Protokoll 3, diesel og ulv

Handelen med bearbeide landbruksvarer (som brød, pasta, pizza, frokostblandinger, sukkervarer, sjokolade etc) er regulert i protokoll 3 til EØS-avtalen. Som ble inngått i 1992. Før vi sa nei til EU i 1994. For andre gang.

Intensjonen med protokoll 3 var å stimulere til økt handel med disse varene mellom Norge og EU - gjennom å utjevne prisforskjeller på råvarene som inngår i produksjonen. Tanken var at det skal være full og rettferdig konkurranse mellom næringsmiddelindustrien i Norge og EU gjennom å kompensere for at råvareprisene var litt forskjellige. Både EU og Norge var og er nemlig opptatt av å kunne føre en selvstendig landbrukspolitikk.

Den historiske bakgrunnen for avtalen var altså at basisen for landbrukspolitikken i Norge og EU begge er bygget på et aktivt grensevern og innenlandsk subsidiering av primærproduksjonen, der selvforsyning og hjemmemarkedene står sentralt. Dette gjør det fortsatt i Norge, mens EU i mellomtiden har utviklet seg til å bli en dominerende aktør innen verdenshandelen med landbruksvarer. Og er i dag en av verdens største eksportører av landbruksvarer. Og prisene i EU har derfor beveget seg ned på nivå med verdensmarkedspris på disse produktene.

Tanken bak protokoll 3 var egentlig at prisdifferansen mellom Norge og EU skulle justeres jevnlig - i takt med prisutviklingen hos de to avtalepartnerne. WTO-avtalen i 1994 satte en stopper for denne dynamiske modellen og derfor er det i dag råvareprisforskjellen mellom Norge og EU i 1994 som gjelder. Prisforskjellen for 23 år siden altså! Og mye vann har rent gjennom både Glomma og Rhinen på den tiden. For å si det forsiktig. Norge har opprettholdt priser som skal sikre at det fremdeles dyrkes korn og produseres mat i det karrige landet vårt, mens EU i stor grad har tilpasset seg prisene på verdensmarkedet.

Dette betyr at norsk næringsmiddelindustri har havnet i en voldsom skvis. Og må nå konkurrere mot store aktører i EU som får importere bearbeidede landbruksprodukter til Norge nesten uten toll - fordi tollen fortsatt beregnes ut fra den forskjellen det var på råvareprisene i Norge og EU for 23 år siden.

For den norske forbrukeren er dette selvsagt hyggelig - fordi de - teoretisk i hvert fall - får kjøpt mat i norske butikker til en langt lavere pris enn det som egentlig var tenkt da avtalen om protokoll 3 ble inngått. For 23 år siden.

For norsk næringsmiddelindustri er det derimot en stor utfordring å stå i mot denne konkurransen - som er en konkurranse basert på helt ulike forutsetninger. Den er ikke "fair" rett og slett. For protokoll 3 skulle egentlig sørge for å utjevne råvareprisforskjellene, men nå har norsk matindustri en vesentlig ulempe BÅDE i forhold til råvarepris OG det generelle kostnadsnivået i Norge (deriblant men ikke begrenset til lønnsnivå)

Og dette bør kanskje ikke bekymre oss forbrukere nevneverdig. Vi får "billig" mat. Fra EU. Problemet er bare at norsk næringsmiddelindustri er den nest største industrien vi har OG den største kunden for norske bønder. Og dersom etterspørselen etter norske landbruksråvarer forsvinner, er det heller ikke noe grunnlag for å produsere norske råvarer. Og dermed vil ikke Norge lenger se ut slik vi vil at Norge vil se ut. I tillegg til at vi ikke evner å brødfø oss selv, så klart.

Dette burde altså bekymre norske politikere mye mer enn mye annet de får dagene sine til å gå med. Men det kan virke som de ikke bryr seg. Eller at de ikke skjønner hvor tynn den tråden er som holder liv i norsk matproduksjon.

Fordi de er så innmari opptatt med miljø, diesel og ulv.

Ã?n kommentar

Skvatt

18.01.2017 kl.16:00

Detta er so enkelt, so enkelt: NEI åt protokoll 3! NEI åt EU og EØS! NEI åt varg! NEI åt båe diesel og bensin! Då stend det berre att å seie JAU åt sjølvråderett og tollmurar (gjedna so høge som mogeleg)! JAU åt sykkel! JAU åt SAU! Jau!

Skriv en ny kommentar

hits