Lett og vanskelig

Det er noen ting som er lette å forstå. Også er det noen som er vanskelige. Å forstå.

Én av de tingene som er lette å forstå er at vi nordmenn ikke bør forsøke å konkurrere om å produsere noe så billig som mulig. Klær for eksempel. Eller sikringsskap for den sakens skyld. Eller alt annet som krever billig arbeidskraft. For det har vi ikke. Punktum.

Én av de tingene som er vanskelig å forstå er de som mener at vi ikke skal produsere vår egen mat. De som mener at det ikke er så nøye hvem som produserer maten vår. De som ikke mener at mat er viktig. Nok. De som mener at det er bedre at vi overlater dette til andre. Fordi de kan produsere maten billigere. Enn det vi kan.

Det er vanskelig å forstå. Veldig vanskelig. Umulig, faktisk.

Når katten er borte

Stortinget nektet som forventet å akseptere den nye landbruksmeldingen til regjeringen.

Stortinget fastslår at målet med norsk landbrukspolitikk skal være økt matproduksjon på grunnlag av norske ressurser. Sånn at det skal være mulig å produsere mat der jorda ligger - på små og store bruk over hele landet.

Og det er bra. Det bidrar til stor verdiskaping, til vår evne til å brødfø oss selv og til at Norge også i framtiden vil se ut slik vi ønsker at landet vårt skal se ut. Blant annet.

Men dette hjelper selvsagt fint lite når regjeringen samme dag inngår en ny avtale med EU etter EØS-avtalens artikkel 19 om handel med landbruksvarer, der det åpnes for enda større import av nettopp de varene norske bønder produserer. Basert på norske ressurser. På små og store bruk over hele landet.

Hvor vanskelig kan det egentlig være? Å se at ting henger sammen?

Vi driter i miljøet

La oss være ærlige. For én gangs skyld.

La oss stikke fingeren i jorden og innrømme én viktig ting. Nemlig at vi driter i miljøet!

Vi pumper opp fossilt brennstoff i et rasende tempo og kjøper klimakvoter - trolig det mest idiotiske påfunnet siden Berlinmuren. Og nesten på høyde med idéen om at norsk påske uten palmeolje er det som redder kloden vår. Slik vi kjenner den. Vi kjøper elbiler som gjør null til hundre på fem komma seks sekunder. Sånn at vi slipper å sitte i kø. Og slipper å betale for parkering. Også gir vi penger til Frederic Hauge (med c) sånn at han kan dyrke alger i Sahara. Eller no'. Også gir vi rundhåndet med penger til noen trivelige mennesker i Brasil. Eller Kongo. Sånn at de muligens vil kunne vurdere til å hugge ned regnskogen litt saktere. Enn de ellers hadde hugget den ned. Vi kjøper store SUVer som det står "Eco" eller "Bio" på. Fordi deler av drivstoffet er laget av det som nå dyrkes der det var regnskog. Før.

Mens vi egentlig er opptatt av er hvor mange prosent av Oljefondet vi kan svi av. Og av at vi helst ikke vil dele dette med noen. Mens vi snakker om bærekraft og det grønne skiftet. Fordi det høres litt smart ut. Intelligent og ansvarlig, liksom.

Det vi er mest opptatt av er jobbene våre. Av inntekten vår. Av vår evne til å konsumere. Av at vi har nok penger til å fly verden rundt. For å spise billig mat. Og for legge ut bilder av det på Facebook. Jo da, gjerne av maten også - "se hva jeg har klart å bestille!"

Vi er nyrike og selvgode.

Og driter i miljøet. Som sagt.

Nabo'n min

Dette er en av mine nærmeste naboer. I Asker kommune. Like utenfor Oslo.

Jeg kjenner'n ikke - han som driver gården altså - men vi nikker til hverandre når vi møtes og jeg synes det er fint at han er der.

Han dyrker korn. Nabo'n min. Litt korn. Veldig lite korn. For å være dønn ærlig. Men han gir seg ikke. Han dyrker og dyrker. Han dyrker like lite korn som en dansk, svensk eller tysk bonde kunne høstet inn på et kvarter. Omtrent. Og til en mye lavere kostnad. Helt sikkert. For EU produserer over 300 ganger så mye korn som Norge. Og EU eksporterer hver uke nesten dobbelt så mye korn som norske bakere trenger. Hvert år!! Hver uke eksporterer EU 500,000 tonn med matkorn.

Så hvorfor skal vi dyrke noe sjæl? I det hele tatt? For at jeg skal ha noe fint å se på når jeg går tur? For at rådyrene i Asker skal ha et trygt sted å være?

Nei - vi skal dyrke korn fordi det er viktig at vi gjør det. Det har en verdi. En stor verdi. At vi dyrker vår egen mat. Fordi mat er et primærbehov. Og et nasjonalt anliggende. Det er viktig for oss. Viktigere enn både Paradise Hotell og svineribbe til 19,90. Hos Kiwi. Eller Coop. Eller hva det heter.

Han dyrket grønnsaker også. Før. Nabo'n min. Nå leier han ut drivhusene sine til folk som trenger et sted til båtene sine. Om vinteren. Han må jo betale strømregningene sine. Han også.

Jeg vet ikke om nabo'n min har noen til å ta over gården etter seg. Men jeg håper det. Jeg håper noen vil fortsette å dyrke korn i nabolaget mitt. Og at de ikke bygger et kjøpesenter der. Eller et gamlehjem. Ikke fordi jeg har noe i mot eldre mennesker - for all del! Men fordi det er verdifullt å lage sin egen mat.

Landbruksministeren vil nå at nabo'n min skal drive større. Dyrke mer. Men hvordan? Jeg har ikke tenkt til å flytte på meg.

For å si det sånn.

Norsk bærekraft

Uten soya fra Brasil dør den norske kyllingen og laksen, grisen vokser betydelig saktere og kua produserer vesentlig mindre melk.

Dette er norsk landbrukspolitikk. Fordi man ønsker det slik. Vil jeg tro.

For vi har politisk fastsatte priser på soya og andre proteinråvarer her til lands. Prisen på soyaprotein er satt til 84 kroner per proteinenhet, mens prisen for en proteinenhet med raps er satt til 96 kroner. Soya er billig med andre ord. Mye billigere en raps, som det dyrkes mye av i våre nærområder. Og litt i Norge.

Soyaen som brukes i Norge skal ikke bare være billig og fraktes til Norge. Den skal også være fri for GMO. Selv om over 90% av all soya som dyrkes i verden er genetisk modifisert.

La meg beskrive den logistikk-kjeden som ligger bak. For den kjenner jeg. Godt.

Det begynner med kunstgjødsel. I store mengder. Som man trenger for å dyrke soya i delstaten Mato Grosso. Råvarene til kunstgjødselen kommer blant annet fra Asia, Svartehavsområdet og Afrika. De fraktes til en havn i Brasil. Her blandes komponentene til kunstgjødsel før denne kjøres med bil drøye 2,000 kilometer inn i landet til delstaten Mato Grosso der det fortsatt dyrkes soya som (nesten) ikke er modifisert. Kjøretidsbegrensninger gjelder ikke på brasilianske veier. Sjåførene går på guarana og andre oppkvikkende substanser. Veistandarden kan sammenlignes med den norske. Med unntak av asfalten.

Noen måneder senere er soyabønnene klare for innhøsting. Og fraktes på de samme veiene tilbake til en utskipningshavn. Derfra går båten med soya til Fredrikstad, der soyaoljen ekstraheres ut av soyabønnene. Denne oljen fraktes med bil til Karlshamn i Sverige der den raffineres og kjøres tilbake til Mills, Tine og øvrig norsk matindustri. Soyamelet (det som er igjen etter at oljen er fjernet) blir levert til norsk kraftfôrindustri.

Hver båt med soyabønner fra Brasil må ankomme Norge innenfor et vindu på omtrent 10 dager. Hver måned. Hele året. Ellers dør kyllingen. Og laksen. Og etterhvert også grisen. Kua klarer seg - hvis den får nok gress.

Dette er altså kjeden som holder liv i norsk landbruk. Og de som kontrollerer denne logistikk-kjeden er ikke norske. De kommer fra Brasil. Og brasilianere er hyggelige folk. Stort sett. For det meste. Når det passer. For spesielt interesserte kan dere lese mer om den brasilianske eieren her

Så når norske politikere snakker varmt om matsikkerhet, selvforsyning og bærekraft er det enten mot bedre vitende, fordi de ikke forstår eller fordi de ljuger. Eller et herlig sammensurium av alle tre. Uansett er det ikke bra. Det er nesten så langt unna bærekraftig som det er mulig å komme.

Bærekraft?

Målene for norsk landbrukspolitikk er:

1) Matsikkerhet gjennom økt bærekraftig matproduksjon

2) Landbruk over hele landet basert på utnyttelse av norske ressurser

3) Økt verdiskaping og inntekter til landbruket

4) Bærekraftig landbruk der landbruket er en del av løsningen på klimautfordringene.

Dette har Stortinget bestemt. Og det høres fint ut. Fornuftig. Gjennomtenkt. Nesten overraskende gjennomtenkt, faktisk.

Men hvordan ser det ut med resultatene? Hvordan henger målene med bruken av virkemidler sammen? De som partene i jordbruksforhandlingene blir enige om. Henger dette på greip? Er vi på riktig vei?

Vel. Ikke helt. Uten å foregripe tallenes tale for de 10 siste årene.

Disse viser at det norske jordbruksarealet (som fra før er 3% av landarealet) går ned. Med 5%. Beitearealene går ned og kornarealet har gått ned med 13%. Antallet gårdsbruk er redusert med 22%. Antallet gårdsbruk med egen kornproduksjon er redusert med 34%. Antallet melkeprodusenter er halvert og antallet melkekyr er 20% lavere. Hver fjerde sauebonde er borte. Produksjonen av kylling har riktignok økt med 77%. Kyllingene spiser soya og mais. Som vi ikke dyrker i Norge. 2 av 3 potetprodusenter er borte og arealet er redusert med 13%. Antallet grønnsaksprodusenter er halvert.

Samtidig produserer vi for mye saue- og svinekjøtt, for mange egg (og høner), for mye melk og for lite storfekjøtt.

Er dette en ønsket politikk? I samsvar med målene for norsk landbrukspolitikk?

Jeg vet ikke. Det hele vitner mer om en politikk som fører til sentralisering og til at stadig mer av den gjenværende landbruksproduksjon er basert på import av råvarer - i første rekke soya fra Brasil. Og mais fra Argentina.

Jeg kunne sagt mye om soyaproduksjon i Brasil og maisdyrking i Argentina. Bærekraft er ikke én av disse tingene.

I det hele tatt mangler det bevis på at et kapitailintensivt og industrielt landbruk som er økonomisk, økologisk og sosialt bærekraftig eksisterer. Noe sted. I hele verden. Det finnes ikke! Det er en illusjon.

Men det er altså i denne retningen virkemidlene i landbrukspolitikken beveger oss. Den beveger oss vekk fra noe som er bærekraftig. Til noe som ikke er det. Vi beveger oss også vekk fra noe som har en verdi til noe som ikke har det. Fra noe som har en egenart til noe som ikke har det. Fra noe som er nesten er unikt til noe som er helt på det jevne. Gjennomsnittlig. Utydelig.

Så hvis jeg hadde vært folkevalgt politiker hadde jeg satt ned foten. Det er nemlig Stortinget som bestemmer over norsk landbrukspolitikk.

PS: hvis det er noen som lurer på hvorfor vi er avhengig av soya og andre importerte råvarer i Norge, så er svaret veldig enkelt. De er billige. Prisene er nemlig politisk bestemt. Det er politikken som gjør de billige. Bærekraftige er de ikke..

Foto: vingelen.com

Palmeolje er viktig - ikke farlig!

Verden trenger vegetabilske oljer. For å lage mat blant annet. Og laks. Mye laks. Ettersom oppdrettsnæringen har brukt opp all fiskeoljen i havet. Vi bruker også vegetabilske oljer som drivstoff - merkelig nok - og til mye annet som vi mennesker trenger. I større eller mindre grad.. Totalt bruker vi 175 millioner tonn med vegetabilske oljer. Hvert år. Og tendensen er stigende. Årlig vekst i forbruket er på 5%.

Av de 175 utgjør palmeolje 70 millioner tonn. Eller 40%. Soyaolje utgjør 27% og rapsolje 15%.

Men når det kommer til den andelen vegetabilske oljer som handles på verdensmarkedet utgjør palmeolje hele 67%. 2/3 av den oljen det er mulig å få kjøpt er palmeolje altså. Årsakene til dette er enkle. Kina importerer nesten 70% av alle soyabønner som handles på verdensmarkedet. Oljen som utvinnes av disse bønnene blir i Kina. For å si det sånn. Når det gjelder raps brukes en stadig større andel av produksjonen til å lage drivstoff av. Som vi kan fyre opp SUVene våre med.

Verden trenger palmeolje med andre ord. For å si det veldig forsiktig. Når vi samtidig vet at palmeolje er den vegetabilske oljen som legger beslag på minst jordareal (bare 5% av det totale arealet det i dag dyrkes oljevekster på) er det helt umulig å erstatte palmeolje med andre vegetabilske oljer. Uten å rasere regnskogen i Sør-Amerika. For å dyrke mer soya. Som kineserne kjøper. For å lage like mye soya- som palmeolje må man kultivere et areal som er nesten 9 ganger så stort! Og bruke veldig mye kunstgjødsel og såfrø fra Monsanto for å få det til. Før kineserne kjøper mesteparten.

Så det smarteste vi kan gjøre - i tillegg til å slutte å bruke vegetabilsk olje som drivstoff - er å stille krav til hvordan palmeoljen produseres. Det å forby bruk av palmeolje er ikke veien å gå. Det er nemlig ikke bærekraftig.

I det hele tatt.

Så dumt er det

Sånn i farten kommer jeg bare på én ting som er dummere enn å tro at elbiler med over 400 hestekrefter skal redde kloden vi bor på. Nei, forresten - klimakvoter er også temmelig dustete. Og muren til Trump. Ja, det meste Trump står for når jeg tenker meg om. Nok om det.

Men denne ene fullstendig idiotiske tingen er biodrivstoff. Det er så dumt at det nesten er vanskelig å sette ord på. Men jeg skal prøve.

I USA brukes et areal på over 400,000 kvadratkilometer (litt større enn Norge) til å dyrke mais for å lage etanol. En tredjedel av all maisen som dyrkes i USA brukes til dette. Maisen krever omfattende bruk av kunstgjødsel og den er naturligvis genetisk modifisert. Maisen, altså. Av Monsanto.

Videre har importen av palmeolje til Europa femdoblet seg fra 2010-2015 - fordi palmeolje brukes til produksjon av biodiesel. Nesten halvparten av biodieselen er palmeolje!

På grunn av at det brukes så mye palmeolje i biodiesel - i tillegg til store mengder rapsolje - må det produseres mye mer av andre vegetabilske oljer. Særlig soyaolje. For å produsere soyaolje i samme omfang som palmeolje må man kultivere et landområde som er nesten 9 ganger så stort. I Sør-Amerika. Der regnskogen er. Eller var. Soyaen som dyrkes der trenger store mengder kunstgjødsel og er naturligvis også genmodifisert. Av Monsanto.

Så på bensinstasjonene i Europa burde det egentlig henge store plakater med: "FARE!!! BIODIESEL"

Så dumt er det!

Men dette vil den norske regjeringen altså ha mer av. Mye mer. 20 prosent innblanding innen 2020. Selv om både de og SSB vet at biodrivstoff basert på matvekster gir høyere globale klimautslipp enn konvensjonelt drivstoff. For Norge blir regnestykket riktignok positivt, men bare fordi vi ikke dyrker den maten vi fyller på tanken selv. Vi dytter problemene elegant over på andre. Og slår oss selv på brystet og sier; "Se, så flinke vi er"

Dumt blir bare fornavnet, altså.

Er det så enkelt?

Senterpartiet vil øke prisen på kraftfôr. For å gjøre det mer lønnsomt å bruke norsk gress. Fremfor importert kraftfôr. Og for å øke norsk kornproduksjon. Dette skal gi økt tilgang på kortreist og trygg mat, større utnyttelse av norske ressurser, bedre dyrevelferd, sikre vedlikeholdet av norske kulturlandskap, bedre økonomien til norske bønder, sikre arbeidsplasser i distriktene og være bra for miljøet! Halleluja!!

Er det så enkelt? Hvorfor i huleste har ingen kommet på dette før??

Neste spørsmål blir hvor mye? Må kraftfôrprisen økes, altså. For å få alt dette flotte til å skje. Én krone? 50 prosent? For det er ikke slik at alle bønder har samme tilgang på gress. Og kostnader forbundet med å skaffe dette gresset. Så noen vil forsette å bruke kraftfôr. Fordi dette er lønnsomt. All den tid de får betalt per kilo melk eller kjøtt. Og kraftfôret bidrar til å øke denne produksjonen.

Videre må det stilles spørsmål om alt kraftfôr må bli dyrere? Også til de dyrene som ikke spiser gress? Får vi økt bruk av norske ressurser fordi kraftfôret til kyllingene blir dyrere?

Jeg er enig med Senterpartiet og mange andre om at noe må gjøres. Fordi utviklingen i norsk jordbruk går i feil retning. Vi bruker mindre norsk jord. Og det blir stadig færre som gjør det. Fordi det ikke er lønnsomt. Og det er ikke bra. For noen. Vi må få norsk jordbruk til å gå i en annen retning. I en bedre retning. Der det er lønnsomt å bruke norske ressurser for å produsere god, sunn, næringsrik og trygg mat av høy kvalitet på en bærekraftig måte. Samtidig som det sørger for at landet vårt ser ut slik vi ønsker at landet vårt skal se ut.

Vil økt kraftfôrpris endre retningen? Innretningen? Eller blir dette bare mer av en type medisinen som ikke virker?

Når det vi trenger er en jordbrukspolitikk som gjør det lønnsomt å bruke jord. Norsk jord. Til å lage mat av.

Foto: vingelen.com

Tenke nytt?

Norske bønder produserer for mye lamme- og svinekjøtt. For mange egg. Og høner. For mye melk. Og for lite storfekjøtt. Fordi kuene er så sabla effektive. Så effektive at det trengs færre kuer for å produsere for mye melk. For å oppnå denne effektiviteten bruker norske bønder sju og en halv milliarder. Kroner. På kraftfôr. Hvorav halvparten er importert. Fra den andre enden av kloden.

Norske bønder bruker altså veldig mye penger på å produsere for mye av det meste og for lite av noe annet.

Og dette skjer ikke fordi norske bønder er dumme. Langt derifra! Det skjer fordi norske bønder er rasjonelle. De gjør det som lønner seg. Naturligvis. De gjør det fordi landbrukspolitikken gjør kraftfôr billig. Så billig at det ikke lønner seg å la dyrene spise mer av det vi faktisk har mye av - nemlig gress.

Og nå vil den norske regjeringen ha enda mer. Mye mer. Av det samme. Større effektivitet for å produsere enda mer. Av ting vi ikke trenger. Fordi dette skal være lønnsomt. Og kostnadseffektivt. Det skal gi økt lønnsomhet i norsk landbruk. Ifølge regjeringen.

Noen vil hevde at dette er smart. Selv om det er veldig vanskelig å forstå hvordan det kan være akkurat det.

Kanskje det er på tide å tenke nytt? Annerledes? Bedre?

hits