndene skaper arbeidsplasser i distriktene - bde innen handel, industri og tjenesteytende nringer - ytterligere 17,000 arbeidsplasser og en rlig verdiskaping p 12 milliarder for vre nyaktig.

4) Bndene sikrer bosetting i distriktene. De skaper levende bygder.

5) Bndene skaper en infrastruktur som gjr at turistnringen kan skape verdier - en av de nringer i Norge med strst vekst.

6) Bndene produserer og forvalter kulturlandskap med hyt biologisk mangfold.

7) Bndene sikrer og ivaretar store kulturverdier.

8) Bndene skaper identitet for steder og regioner.

9) Bndene skaper levende lokalsamfunn med stor dugnadsnd.

10) Bndene bygde landet vrt. N holder de det vedlike.

Dersom vi fjerner livsgrunnlaget for mange av disse bndene, vil disse godene mtte produseres av andre. Til en kostnad som vil ligge skyhyt over den kostnaden bonden leverer tjenestene til. Som er s og si gratis.

Det er slsing med penger fjerne livsgrunnlaget for norske bnder. Det er kaste skattepenger ut av vinduet. Det er dsling med ressurser. Det er dumt, rett og slett.

Og maten blir ikke det minste billigere. Det er en illusjon. Prisen p mat bestemmes ut fra inntektsnivet vrt. Frst nr dette reduseres vil maten bli billigere.

Norske bnder bidrar sterkt til at landet vrt ser ut slik vi - og alle de som kommer p besk hit - nsker at landet vrt skal se ut. Og dette har en ubetalelig verdi. For oss alle.

Foto: forskningsraadet.no

For lite ulv?

Ved utgangen av 2016 l det iflge markedsregulator Nortura - som skal srge for balanse mellom tilbud og ettersprsel p kjttmarkedet i Norge - nesten 3,000 tonn sau- og lammekjtt p lager. Litt avhengig av faktisk slaktevekt er dette et sted mellom 100,000 og 150,000 dyr. Tilfeldigvis like mange dyr som ikke kommer tilbake fra sommerbeite, alts.

Samtidig viser tall fra Miljdirektoratet at de dokumenterte angrepene p sau og lam var svrt f innenfor ulvesonen. Kun sju sauer ble angrepet, iflge direktoratets tall for 2016.

Har vi for lite ulv, alts?

Uansett kan vi fastsl at vi har for mye sau og lam i Norge. Samtidig mener landbruksministeren at norske bnder m produsere mer. Og vil ke investeringssttten til bygge flere sauefjs. I 2016 fikk 83 nye prosjekter midler fra mat- og landbruksdepartementet. Snn at vi kan produsere enda mer kjtt - p en kostnadseffektiv mte.

Det hele er virkelig helt genialt! produsere enda mer av noe vi allerede har for mye av, alts!

Det hrer med til historien at norske sauebnder har innsett at overproduksjonen er en utfordring. De har derfor akseptert en betydelig prisnedgang p kjttet de leverer. Denne prisnedgangen blir derimot ikke viderefrt til oss forbrukere - butikkprisen p su- og lammekjtt er fortsatt den samme.

Ikke s lurt, kanskje?

Vi forbrukere i rike land i Europa bestemte oss for en stund siden at vi ikke ville ha palmeolje. Mer. Og vi fikk viljen vr. Nesten, i hvert fall.

Vi mente at bruken av palmeolje var drlig for miljet. For regnskogene i Malaysia. Og det er jo sant. Isolert sett.

Men var det s lurt? Egentlig.

For vi sa nei til palmeolje, men var ikke villige til endre p matvanene vre. P velstanden vr. Det fr jo vre grenser!

Palmeoljen m alts erstattes av andre vegetabilske oljer - i frste rekke soyaolje.

For lage soyaolje m man dyrke soyabnner. Naturligvis. Og for produsere n liter soyaolje m man dyrke soyabnner p et areal som er 9 ganger s stort som det produksjonen av n liter palmeolje legger beslag p. Ved takke nei til palmeolje reduserer vi trykket p regnskogen i Asia - LITT. Og ker trykket p regnskogen i Sr-Amerika - MYE!

Det er alts fint lite som tyder p at det var srlig lurt takke nei til palmeolje. Nr man ser p hele sannheten. Og ikke bare p nye utvalgte deler av sannheten.

Srbart

Norge importerer ganske mye soya. Til vre et s lite land. Vi importerer soya for produsere laks, melk og kjtt. Omtrent 600,000 tonn i ret. Dette holder norsk matproduksjon i gang. Beitedyrene hadde riktignok klart seg en stund uten soya - de hadde bare vokst litt saktere og produsert vesentlig mindre melk - men bde laksen og kyllingene hadde ligget syltynt an.

Og soya produseres det ganske mye av i verden. Litt over 300 millioner tonn per r. I Nord- og Sr-Amerika. Litt under halvparten av dette (ca 140 millioner tonn) omsettes p verdensmarkedet og det er USA, Brasil og Argentina som str for nesten 100% av denne eksporten. Kina's voksende velstand har frt til at landet er i srklasse den strste importren av soya. Hele 87 millioner tonn skipes dit vrt r. Kina str alts alene for over 60% av verdenshandelen med soya - tendens stigende. Men selv nr Kina og EU (ca 20 millioner tonn rlig import) har forsynt seg, er det jo litt igjen.

Utfordringen for Norge er bare at det ikke er tillatt importere soyabnner som er genetisk modifisert (GMO) til landet vrt. I Argentina er 100% av soyaen GMO, i USA er det s og si 100% og i Brasil er det omtrent 95% av soyaen som er genetisk modifisert. Av de 100 millioner tonn med soya som produseres i Brasil er det alts bare 5 millioner tonn som ikke er GMO-soya. Brasil eksporterer omtrent halvparten av soya-avlingene sine og vi kan derfor ansl at det er omtrent 2,5 millioner tonn med soya som skal dekke verdens ettersprsel etter konvensjonell soya. Deriblant Norges 0,6 millioner tonn. Nr vi i tillegg vet at denne soyaen hovedsakelig dyrkes i delstaten Mato Grosso - med noen tusen kilometer til nrmeste havn - er det ikke vanskelig forst at den norske verdikjeden for mat er noe srbar. For si det veldig forsiktig. Til alt overml styres ikke kjeden av nordmenn. Den eies og styres av brasilianere.

Hvis dette er vre politikeres oppfatning av robust og sikker tilgang p mat, er det all mulig grunn til lure p om de vet hva de snakker om. Eller om de bare stikker hodet i sanden og hper at noen andre fr skylda. Nr denne kjeden brytes.

For det kommer til skje - heller fr enn senere.

Om kloke folk og de greiene der

"Et viktig grunnlag for ke matproduksjonen i Norge er styrke konkurransekraften. kt produktivitet og bedre effektivitet gjr oss bedre rustet i kampen mot kt konkurranse fra internasjonal handel", skriver landbruksminister Jon Georg Dale i Stavanger Aftenblad.

Det kan enten virke som den norske landbruksministeren tror at norske bnder ikke er rasjonelle folk. At norske bnder ikke forsker maksimere utbytte med minimal bruk av ressurser. At hans oppgave som landbruksminister er bedrive voksenopplring om banale konomiske prinsipper. Ja, det kan virke som han tror at norske bnder ikke forstr slike enkle konomiske sammenhenger. Og da tar han feil. Grundig feil. Da undervurderer han norske bnder. Ja, han fornrmer dem.

Eller s tror han virkelig at norsk matproduksjon skal og kan bli like effektiv som i de landene som utsetter oss for kt konkurranse gjennom internasjonal handel. Dette er i s fall bde naivt og dumt. Og deleggende for den verdiskapingen norsk landbruk kan oppn.

Jeg arbeider for tiden for en middels stor tysk landbruksvirksomhet. Et kooperativ. Vi kjper inn korn fra tyske kornbnder som vi delvis bruker til egen kraftfrproduksjon og delvis selger videre til tysk nringsmiddelindustri eller eksporterer. Hvert r hndterer vi et volum tilsvarende 10 norske kornavlinger og produserer alene 5 ganger s mye kraftfr som det produseres i hele Norge. Og vi er ikke den strste aktren i Tyskland en gang!

Dette er alts konkurransen den norske landbruksministeren mener norske bnder skal ta opp kampen mot.

Det er bde fnyttes og meningslst. Og fordummende - ikke minst!

Visst kan vi ta opp kampen mot internasjonal handel, men da m vi bruke de konkurransefortrinnene vi har. Og ikke de vi ikke har.

Og det at norske bnder ikke er rasjonelle og kloke folk, trenger ikke landbruksministeren lure p. For det er de. Punktum.

Det viktigste

Hvilken rvare er den viktigste her i verden?

Olje? Gull? Gass? Jernmalm? Aluminium? Kobolt?

Riktig svar er: ingen av delene.

For korn er den viktigste rvaren som finnes! Korn er grunnlaget for all mat. Verken mer eller mindre.

Og mat er viktig! Det tror jeg vi alle kan vre enige om.

Ikke bare fordi vi blir gode og mette av den. Men fordi mat skaper stabilitet. Fordi sult fr fram det verste i oss mennesker. Det nest verste. For vre presis. Etter religion.

Det produsere mat er alts viktig.

Dette har alle nasjoner i verden innsett. Unntatt Japan, egentlig. Som stoler p USA. Og Norge. Som stoler p oljen.

Alle andre nasjoner har innsett at mat er et nasjonalt anliggende.

Sikker tilgang p sunn og nringsrik mat er et offentlig gode. P lik linje med rent vann og et velfungerende helsevesen. Og et par andre ting. Som trdlst internett. Og tog som ikke gr. Nr de burde ha gtt.

Landbruket subsidieres derfor i alle land. Ogs i Norge. Bruken av virkemidler er ulik, men ingen land vger stole p at andre land stiller opp og byr p sitt eventuelle overskudd av mat. Hvis og nr det blir krise.

I Norge produserer vi 35 prosent av den maten vi trenger.

Og fiske-argumentet holder ikke. Det er bare tv. Oppdrettslaks produseres nemlig for eksport og fres 100% p importerte rvarer. P fiskeolje fra Peru, soya fra Brasil og hvete fra Tyskland og Kazakhstan!

N er det selvsagt ikke alt vi skal dyrke i Norge. Pasjonsfrukt, for eksempel.

Men basismatvarer som korn, kjtt og melk br og m vi dyrke og produsere selv. Basert p norske ressurser.

Det gjr vi ikke.

Vi dyrker omtrent halvparten av kornet vi trenger. Og kjttproduksjonen vr er fullstendig avhengig av import av rvarer som soya fra Brasil.

Vi er med andre ord srbare.

Mer srbare enn mange tror. Enn mange liker tro.

Og dette m norske myndigheter ta inn over seg. Og gjre noe med.

Fr neste krise kommer. For den kommer. Det er ikke noe tenke p en gang.

Foto: regjeringen.no

Den helvetes landbrukspolitikken!

Hvorfor er alt s dyrt i Norge? Vrt daglige brd for eksempel. Som koster 40 spenn. I lavprisbutikken.

"Det er p grunn av den helvetes landbrukspolitikken", sier noen. Ja, konomer ogs. Faktisk.

Som vi alle vet bestr et brd av korn. Hovedsakelig. Den norske bonden fr 3 kroner per kilo for kornet sitt. For lage et brd trenger man en halv. Kilo, alts. S hvorfor koster brdet over 25 ganger s mye? Er det vannet som er s sjukt dyrt?

Lsningen p dette problemet er i flge noen - deriblant regjeringen vr - produsere mer. I strre enheter. Og derigjennom f ned enhetskostnadene.

La g - si at vi slo sammen alle norske kornprodusenter til n, slik at denne ene ble p strrelse med en middels stor amerikansk kornprodusent. Hva ville prisen p korn vrt da. Jo, den hadde ligget p 2 kroner (verdensmarkedspris) og hovedingrediensen i det norske brdet hadde kostet n krone. Istedenfor n og en halv. Og hvor mye hadde brdet kostet da? Jo - helt riktig: 40 kroner!

Det er ikke mer komplisert enn som s.

Dette burde alle forst. Ja, selv konomene!

Foto: matportalen.no

Alt for miljet

Noen mener at vi burde slutte spise kjtt. Og heller spise artisjokker og snn. Ja, selv elgen skal visst vre en miljversting. Fordi den raper metan. Eller andre uhumskheter som ikke er bra for miljet.

Uansett er det lurt jakte p elg. Enten fordi man vil ha kjttet eller fordi man vil stoppe elgen fra rape ihjel miljet.

Men fr man drar p jakt kan det vre lurt lre seg litt om hvordan man skal oppfre seg nr man er p jakt.

Slik jeg gjorde. Da jeg fikk vre med et jaktlag p Finnskogen. P elgjakt. Som gjest. Jeg lrte i hvert fall mye.

Denne kunnskapen vil jeg n dele med dere. Snn at dere kan unngr gjre de strste brlerne. Nr dere skal p elgjakt. For skaffe kjtt eller for redde miljet.

Her er de viktigste lringspunktene:

1. Nr du kommer inn i jakthytta - for aller frste gang - for hilse p jaktlaget, ikke sett deg p jaktsjefens stol.

2. Ikke sett deg p stolen til den forrige jaktsjefen heller.

3. Vent til du fr anvist plass.

4. Nr du skal sjenke deg kaffe, ikke ta en av koppene med navn p. Ta den det str 'Gjest" p. Det er ingen i jaktlaget som heter Gjest.

5. Ikke ta med fuglebikkja di.

6. Ikke skryt av fuglebikkja di.

7. Hvis en av medlemmene i jaktlaget sier noe du ikke forstr - bare lat som du skjnner - nikk og hold kjeft!

8. Ta gjerne p en oransje lue. Elgen er nemlig fargeblind og legger derfor ikke merke til at du ser helt dust ut.

9. Ikke nevn ordet ulv. Eller ord som ligner p ulv. Som gulv for eksempel. Si heller drken!

Med disse enkle, men viktige rdene, er det bare nske lykke til og si "god jakt"! Enten du er lei av artisjokker eller vil gjre alt for miljet.

Foto: collettsrike.no

Et fattigere Norge

Vingelen er en norsk fjellbygd. En jordbruksbygd. Som klamrer seg fast i fjellet. Mellom Tynset og Rros et sted.

Vingelen er et av de vakreste stedene jeg kjenner til i Norge. I fjellene og nasjonalparken som omkranser Vingelen finner man flott og nesten urrt natur, fiskevann, aktive setergrender, Norges beste rypeterreng og landets strste reinsdyr. Det hele overvkes av kongernens vaktsomme blikk. Men det bor ikke mennesker i Vingelen fordi det er s vakkert der. Det bor mennesker der fordi man kan produsere mat der. Ganske mye mat, faktisk.

Det bor omtrent 500 mennesker i Vingelen. Og noen tusen kuer. Og en god del sauer. Fordelt p 100 grdsbruk. Omtrent. Sm grdsbruk. I enhver mlestokk.

Det er vanskelig leve av grdsbrukene alene. S menneskene er oppfinnsomme og kreative. I tillegg til ha andre jobber. Ogs samarbeider de. For f hjulene til g rundt. Snn akkurat.

N nsker regjeringen strre grdsbruk. Enn de har i Vingelen. Ja, de tar fra de som har minst og gir til de som har mest for f det til. Utrolig nok.

S hva med Vingelen?

Det er ikke mer dyrkbar jord der. Den er utrolig nok den som finnes - nesten 800 meter over havet. Der snplogen jevnlig gr frst i 17. mai-toget. S hvordan skal man drive strre? Ved tmme noen av de laftede og flere hundre r gamle vningshusene for mennesker? Snn at disse m finne p noe annet gjre. Et annet sted. Snn at noen andre kan f litt mer dyrka mark? Til seg og kyrne sine.

Og hvem tjener p dette? Svaret er naturligvis ingen! Absolutt ingen. Det er bare tys. Farlig tys.

Melken, kjttet og brdet vil koste nyaktig det samme som fr.

Svaret er at alle taper p det. Og Norge blir et fattigere sted. Mye fattigere. For det finnes mange slike steder som Vingelen i landet vrt. Enn s lenge. Heldigvis.

God jul

Det finnes to mter konkurrere p. Bare to. Den ene mten er vre billigst. Gitt at de som skal kjpe produktene oppfatter produktene de skal kjpe til den prisen som likeverdige. Da er det pris som gjelder. Det sier seg selv i grunnen.

Den andre mten konkurrere p er vre annerledes. vre noe annet enn alle andre. Da er ikke det ikke prisen alene som avgjr hvem som vinner konkurransen. Da er det noe annet.

Regjeringen sier at de vil ha et konkurransedyktig landbruk i Norge. Konkurransedyktig p pris. Og kostnader. De mener at hvis vi endrer norsk landbruk snn at norsk landbruk likner p alt annet landbruk vil et hyere volum gi lavere pris - og at norsk landbruk derigjennom blir konkurransedyktig.

Dette er ikke bare dumt. Det er idioti. Satt i system. Og det verste er at mange bnder selv er med p galskapen. De tror at en kunstig lav kraftfrpris gir lavere kostnader og bedre bunnlinje - nr alt det gjr er redusere verdien p det arbeidet bonden gjr og verdien p det ressursgrunnlaget bonden har tilgang p.

I tillegg ender det opp med at bndene gir bort "effektiviseringsgevinsten" til dagligvarehandelen. Som muligens gir noe av den videre til forbrukerne. Hvis de gidder. Hvilket de neppe gjr.

Det norsk landbruk burde gjre er tviholde p og forsterke sin egenart. Norsk landbruk burde satse alt p vre annerledes. Det vil skape verdier. Bde for bndene selv og for landet vrt som helhet.

God jul!

Foto: vingelen.com

Om ku-promp og de greiene der

"Kua promper for mye" sier politikerne vre og rynker p nesen. Foraktelig.

Men nr det gjelder brenne ned skog og omdanne arealer tilsvarende strrelsen p hele Norges jordbruksareal til dyrket mark - i Europa, Asia eller Sr-Amerika - for produsere biodrivstoff, blir de helt ville. Og kjemper som lver for blande inn s mye biodrivstoff som bare mulig. Bare for vise hvor sinnsykt miljbevisste de er. Forst det den som kan. Og vil.

Og nr man kritiserer denne blinde troen p biodrivstoff, blir man fortalt at den er grnn. S grnn. Og bidrar til det grnne skiftet. Den er nytral for miljet, alts. Fordi den bare benytter seg av karbon som allerede er i kretslp. I motsetning til de gamle planterestene vi fyller p tanken i dag. De kaller det kretslpskarbon og roper halleluja!

Og hva med kua? Nr den benytter seg av organisk materiale, som vi mennesker ikke kan nyttiggjre oss, til produsere melk, kjtt og metangass. Er ikke dette kretslpskarbon? Prompen er fersk for si det snn!

Saken er at jo mer raps vi i Europa bruker for produsere biodrivstoff, jo mer m det produseres av andre vegetabilske oljer. For vi er jo ikke villige til slutte spise det vi vil spise, bare fordi vi har puttet det p tanken. Alt. De to andre kildene til vegetabilsk olje vi har i verden er palmeolje og soyaolje. Nr vi n nsker redusere bruken av palmeolje er det bare soya igjen. Og for produsere n liter vegetabilsk olje av soya kreves det et landareal som er 8-9 ganger s stort som andre vegetabilske oljer legger beslag p. I tillegg til all den kunstgjdselen som m til. Og all den regnskogen som m vike.

Det grnne karbonet er keiserens nye klr. Igjen.

Foto: www.forskning.no

460 kroner, takk!

Her i Tyskland - hvor jeg bor for tiden - brukes 54% av landarealet til dyrke mat p. I Norge brukes tre. Prosent, alts. Verdiene som skapes p disse 54 prosentene utgjr bare 0,8 prosent av den totale verdiskapingen i Tyskland. Er tyskerne dumme? Noen er sikkert det - det skulle i grunnen bare mangle i et land med over 80 millioner innbyggere - men det er lite som tyder p at de er mindre smarte enn oss. Generelt sett. Tyskerne synes bare mat er viktig. Forstelig nok. Derfor er landet selvforsynt med de aller fleste matvarer.

Avokado er et unntak. Siden avokado ikke kan dyrkes i landet m den importeres. Fra Peru for eksempel. I min lokale matbutikk her i Tyskland koster en avokado fra Peru 0,45 EUR per stk. 4 kroner, alts.

Hos min lokale matbutikk i Norge - som ogs m importere avokado fra Peru - koster en avokado 14,95.

Det er ikke toll p avokado - verken i Tyskland eller i Norge.

S hvorfor koster avokado fra Peru nesten 4 ganger s mye i Norge? Er det p grunn av den helvetes landbrukspolitikken?? Som gjr all mat s inni helvete dyrt her til lands. Eller er det p grunn av liten konkurranse i dagligvarehandelen? Der tre aktrer selger 95 prosent av maten vr. I Tyskland er det ogs tre aktrer som selger nesten all maten, s det er neppe forklaringen.

Nei - svaret er mye enklere enn som s. Avokadoen er dyr i Norge fordi vi har s mye penger her. Det gjr at alt koster mer. Enn det gjr i Tyskland. Avokadoen er omtrent like dyr som alt annet - relativt sett. Attptil spiser vi 4 ganger s mye avokado i Norge! Per person.

Min lokale frisr i Tyskland skal forvrig ha 13 EUR for klippe det lille hret jeg har igjen. 120 kroner, alts. Nr jeg klipper det lille hret jeg fortsatt har igjen hos min lokale frisr i Norge smiler hun og sier "460 kroner, takk!".

Kunnskapslst vs

La oss kikke litt ut over vre egne grenser. For en gangs skyld. La oss kikke p vr nrmeste nabo - p EU.

EUs landbrukspolitikk bestr i dag av tre deler: markedssttte, inntektssttte og utviklingen av landdistriktene i EU, og er et av f omrder hvor en felles politikk primrt finansieres av EU. Landbrukspolitikken utgjr i dag rundt 40 prosent av EUs budsjett.

Ogs mlt i forhold til verdiskapningen i landene, er jordbruket en mindre post p budsjettet i Norge enn i EU.

Og hvorfor gjr EU dette? Fordi de ikke har andre ting bruke pengene sine p? Neppe. Det er fordi de ser at det har en verdi. Ikke bare for srge for mat til egen befolkning - som har en stor verdi i seg selv - men ogs fordi de ser at landbruk er en viktig nring. Ogs for andre industrier. Som nringsmiddelindustrien for eksempel. Og turistnringen. Og EU beskytter i likhet med Norge landbruket sitt. Med toll og subsidier - mot landbruksproduksjon i land som driver en annen form for landbruk. Det er helt logisk. Innlysende.

Og i hvilken retning nsker EU n g videre? Jo, EU nsker n ke rekrutteringen til landbrukssektoren ved gi mer sttte til unge bnder og mindre grdsbruk, ke midlene til forskning, innovasjon og kunnskapsformidling, legge til rette for et mer miljvennlig landbruk og utvikling av distrikter preget av fraflytting.

Og hvilken vei gr vi? I steinrysa vr?

Jo - regjeringen forsker fjerne egenarten og det sregne med norsk landbruk, snn at det vi sitter igjen med er noe som ikke skiller seg fra landbruksproduksjon i andre land. Bare til en vesentlig hyere kostnad.

Det er nemlig bare ndsfjernt politikerpreik hevde at strre enheter, mer importert kraftfr og mer industrialisering av landbruket vil gi billigere mat i Norge. Det er kunnskapslst vs.

Vi br heller bygge opp under og forsterke egenarten ved norsk landbruk. Slik som EU gjr. Fordi det har en verdi. P bde kort og lang sikt. For oss alle.

Regjeringen forsker gjre norsk landbruk verdilst. Og det er - mildt sagt - veldig lite klokt.

Foto: images.google.de

Unikt

Norsk landbruk har noen unike kvaliteter.

Landbruket i Norge er smskala - uansett hvem vi sammenligner oss med. Det er preget av familiebruk med sm og svrt oversiktlige dyrebesetninger - som reduserer sykdomspresset. Det gir friske dyr. Dyrene fr vre ute - nr vret tillater det. Ja - dyrene har krav p dette, faktisk.

Bruken av antibiotika er den laveste i verden - og antibiotika brukes bare ved sykdom og ikke preventivt gjennom fret dyrene spiser. I et land som Tyskland brukes det for eksempel over 50 ganger s mye antibiotika i landbruket som i Norge.

Norsk svineproduksjon er fri for den antibiotikaresistente bakterien MRSA.

Norsk landbruk bruker ikke genetisk modifiserte rvarer i kraftfrproduksjonen - der dette er mulig garantere.

Salmonella finnes heller ikke i norske landbruksprodukter.

I tillegg bidrar selvsagt norsk landbruk til at Norge ser ut snn vi nsker at Norge skal se ut. Og snn alle som besker landet vrt vil at det skal se ut.

Norsk landbruk er ganske unikt. Rett og slett. Mer p tross av enn p grunn av den politikken regjeringen n frer. Der man nsker strre volum gjennom stordrift og hyere effektivitet i produksjonen.

Vi har alts noe som er unikt - og politikerne prver n gjre norsk landbruk til noe som ikke er unikt. Lenger. Til noe som er til forveksling likt alt annet landbruk i verden. De nsker ta vekk det spesielle og erstatte det med noe annet. Noe som skal gjre norsk landbruk like kostnadseffektivt som annet landbruk. Noe som i seg selv er fnyttes. I et hykostland som Norge.

Norsk landbruk ER kvalitet. Mens norske politikere vil heller ha volum. Volum det ikke er behov for.

Dette kan umulig vre lurt. Det kan bare vre dumt. Ja, fullstendig idiotisk. Faktisk.

Foto: Kjell A. Berg

Skikkelig lurt

Vi produserer for mye melk - og dermed ogs ost - i Norge. Takket vre utstrakt bruk av importert kraftfr. Ja, kuene er s effektive til produsere melk at det blir rent for lite storfekjtt. S det m vi importere. Videre produserer vi alt for mye sau- og lammekjtt - 1,800 tonn omtrent. I ret. Som om ikke dette er nok, produserer vi 2,000 tonn svinekjtt - for mye. Snn at juleribba kan koste 14,90. Per kilo.

Og p fredag la regjeringen fram sin nye landbruksmelding - der tilskudd til kt produksjon gjennom stordrift og bruk av importert kraftfr er hovedingrediensene. For alt jeg vet kan det hende at dette er skikkelig lurt. Det er bare skikkelig vanskelig forst hvordan det kan vre det.

Det grnne skiftet

"Hva gjorde dere nr dere inns at verden kom til g tom for olje, pappa?"

"Vi tenkte at det kunne vre lurt bruke mat isteden, jenta mi"

"Til hva?"

"Til fylle p tanken!"

"Skjnner - "food for fuel", liksom?"

"Nettopp"

"OK - og nr dere skjnte at det var en passe god id - hva gjorde dere da?"

"Da tenkte vi at vi kunne hugge ned skogen"

"For redusere CO2-utslippene?"

"For fylle tanken!"

"Selv om dere visste at skogen binder CO2? Gjennom fotosyntesen??"

"Jepp!"

"Takk skal du ha, pappa!"

"Ingen rsak, jenta mi!"

"Men hvordan kunne dere finne p noe s utrolig teit?"

"Det var ikke vanskelig - vi kalte det bare det "grnne skiftet"

"Og da var alle med?"

"Jepp!"

Robust

Politikere er glade i ord. Som vi vet. Ett av favorittordene deres "robust". Bare sltt "streng" og "rettferdig", nr jeg tenker meg om. Robust skal det vre, alts. Alt fra helsevesen til forsvar.

Men hvordan er det egentlig med maten vr? Har vi en "robust" matforsyning? Nr vi produserer i underkant av 40% av maten vi trenger.

La oss kikke p en av de viktigste elementene i den norske matforsyningen. La oss kikke p soya. Som vi importerer i store mengder. Og bruker til bde kraft- og fiskefr.

Den vokser i Mato Grosso. I Brasil. Et par tusen kilometer inn i landet. Rett ved siden av regnskogen. Den plantes i september og hstes i februar. Mars hvis vret er drlig. Men fr den plantes m jorden den skal vokse i ha pfyll. Mye pfyll. Av kunstgjdsel. Fra Svartehavet, Asia eller Canada. Soyaen som skal til Norge kan ikke vre genetisk modifisert. Som 98 prosent av all den andre soyaen som vokser der. Derfor m den lagres separat etter at den er hstet inn. Deretter blir den kjrt et par tusen kilometer med lastebil til en havn. 1,000 lastebiler omtrent. I havnen blir den kontrollert igjen. S den ikke har blandet seg med annen soya. P veien. Deretter blir den lastet ombord i en bt. Dersom bten fr lov til legge til. Hvis det ikke ligger en bt der fra fr. Som skal til Kina for eksempel. Et land som kjper 70% av all soyaen p verdensmarkedet. Og dersom det ikke er streik blant de brasilianske havnearbeiderne. Bten frakter soyaen over Atlanteren. Og inn Oslofjorden. Til Fredrikstad - der Glomma renner ut i havet. Turen tar noen uker. Denne syklusen repeteres hver fjerde uke. Hele ret.

Det er denne kjeden som holder liv i oss. De norske melkekyrene hadde riktignok klart seg en stund uten soya. De hadde nyd seg med gress. Og produsert mindre melk. Grisene hadde nok ogs overlevd - de er ikke kresne i matveien. Men for kyllingene og laksen hadde fremtiden sett dyster ut. For si det veldig forsiktig.

Det er alts dette norske politikere kaller robust. En robust forsyning av det norske folk. Med det aller viktigste vi trenger - mat. Grunnen til at de kaller dette "robust" er enten fordi de ikke vet bedre eller fordi de ikke bryr seg.

Hva om vi hadde satset p en like robust forsyning med energi? Eller vann for den sakens skyld.

Og hvem er det som eier og styrer denne matkjeden? De er fra Brasil. Fra Mato Grosso. Hyggelige folk. Fr vi tro.

Foto: www.soybeansandcorn.com

Str grdighet for fall?

Det er liten tvil om at det er lnnsomt drive med dagligvarehandel i Norge. Og det dagligvarehandelen tjener mest p er norske matvarer. P norske merkevarer. Ikke i den forstand at de ndvendigvis tar seg bedre betalt for selge norske mat- og merkevarer, men rett og slett fordi de har tilgang p disse matvarene - som foretrekkes av norske forbrukere. Vi vil ikke ha svensk leverpostei - vi vil ha Stabburets. For si det snn.

For ke sin lnnsomhet ytterligere satser norsk dagligvarehandel stort p bygge egne merkevarer. Bde for sikre seg gode forhandlingskort under 'hstjakta' og for ke sine marginer p de varene som gr over disk. Kjedenes egne merkevarer produseres - med f unntak - utenfor Norges grenser og nyter godt av Protokoll 3 til ES-avtalen nr de importeres inn i Norge. En avtale som har som ml bidra til kt handel med bearbeide landbruksprodukter mellom Norge og EU - og derfor ikke mter tollmurer p veien.

Det hele funger aldeles utmerket. For dagligvarehandelen. Om ikke annet.

Men fr eller senere vil sprsmlet om hvor lang en strikk egentlig er dukke opp. For hvis norsk dagligvarehandel presser norske produkter ut av hyllene sine - til fordel for sin egne merker - vil norsk matindustri f problemer. Og nr norsk matindustri fr problemer vil ogs norske bnder f det. For hvem skal de da selge produktene sine til? Og dersom norske bnder ikke fr solgt produktene sine, er det ikke lenger behov for dem. Det sier seg selv.

Neste sprsml blir da om vi trenger et tollvern for beskytte en nring som ikke lenger eksisterer? Neppe.

Dermed pnes det norske dagligvaremarkedet opp for nye aktrer. Aktrer som er s store og mektige at bde Rema, Kiwi og Prix blir s sm som ei Brustad-bu. Ei lita ei.

Og snipp, snapp, snute?

Svinedyrt

Norsk matindustri er viktig. For oss nordmenn. Den gir oss mat. Ikke minst. Ganske s god, sunn, nringsrik, kortreist og trygg mat. I en uoversiktlig og uforutsigbar verden.

Norsk matindustri er den strste industrien vi har. Nr vi holder olje- og oljerelatert industri utenfor. Den skaper verdier for 200 milliarder kroner. Omtrent. Hvert r. Og gir jobb til minst 50,000 av oss. Hvert r. I over 2,000 bedrifter. Av ulike strrelser. Spredt over hele landet. Norsk matindustri gir oss vrt daglige brd. Og noe ha p, til og ved siden av det brdet.

Norsk matindustri gjr om norske landbruksrvarer til mat som vi nordmenn liker. For det meste.

Og uten norsk matindustri ville det ikke vre noen vits ha bnder i Norge. Og uten vre 40,000 norske bnder ville det ikke vre noen norsk matindustri. En mer klassisk 'Catch-22' finnes ikke!

"Men hvorfor kan vi ikke bare importere maten?", er det noen som sier. Som mener norsk mat er for dyr. Eller for drlig. Selv om de vet bedre. Eller burde visst bedre. Hvis de hadde tenkt seg om.

Jo da, klart vi kan. Penger har vi nok av.

Men hvis vi erstatter bruken av norske rvarer og produkter med import, har vi ikke lenger norsk matindustri. Og ingen norske bnder. For si det snn.

Og Norge ville ikke lenger se ut snn som vi vil at Norge skal se ut. Blant annet.

Den billige maten hadde kostet oss dyrt. Svinedyrt.

Foto: Vingelsgaard

FARE!

Det er veldig f ting som er dummere enn tro at elbiler med 400 hestekrefter - eller mer - skal redde kloden vi bor p.

n av disse tingene er biodrivstoff. Det er s idiotisk at det nesten er vanskelig sette ord p. Men jeg skal prve. Ukuelig optimist som jeg er.

I USA brukes et areal p over 400,000 kvadratkilometer (litt strre enn Norge) til dyrke mais for lage etanol. En tredjedel av all maisen som dyrkes i USA brukes til dette. Maisen krever omfattende bruk av kunstgjdsel og den er naturligvis genetisk modifisert. Maisen, alts. Av Monsanto.

Importen av palmeolje til Europa har femdoblet seg fra 2010 til 2015 - fordi palmeolje brukes til produksjon av biodiesel. Nesten halvparten av biodieselen er palmeolje!

P grunn av at det brukes s mye palmeolje i biodiesel, m det produseres mye mer av andre vegetabilske oljer. Srlig soyaolje. For produsere soyaolje i samme omfang som palmeolje m man kultivere et landomrde som er 8 ganger s stort. I Sr-Amerika. Der regnskogen er. Eller var. Soyaen som dyrkes der er naturligvis ogs genmodifisert. Av Monsanto.

S p bensinstasjonene i Europa burde det egentlig henge store plakater med: "FARE!!! BIODIESEL"

S dumt er det!

Foto: AFP / NTB scanpix

Korttenkt mat

Maten vr skal vre brekraftig og kortreist sier vi. Fr vi importerer nesten to tredjedeler av den maten vi trenger. For overleve.

N er det ikke alt som kan dyrkes i dette noe karrige landet vrt. Det skal innrmmes. Bananer for eksempel. Mango gror ogs drlig - bde nord og sr for Dombs.

Men basismatvarer som brd, melk, smr, grnnsaker, kjtt og fisk kunne vi produsert nok av. Basert p det norske ressursgrunnlaget. Men det gjr vi ikke. Ikke i det hele tatt faktisk.

For over halvparten av rvarene i norsk kraftfr - som gir oss melk, smr og kjtt - er importert til Norge. Fra steder som Brasil, Argentina, Kazakhstan, Malaysia og EU.

Og hvis du tror at et grovt norsk brd virkelig er norsk, er ogs dette bare halve sannheten. Halvparten av matkornet m nemlig importeres. Fr bakeren kan gjre jobben sin.

Den norske laksen er s og si utelukkende fret opp p importerte rvarer. Fr den eksporteres.

Torsk og annen fisk i havet har vi riktignok mye av, men nsker vi oss hvit fisk til frokost, lunsj og middag? Og gjedde til kvelds?

Den brekraftige og kortreiste maten vi snakker s fint om, kan alts i beste fall kalles korttenkt!

Foto: Fotografene BeckBack

Oslo-Madrid

Avstanden mellom Oslo og Madrid er 3,000 kilometer. Omtrent. Litt avhengig av hvilken vei du velger.

For en melkebonde jeg kjenner er dette avstanden han m tilbakelegge hver sommer i traktoren sin for skaffe nok mat til de 40 kyrne sine. Snn at de overlever. Og klarer produsere nok melk til fylle melkekvoten p 260,000 liter. 3,000 kilometer for hente gress, alts.

Og ystein er ikke alene. I vrt svrt langstrakte og usedvanlig karrige land. Der bare 3% av landarealet kan kalles dyrkbar mark. Nr man legger godviljen til. Og hvis vret er bra. Som det hender at det er. En sjelden gang.

Og n vil landbruksministeren at ystein skal drive strre. At han skal ha flere kyr. I et strre fjs. Og produsere mer melk. ystein m skaffe mer gress, alts. Problemet er bare at det ikke finnes. Med mindre ystein setter seg i traktoren sin og kjrer enda lengre enn til Madrid. Mye lengre.

S hvis politikerne vre mener at de vil ha landbruk i hele landet m de gjre noe annet. Noe helt annet enn de gjr i dag. I dag gir de mest sttte til de som er store. Fra fr. For at de skal produsere mer med lavere arbeidsinnsats. Med hyere produktivitet, alts. Mens de som er sm blir borte. Sakte men sikkert. Fordi det ikke er mer gress. Igjen. I nrheten. Der de bor.

Og det er frst nr de er borte at man skjnner hva de betydde. Fr. For bosettingen. For kulturlandskapet. For det lokale nringslivet. For kulturlivet. Og for landet vrt. Som blir fattigere og fattigere for hvert slikt grdsbruk som legges ned. Dessverre.

Bilde: vingelen.com

Spiller det noen rolle?

Spiller det noen rolle? Egentlig.

Hvor maten vr kommer fra, alts.

Eller er fett fett? Og ost ost?

Spiller det noen rolle om den smaker godt? Maten, alts. Eller skal den bare vre billig? Siden alt annet koster skjorta. I dette landet.

Spiller det noen rolle hvordan maten er laget? Hvem som har laget den? P hvilken mte? Og hva den bestr av? nsker vi kjenne historien bak? Eller handler det om bli mett? P en kostnadseffektiv mte.

Gir maten oss den nringen vi trenger?

Snn at vi orker vente p et tog som kanskje kommer, sitte i et mte som handler om budsjetter vi diktet opp i fjor, kjre ungene p trening fr vi rydder ut av oppvaskmaskinen og betaler regninger. Fr vi legger oss. Igjen.

Gjr maten noe med oss? Noe mer enn at vi slipper rumling i magen? Er maten en del av vr kultur? En del av hvem vi er? Eller nsker vre. Som for vrig er to sider av samme sak.

Handler mat om politikk? Er den s viktig? Eller er politikerne vre mer opptatt av viktigere ting? Som prisen p diesel og mlstyring i barneskolen?

Er maten med p forme landet vrt? Er den med p bestemme hvordan landet vrt ser ut?

Pvirker maten vi spiser klimaet vrt? For hvor mye promper denne kua? Egentlig?

Og finnes det egentlig noe viktigere en sikker tilgang p sunn, god og nringsrik mat? For oss mennesker. Jeg tror ikke det.

Alt dette - og noe mer - skal denne bloggen handle om. Fordi det er viktig. Viktigere enn det aller meste.