Lars Joachim til høyre

Donald Trump minner meg mer og mer om Teddy Fahr - taxisjåføren med hentesveis som ble statsminister i Norge fordi han lovet å tette alle hullene i norske veier og å fylle på mer sjokolade i bunnen av kroneisen. Donald Trump er nærmest en kopi. En dårlig én. På bildet ser vi Teddy Fahr sammen med min gode venn og forfatter Lars Joachim Grimstad. Lars Joachim til høyre.

Billig-Nirvana


"Norsk mat er dyr på grunn av den helvetes landbrukspolitikken!", er det mange som roper. Ja, økonomer også. Og de krever å bli trodd. 
Men de tar feil. Fullstendig feil. 
Norsk mat er dyr fordi vi har så mye penger. Vi kjøper handlegater i London - og Tesla S for å slippe å stå i kø.


La meg ta et eksempel. Som jeg kjenner godt:Norsk matkorn koster omtrent to og en halv krone. Matkorn på verdensmarkedet koster én og en halv. Kroner altså. 
Og hvor mye koster et brød? Som inneholder et halvt kilo av dette kornet. Til to og en halv krone. Per kilo. Jo da, for et brød betaler vi 25-40 kroner. Uten å blunke. 
Kostnadene til selve kornet - den viktigste bestanddelen i et brød - utgjør 3-5% av brødprisen. 
"Og hvem er det som jukser her?" 
kan man spørre seg. Svaret er at ingen jukser. Alle handler rasjonelt. 
Alle økononiske ledd i en verdikjede har til oppgave å hente ut de høyeste prisene som kjøperne i neste ledd er villige til å betale. Det kalles marked. Og markedsmekanisme. 
Og dette er det økonomer og andre såkalte markedsliberalister som ikke forstår. Utrolig nok. 
Markeder fungerer ikke sånn at aktørene baserer sine priser på en kostnadskalkyle. Prisene baserer seg på hva folk er villige til å betale. Eller er det noen som tror at Apple produserer iPhone i et lavkostland for å gi denne kostnadsfordelen videre til kundene sine?? Eller at Norgesgruppen produserer mat i utlandet til sine EVM for å gjøre disse produktene billige? For oss? 
Og for Norges del er det slik at betalingsviljen og -evnen er ekstremt høy - derfor blir prisene høye. 
Maten er dyr i Sveits også.
For å si det sånn. 
Noen tror at maten blir billigere hvis vi fjerner tollen på matvarer. Det er en fin og naiv tanke. Men den er altså feil.

Ja, noen tror at det finnes et slags billig-nirvana her på jord - et sted der lønningene er veldig høye og prisene veldig lave. Når vi nordmenn eksporterer vår voldsomme kjøpekraft, er det kanskje lett å tro at dette stedet faktisk finnes. Men det finnes altså ikke. Det kan ikke finnes.

Og hvis det er noen trøst kan jeg bare si at folk her i Tyskland - hvor jeg bor - også synes maten er skikkelig dyr. Dem om det.

Foto: caranddriver.com

Verdivalg

Hvorfor trenger vi politikere? Egentlig. I den grad vi gjør det. Egentlig.

Jeg tror vi trenger politikere for å foreta verdivalg.

For vi andre velger jo stort sett det enkle og kortsiktige fremfor det kompliserte og langsiktige. Hver gang. Vi velger pris fremfor verdi i ni av 10 tilfeller. Vi kjøper ikke el-bil fordi vi er opptatt av miljøet for å si det sånn.

Så hvordan er det egentlig med norske politikere? Egentlig? Når de ikke er opptatt med ulv og andre viktige saker.

Vel - de snakker mye om miljø. Og om bærekraft. Om grønt skifte, fornybare ressurser og sånn. Og det er jo bra. I og for seg. Men når det kommer til realpolitikken ser det annerledes ut. Helt annerledes. Da er det fullt fokus på enda mer fossil energi og på å fylle fjordene våre med soya fra Brasil. Og de fjordene vi ikke fyller med soya fra Brasil, fyller vi med avfallet fra gruvedrift.

Selv jeg skjønner at det er penger å tjene på å utvinne olje, på å fôre opp sjuke mengder med laks og på å gjøre gull av gråstein gjennom å tømme fjellene våre for verdifulle materialer. Så jeg trenger ikke politikere til dette.

Jeg trenger politikere til å hjelpe til med å ta de vanskelige valgene. De som ikke er enkle og kortsiktige. De som kanskje krever at vi tenker nytt. For å skape et langsiktig og bærekraftig samfunn. Sånn at barna våre har noe å se fram til.

Og vi har mange ressurser i landet vårt. Heldigvis. Og det er de vi må leve av. Vi må koble ressurser sammen med kompetanse og kapital. For da kan vi skape noe. Noe som varer.

Men da må vi virkelig begynne å se på de fornybare ressursene vi har. På alvor. Og ikke på de andre. De som blir borte. For det er ikke bærekraftig. Det sier seg selv. Egentlig.

Men vi får kanskje bare de politikerne vi fortjener?

Foto: no.wikipedia.org

Dobbel pris

Jeg har ingenting i mot økologi. Eller økologisk mat. Ingen verdens ting. Og hvorfor skulle jeg det? Folk må jo få lov til å tro på hva de vil. Og spise hva de vil. Synes jeg.

Og hvis noen synes at det gir dem en bedre følelse å spise økologisk mat, må de gjøre det. For all del.

Jeg kjøper ikke økologisk mat. Jeg tror ikke noe på det. Og er derfor ikke villig til å betale noe ekstra for det. Kall meg gjerne en gjerrigknark. Eller en mat-nihilist. Eller no'

For noen år siden besøkte jeg en svensk bonde. En kornbonde. Som dyrket økologisk korn. Vi kikket ut over åkeren hans sammen da jeg - som den gamle kornkjøperen jeg er - spurte ham hvor mye han skulle ha for kornet sitt. "Tar du dobbel pris av vanlig korn?", spurte jeg. Han så litt rart på meg og svarte: "Nei - er du gal? Jeg må ha mye mer enn dobbel pris for å måtte sitte og se på denne stusselige åkeren hver dag hele sommeren" Og åkeren hans så virkelig stusselig ut. Det skal han ha.

Men - som sagt - hvis noen har lyst til å betale mye mer for maten sin enn andre - fordi det gir dem en god følelse - må de gjerne gjøre det. Ja, da bør de gjøre det.

Det eneste som irriterer meg litt med økologisk mat er at tilhengerne av denne gammeldagse måten å lage mat på, gjerne har et sterkt behov for å gi uttrykk for at de gjør bedre valg enn andre. De opphøyer seg selv.

Det blir litt som med religion, egentlig. Bortsett fra at religion er ærligere. På sett og vis. Religion utgir seg ikke for å være noe annet enn det er - et livssyn. Troen på økologisk mat derimot er en tro som prøver å gi inntrykk av å være vitenskapelig. Økologisk mat er en slags kvasi-vitenskap. Som er mer ideologisk enn vitenskapelig fundert. Og den er uansett ingen løsning på verdens utfordring med å skaffe sunn, trygg og god mat til jordens stadig voksende befolkning.

Men så lenge tilhengerne av økologisk mat kutter ut misjoneringen sin, har jeg ingenting i mot økologisk mat. Ingen verdens ting.

Foto: landbrukstidende.no

Protokoll 3, diesel og ulv

Handelen med bearbeide landbruksvarer (som brød, pasta, pizza, frokostblandinger, sukkervarer, sjokolade etc) er regulert i protokoll 3 til EØS-avtalen. Som ble inngått i 1992. Før vi sa nei til EU i 1994. For andre gang.

Intensjonen med protokoll 3 var å stimulere til økt handel med disse varene mellom Norge og EU - gjennom å utjevne prisforskjeller på råvarene som inngår i produksjonen. Tanken var at det skal være full og rettferdig konkurranse mellom næringsmiddelindustrien i Norge og EU gjennom å kompensere for at råvareprisene var litt forskjellige. Både EU og Norge var og er nemlig opptatt av å kunne føre en selvstendig landbrukspolitikk.

Den historiske bakgrunnen for avtalen var altså at basisen for landbrukspolitikken i Norge og EU begge er bygget på et aktivt grensevern og innenlandsk subsidiering av primærproduksjonen, der selvforsyning og hjemmemarkedene står sentralt. Dette gjør det fortsatt i Norge, mens EU i mellomtiden har utviklet seg til å bli en dominerende aktør innen verdenshandelen med landbruksvarer. Og er i dag en av verdens største eksportører av landbruksvarer. Og prisene i EU har derfor beveget seg ned på nivå med verdensmarkedspris på disse produktene.

Tanken bak protokoll 3 var egentlig at prisdifferansen mellom Norge og EU skulle justeres jevnlig - i takt med prisutviklingen hos de to avtalepartnerne. WTO-avtalen i 1994 satte en stopper for denne dynamiske modellen og derfor er det i dag råvareprisforskjellen mellom Norge og EU i 1994 som gjelder. Prisforskjellen for 23 år siden altså! Og mye vann har rent gjennom både Glomma og Rhinen på den tiden. For å si det forsiktig. Norge har opprettholdt priser som skal sikre at det fremdeles dyrkes korn og produseres mat i det karrige landet vårt, mens EU i stor grad har tilpasset seg prisene på verdensmarkedet.

Dette betyr at norsk næringsmiddelindustri har havnet i en voldsom skvis. Og må nå konkurrere mot store aktører i EU som får importere bearbeidede landbruksprodukter til Norge nesten uten toll - fordi tollen fortsatt beregnes ut fra den forskjellen det var på råvareprisene i Norge og EU for 23 år siden.

For den norske forbrukeren er dette selvsagt hyggelig - fordi de - teoretisk i hvert fall - får kjøpt mat i norske butikker til en langt lavere pris enn det som egentlig var tenkt da avtalen om protokoll 3 ble inngått. For 23 år siden.

For norsk næringsmiddelindustri er det derimot en stor utfordring å stå i mot denne konkurransen - som er en konkurranse basert på helt ulike forutsetninger. Den er ikke "fair" rett og slett. For protokoll 3 skulle egentlig sørge for å utjevne råvareprisforskjellene, men nå har norsk matindustri en vesentlig ulempe BÅDE i forhold til råvarepris OG det generelle kostnadsnivået i Norge (deriblant men ikke begrenset til lønnsnivå)

Og dette bør kanskje ikke bekymre oss forbrukere nevneverdig. Vi får "billig" mat. Fra EU. Problemet er bare at norsk næringsmiddelindustri er den nest største industrien vi har OG den største kunden for norske bønder. Og dersom etterspørselen etter norske landbruksråvarer forsvinner, er det heller ikke noe grunnlag for å produsere norske råvarer. Og dermed vil ikke Norge lenger se ut slik vi vil at Norge vil se ut. I tillegg til at vi ikke evner å brødfø oss selv, så klart.

Dette burde altså bekymre norske politikere mye mer enn mye annet de får dagene sine til å gå med. Men det kan virke som de ikke bryr seg. Eller at de ikke skjønner hvor tynn den tråden er som holder liv i norsk matproduksjon.

Fordi de er så innmari opptatt med miljø, diesel og ulv.

Ikke ett sekund for tidlig

Jeg har lenge lurt på hvorfor Vidar Helgesen og klima- og miljødepartementet vil at ulvene skal radiomerkes.

Men nå har jeg skjønt det. Omsider.

Det er fordi det skal bli lettere å finne dem når de skal skytes.

Nå har omsider målstyringen kommet til rovdyrpolitikken også. Ikke ett sekund for tidlig!

Catch and kill istedenfor catch and release, altså. Dette er nødt til å bli bra!

Litt usikker på om man må ha DAB+ for å fange opp signalene, forresten - men det har sikkert Vidar og gjengen hans stålkontroll på.

Foto: Staffan Widstrand

Helt sprøtt

Norsk landbrukspolitikk fremstilles gjerne som noe helt spesielt. Som noe helt sprøtt. Helt annerledes enn det alle andre land holder på med.

Vel - EUs Common Agricultural Policy (CAP) består av markedsstøtte (priser og toll), inntektsstøtte og distriktsstøtte. Omtrent som i Norge, altså. På dette bruker EU 530 milliarder i året, som tilsvarer 0,6% av det samlede bruttonasjonalproduktet i de 28 medlemslandene.

I Norge bruker vi 15 milliarder, som tilsvarer 0,5% av vårt BNP.

Så motstanderne av norsk landbruk og landbrukspolitikk må gjerne hevde at det er galskap. Men vi er i godt selskap. Om ikke annet.

Men hva får vi egentlig igjen for disse 15 milliardene?

Jo - ifølge tall fra analyseselskapet Agri Analyse - får vi verdier for 140-150 milliarder tilbake. I form av ren produksjonsverdi, sysselsetting, spredt bosetting, kulturlandskap, langsiktig matsikkerhet og positive ringvirkninger for blant annet norsk reiseliv. 10-ganger'n altså. Helt sprøtt!

For en enkel sjel som meg selv, virker dette som fornuftig bruk av penger. Men det er mulig at andre investeringer gir høyere avkastning.

Takknemlig hvis noen kan fortelle meg hvilke. I så fall.

På forhånd takk!

Teddy og Trygve

Statsminister Teddy Fahr - i de smått fantastiske bøkene til min gode venn Lars Joachim Grimstad - har hentesveis og kjørte taxi før han dannet Merpartiet og ble valgt til statsminister i Norge. Teddy gikk til valg på å fjerne alle hullene fra norske veier og fylle på mer sjokolade nederst i kroneisen. Og vant med god margin.

Akkurat som Trygve Slagsvold Vedum nå skal gå til valg på å fjerne alle ulvene fra norske skoger og å stoppe svenskene på grensen.

Trygve har ikke hentesveis, riktignok. Det skal innrømmes.

Forøvrig er likheten slående.

Catch-22

Trenger vi norske bønder? Trenger vi norske råvarer?

Noen hevder at vi ikke gjør det.

Fordi det er så dyrt. Sier de.

Tja - det kommer selvsagt an på hvordan man måler det. Og om man sammenligner epler med epler. Eller epler med noe annet. Grapefrukt eller no'.

Nok om det.

Det som ofte blir oversett er at norske råvarer er viktige. Svært viktige. På flere måter. For mange virksomheter. Og for svært mange mennesker. I Norge.

For norsk næringsmiddelindustri for eksempel. Den nest største industribransjen i Norge. Som ikke er beskyttet av høye tollmurer. Som noen tror. Eller velger å tro. Fordi de ikke vet bedre. Eller gidder å finne ut av det.

For norsk næringsmiddelindustri er i høyeste grad utsatt for konkurranse. Særlig for den delen av industrien som driver med bearbeiding av landbruksvarer.

Norsk næringsmiddelindustri tar allikevel opp kampen mot de store internasjonale aktørene i matmarkedet. Til tross for norske lønns-, investerings- og råvarekostnader.

Norsk matindustri består i dag av 2,100 bedrifter spredt over hele landet, som sysselsetter 48,995 mennesker, omsetter for 215 milliarder, investerer 6 milliarder i året og bruker nesten 1 milliard i året på forskning og utvikling.

Men dersom tilgangen på norske råvarer blir borte, vil det ikke lenger være grunnlag for å ha næringsmiddelproduksjon i Norge. Det sier seg selv.

Og uten norsk næringsmiddelindustri vil det heller ikke være grunnlag for norske bønder til å produsere råvarene som danner grunnlaget for denne verdiskapingen.

En mer klassisk "Catch-22" skal man lete lenge etter:

Ingen bønder - ingen norsk næringsmiddelindustri.

Ingen norsk næringsmiddelindustri - ingen bønder.

Og så får folk som er betydelig klokere enn meg, vurdere hva som er klokest for oss mennesker som klamrer oss fast på denne steinhylla i utkanten av Europa - bønder og matindustri. Eller ingen av delene.

Foto: www.narbakst.no

Om verdiskaping

Norske bønder er i riksdekkende media to ganger i året. Omtrent. Den ene gangen er i mai, når bøndene fremsetter sine krav. Til hvor inne i helvete dyr maten skal være for oss andre. Den andre gangen er hver gang det er snakk om ulv. Den eneste tingen som tilsynelatende står i veien for et bonde-nirvana her på jord.

Og dette er synd. For bøndene ikke minst. Men også for alle oss andre forbrukere av riksdekkende media, som aldri helt får taket på hvilke funksjoner norske bønder ivaretar i landet vårt. Og hvilke verdier de skaper for oss. Alle.

La meg derfor - i anstendighetens navn - la bøndene få slippe til én gang til. I riksdekkende media. Her er listen:

1) Bøndene skaffer oss sunn, trygg, god og næringsrik mat. Til en pris som gjør at vi nordmenn bare må jobbe et par timer for å spise i en uke. Ingen andre bruker så lite tid og arbeidsinnsats på å skaffe seg mat. Unntatt min venn Simen, kanskje. Som jakter på ryper. Han om det.

2) Bøndene sikrer tilgangen på norske råvarer som skaper grunnlaget for verdiskaping i norsk næringsmiddelindustri. En av de største og viktigste næringene i Norge med over 50,000 arbeidsplasser og en verdiskaping på 200 milliarder. Hvert år.

3) Bøndene skaper arbeidsplasser i distriktene - både innen handel, industri og tjenesteytende næringer - ytterligere 17,000 arbeidsplasser og en årlig verdiskaping på 12 milliarder for å være nøyaktig.

4) Bøndene sikrer bosetting i distriktene. De skaper levende bygder.

5) Bøndene skaper en infrastruktur som gjør at turistnæringen kan skape verdier - en av de næringer i Norge med størst vekst.

6) Bøndene produserer og forvalter kulturlandskap med høyt biologisk mangfold.

7) Bøndene sikrer og ivaretar store kulturverdier.

8) Bøndene skaper identitet for steder og regioner.

9) Bøndene skaper levende lokalsamfunn med stor dugnadsånd.

10) Bøndene bygde landet vårt. Nå holder de det vedlike.

Dersom vi fjerner livsgrunnlaget for mange av disse bøndene, vil disse godene måtte produseres av andre. Til en kostnad som vil ligge skyhøyt over den kostnaden bonden leverer tjenestene til. Som er så og si gratis.

Det er sløsing med penger å fjerne livsgrunnlaget for norske bønder. Det er å kaste skattepenger ut av vinduet. Det er ødsling med ressurser. Det er dumt, rett og slett.

Og maten blir ikke det minste billigere. Det er en illusjon. Prisen på mat bestemmes ut fra inntektsnivået vårt. Først når dette reduseres vil maten bli billigere.

Norske bønder bidrar sterkt til at landet vårt ser ut slik vi - og alle de som kommer på besøk hit - ønsker at landet vårt skal se ut. Og dette har en ubetalelig verdi. For oss alle.

Foto: forskningsraadet.no

hits