På tide å vise muskler?

Det skrives - og klages - mye over at norsk dagligvarehandel har så stor makt. Og tjener så mye penger. Som kanskje er den egentlige grunnen til at det skrives og klages så mye. Hva vet jeg?

Videre hevdes det at der er problematisk at den består av bare 3 aktører, der den ene av dem snart kontrollerer halvparten av markedet.

Det som ER sant er at de tre aktørene kontrollerer strømmen av varer fra produsent til forbruker. Det har de kontroll på. Stålkontroll. Og sånn sett har de makt. Over logistikken.

Det som er en sannhet med modifikasjoner er at de har så mye reell makt.

For hva ville skjedd den dagen norske kunder gikk inn i en Kiwi-butikk uten å finne melk og ost fra Tine, Q-meieriene eller Synnøve Finden? Hva hvis kjøttdisken utelukkende bestod av storfekjøtt fra Botswana, kyllingfileter fra Nederland og svinekjøtt fra Danmark? Og at Stabburets leverpostei plutselig het Leberpastete og var produsert av Metzgerei Herrman fra Böblingen?

Hadde vi forbrukere akseptert dette? Selvsagt ikke. For vi vil ha norsk mat. Så sant det er mulig å lage denne maten i Norge. Punktum.

Dette vet selvsagt dagligvarekjedene. De er ikke dumme. Langt derifra. De vet at hvis de ikke selger norskproduserte mat- og merkevarer er de ute å kjøre. Big time!

De vet at de da ikke vil skille seg fra andre store aktører i dagligvaremarkedet i Europa. Aktører som er så store at de tre norske aktørene vil minne mest av alt om Brustad-buer.

De vet også at dersom de ikke kjøper norske varer, vil det ikke lenger finnes en norsk matindustri. Og uten en norsk matindustri forsvinner den norske bonden. Og med han/henne forsvinner også behovet for et importvern. Og da er det fritt fram. For alle.

Norsk dagligvarehandel lever av det norske importvernet på landbruksprodukter. Og det vet de inderlig godt.

De forsøker selvsagt å skjule dette så godt det lar seg gjøre. Og å utnytte "smutthull" i importvernet etter beste evne. Forståelig nok. De driver butikk, tross alt.

Men dette endrer ikke på det faktum at norsk dagligvarehandel er helt avhengig av et robust norsk importvern, en effektiv og innovativ norsk matindustri og dyktige norske bønder. For å tjene penger.

Så de har nok ikke så stor makt når alt kommer til alt. De har vært flinke til å spille kortene sine. Så langt. Det skal de ha.

Men nå er det kanskje på tide at norske bønder og norsk matindustri også viser muskler?? Og setter skapet der skapet bør stå! Det hadde vi alle vært tjent med!

Foto: vingelen.com

Fra kanalisering til kannibalisering

Norge er et karrig land. Det tror jeg vi alle kan være enige om. Vi har mye skog, fjell og fjorder. Og lite jord. OG mye dårlig vær. Stort sett.

Av den grunn har det vært ført en jordbrukspolitikk som skal sørge for at vi får det meste ut av den lille jorda vi har. Korn dyrkes derfor der dette klimatisk og agronomisk er mulig og melk og kjøtt produseres der det er tilgang på gress. Som er litt her og der i vårt langstrakte land.

Noen svakheter til tross, må dette sies å være fornuftig. Vi får landbruk over hele landet og sørger for at vi får utnyttet de få naturgitte forutsetningene vi har for matproduksjon i landet vårt. På en effektiv måte.

Dagens regjering synes ikke dette bra nok. At det ikke er effektivt nok. Kostnadseffektivt nok, altså.

Men når virkemidlet regjeringen foreslår for å oppnå bedre kostnadseffektivitet er å frikoble matproduksjonen fra det lille ressursgrunnlaget vi har og å gi mer statlig støtte til de som produserer mest fra før, blir resultatet en ren kannibaliseringspolitikk.

Og dette er ikke smart. Det er i tillegg svært lite effektivt, fordi det gjør at vi lar være å utnytte naturlige ressurser for norsk matproduksjon. Når vi burde utnytte hver minste flekk. Hvert eneste strå med gress.

For den beste matberedskapen et land kan ha er å produsere mest mulig mat på egne ressurser.

Vårt daglige brød

Det lages mat. Midt i Oslo. Mye mat. Langs Akerselva.

Hvem skulle trodd det?

I en tid der det meste produseres i Kina. Eller Latvia. Eller i et annet lavkostland.

Og det er ikke bare litt mat. Som i en snackbar. Eller en kebabsjappe.

Nei, da - det lages store mengder med mat. Sunn mat. God mat. Av korn. Som bakerne kan lage brød av. Mange brød. Hver dag lages det hvetemel nok til å produsere over 600,000 brød. Eller ett brød per innbygger i Oslo omtrent. 365 dager i året.

Og kornet hentes rett utenfor Oslo. I Akershus, Østfold, Vestfold, Buskerud og av og til langveis fra - fra Hedmark. Hvis det ikke regner bort, da. Kornet altså. Da hentes det med båt. Til Vippetangen. I Oslo.

Midt i Oslo produseres det altså nok mel til å lage 250 millioner brød. Og enda flere matpakker. Hvert år. Dette har blitt gjort i over 125 år.

Grunnlaget for vårt daglige brød legges altså midt i Oslo. Langs Akerselva.

Unntatt brødene som er stekt i butikken, da. De er importert. Som frossen deig fra et eller annet lavkostland.

Ikke bare litt dumt

Nøkkelen til norsk matproduksjon er å dyrke nok planter. Uten fotosyntese og planter er det ikke liv laga for noen.

Vi må dyrke korn, gress, frukt og grønnsaker. Planter som vi enten kan spise selv eller få husdyrene til å omgjøre til noe vi mennesker trenger. For å leve.

Det norske klimaet er lite egnet til å dyrke proteinrike planter - som raps, erter og bønner. Derfor er drøvtyggerne selve nøkkelen for norsk matproduksjon. De kan nemlig omdanne gress til proteiner, vitaminer, fett, mineraler og mye annet vi trenger. De kan ikke lage gull av gråstein, men de kan lage mat av gress. Som sannelig er minst like viktig. Som gull.

Og gress har vi nok av. Over hele landet. I både inn- og utmark. Selv om det vokser litt her og der. Og gjør det nødvendig at norsk matproduksjon skjer litt her og litt der. Der hvor det er et naturlig ressursgrunnlag for matproduksjon.

Gresset binder store mengder CO2 og er en helt ypperlig fornybar ressurs. Hvis vi bare bruker den. For hvis vi ikke bruker den, vil den forsvinne. Og erstattes av planter som ikke lar seg omgjøre til proteiner like lett som gresset gjør. Da vil landet gro igjen. Og det er ingen tjent med. Virkelig ikke.

Så kan vi naturligvis spørre oss om gress er effektivt. Nok. For drøvtyggere produserer mer melk og kjøtt per ku, sau eller geit, dersom de får mindre gress og mer proteinrikt kraftfôr. Dette vet vi. Så hvis vi erstatter norsk gress med importert kraftfôr vil vi få en mer effektiv matproduksjon. Den blir mer kostnadseffektivt. Om ikke annet. Fordi vi kobler norsk matproduksjonen fri fra vårt eget ressursgrunnlag. Og måten dette skjer på er at prisen på importert kraftfôr holdes så lav at det blir mindre lønnsomt å bruke gress. Det blir ikke kostnadseffektivt nok. Og dette er politisk bestemt. Prisen på importert kraftfôr, altså. Til tross for at det også er politisk bestemt at ett av hovedmålene for norsk jordbrukspolitikk skal være å "øke norsk matproduksjon basert på det norske ressursgrunnlaget"

Vi lurer oss selv med andre ord. Vi får "kostnadseffektive" proteiner, vitaminer, fett og mineraler fordi vi lar være å utnytte det norske ressursgrunnlaget. I tillegg dytter vi klimaproblemene forbundet med denne produksjonen over på andre. Vi lukker øynene og eksporterer de!

Og dette vil den sittende norske regjeringen ha enda mer av. De vil at vi i enda større grad skal løsrive norsk matproduksjon fra det naturlige ressursgrunnlaget vi har.

Dette er ikke bare litt dumt. Det er fullstendig idiotisk. Og irreversibelt. Dessverre.

Foto: Kari Birgitte Myklebust

Når gresset blir for dyrt

Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Det er bare dyrere.

Og derfor vil norsk matproduksjon få problemer. Store problemer. Når gresset blir for dyrt er norsk jordbruk ille ute å kjøre.

For landbrukspolitikken legger i dag opp til større og færre enheter med høyere produksjon per enhet og da blir det for dyrt å skaffe norske husdyr det de virkelig trenger - nemlig gress. For det er ikke slik at gresset vokser overalt. Det vokser litt her. Og litt der. Og derfor er det her og der norske husdyr må være. For å kunne gjøre bruk av denne energirike og fornybare ressursen. I et ellers karrig land.

Det gir ingen mening å flytte norsk matproduksjon vekk fra ressursgrunnlaget sitt. Det er ikke effektivt. Og i hvert fall ikke kostnadseffektivt.

Fordi det betyr at disse ressursene ikke blir utnyttet lenger. De forsvinner. Og erstattes med råvarer fra Brasil og andre fjerne himmelstrøk. Vi er i ferd med å flytte ressursgrunnlaget for norsk matproduksjon ut av Norge. Til Sør-Amerika og Asia. Og dette er uklokt. Verken mer eller mindre. Det burde ikke være vanskelig å forstå.

Ikke får vi billigere mat på denne måten heller. Tilgangen på mat blir bare mer usikker.

hits