Norsk bærekraft

Uten soya fra Brasil dør den norske kyllingen og laksen, grisen vokser betydelig saktere og kua produserer vesentlig mindre melk.

Dette er norsk landbrukspolitikk. Fordi man ønsker det slik. Vil jeg tro.

For vi har politisk fastsatte priser på soya og andre proteinråvarer her til lands. Prisen på soyaprotein er satt til 84 kroner per proteinenhet, mens prisen for en proteinenhet med raps er satt til 96 kroner. Soya er billig med andre ord. Mye billigere en raps, som det dyrkes mye av i våre nærområder. Og litt i Norge.

Soyaen som brukes i Norge skal ikke bare være billig og fraktes til Norge. Den skal også være fri for GMO. Selv om over 90% av all soya som dyrkes i verden er genetisk modifisert.

La meg beskrive den logistikk-kjeden som ligger bak. For den kjenner jeg. Godt.

Det begynner med kunstgjødsel. I store mengder. Som man trenger for å dyrke soya i delstaten Mato Grosso. Råvarene til kunstgjødselen kommer blant annet fra Asia, Svartehavsområdet og Afrika. De fraktes til en havn i Brasil. Her blandes komponentene til kunstgjødsel før denne kjøres med bil drøye 2,000 kilometer inn i landet til delstaten Mato Grosso der det fortsatt dyrkes soya som (nesten) ikke er modifisert. Kjøretidsbegrensninger gjelder ikke på brasilianske veier. Sjåførene går på guarana og andre oppkvikkende substanser. Veistandarden kan sammenlignes med den norske. Med unntak av asfalten.

Noen måneder senere er soyabønnene klare for innhøsting. Og fraktes på de samme veiene tilbake til en utskipningshavn. Derfra går båten med soya til Fredrikstad, der soyaoljen ekstraheres ut av soyabønnene. Denne oljen fraktes med bil til Karlshamn i Sverige der den raffineres og kjøres tilbake til Mills, Tine og øvrig norsk matindustri. Soyamelet (det som er igjen etter at oljen er fjernet) blir levert til norsk kraftfôrindustri.

Hver båt med soyabønner fra Brasil må ankomme Norge innenfor et vindu på omtrent 10 dager. Hver måned. Hele året. Ellers dør kyllingen. Og laksen. Og etterhvert også grisen. Kua klarer seg - hvis den får nok gress.

Dette er altså kjeden som holder liv i norsk landbruk. Og de som kontrollerer denne logistikk-kjeden er ikke norske. De kommer fra Brasil. Og brasilianere er hyggelige folk. Stort sett. For det meste. Når det passer. For spesielt interesserte kan dere lese mer om den brasilianske eieren her

Så når norske politikere snakker varmt om matsikkerhet, selvforsyning og bærekraft er det enten mot bedre vitende, fordi de ikke forstår eller fordi de ljuger. Eller et herlig sammensurium av alle tre. Uansett er det ikke bra. Det er nesten så langt unna bærekraftig som det er mulig å komme.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits