Norsk bærekraft

Uten soya fra Brasil dør den norske kyllingen og laksen, grisen vokser betydelig saktere og kua produserer vesentlig mindre melk.

Dette er norsk landbrukspolitikk. Fordi man ønsker det slik. Vil jeg tro.

For vi har politisk fastsatte priser på soya og andre proteinråvarer her til lands. Prisen på soyaprotein er satt til 84 kroner per proteinenhet, mens prisen for en proteinenhet med raps er satt til 96 kroner. Soya er billig med andre ord. Mye billigere en raps, som det dyrkes mye av i våre nærområder. Og litt i Norge.

Soyaen som brukes i Norge skal ikke bare være billig og fraktes til Norge. Den skal også være fri for GMO. Selv om over 90% av all soya som dyrkes i verden er genetisk modifisert.

La meg beskrive den logistikk-kjeden som ligger bak. For den kjenner jeg. Godt.

Det begynner med kunstgjødsel. I store mengder. Som man trenger for å dyrke soya i delstaten Mato Grosso. Råvarene til kunstgjødselen kommer blant annet fra Asia, Svartehavsområdet og Afrika. De fraktes til en havn i Brasil. Her blandes komponentene til kunstgjødsel før denne kjøres med bil drøye 2,000 kilometer inn i landet til delstaten Mato Grosso der det fortsatt dyrkes soya som (nesten) ikke er modifisert. Kjøretidsbegrensninger gjelder ikke på brasilianske veier. Sjåførene går på guarana og andre oppkvikkende substanser. Veistandarden kan sammenlignes med den norske. Med unntak av asfalten.

Noen måneder senere er soyabønnene klare for innhøsting. Og fraktes på de samme veiene tilbake til en utskipningshavn. Derfra går båten med soya til Fredrikstad, der soyaoljen ekstraheres ut av soyabønnene. Denne oljen fraktes med bil til Karlshamn i Sverige der den raffineres og kjøres tilbake til Mills, Tine og øvrig norsk matindustri. Soyamelet (det som er igjen etter at oljen er fjernet) blir levert til norsk kraftfôrindustri.

Hver båt med soyabønner fra Brasil må ankomme Norge innenfor et vindu på omtrent 10 dager. Hver måned. Hele året. Ellers dør kyllingen. Og laksen. Og etterhvert også grisen. Kua klarer seg - hvis den får nok gress.

Dette er altså kjeden som holder liv i norsk landbruk. Og de som kontrollerer denne logistikk-kjeden er ikke norske. De kommer fra Brasil. Og brasilianere er hyggelige folk. Stort sett. For det meste. Når det passer. For spesielt interesserte kan dere lese mer om den brasilianske eieren her

Så når norske politikere snakker varmt om matsikkerhet, selvforsyning og bærekraft er det enten mot bedre vitende, fordi de ikke forstår eller fordi de ljuger. Eller et herlig sammensurium av alle tre. Uansett er det ikke bra. Det er nesten så langt unna bærekraftig som det er mulig å komme.

Bærekraft?

Målene for norsk landbrukspolitikk er:

1) Matsikkerhet gjennom økt bærekraftig matproduksjon

2) Landbruk over hele landet basert på utnyttelse av norske ressurser

3) Økt verdiskaping og inntekter til landbruket

4) Bærekraftig landbruk der landbruket er en del av løsningen på klimautfordringene.

Dette har Stortinget bestemt. Og det høres fint ut. Fornuftig. Gjennomtenkt. Nesten overraskende gjennomtenkt, faktisk.

Men hvordan ser det ut med resultatene? Hvordan henger målene med bruken av virkemidler sammen? De som partene i jordbruksforhandlingene blir enige om. Henger dette på greip? Er vi på riktig vei?

Vel. Ikke helt. Uten å foregripe tallenes tale for de 10 siste årene.

Disse viser at det norske jordbruksarealet (som fra før er 3% av landarealet) går ned. Med 5%. Beitearealene går ned og kornarealet har gått ned med 13%. Antallet gårdsbruk er redusert med 22%. Antallet gårdsbruk med egen kornproduksjon er redusert med 34%. Antallet melkeprodusenter er halvert og antallet melkekyr er 20% lavere. Hver fjerde sauebonde er borte. Produksjonen av kylling har riktignok økt med 77%. Kyllingene spiser soya og mais. Som vi ikke dyrker i Norge. 2 av 3 potetprodusenter er borte og arealet er redusert med 13%. Antallet grønnsaksprodusenter er halvert.

Samtidig produserer vi for mye saue- og svinekjøtt, for mange egg (og høner), for mye melk og for lite storfekjøtt.

Er dette en ønsket politikk? I samsvar med målene for norsk landbrukspolitikk?

Jeg vet ikke. Det hele vitner mer om en politikk som fører til sentralisering og til at stadig mer av den gjenværende landbruksproduksjon er basert på import av råvarer - i første rekke soya fra Brasil. Og mais fra Argentina.

Jeg kunne sagt mye om soyaproduksjon i Brasil og maisdyrking i Argentina. Bærekraft er ikke én av disse tingene.

I det hele tatt mangler det bevis på at et kapitailintensivt og industrielt landbruk som er økonomisk, økologisk og sosialt bærekraftig eksisterer. Noe sted. I hele verden. Det finnes ikke! Det er en illusjon.

Men det er altså i denne retningen virkemidlene i landbrukspolitikken beveger oss. Den beveger oss vekk fra noe som er bærekraftig. Til noe som ikke er det. Vi beveger oss også vekk fra noe som har en verdi til noe som ikke har det. Fra noe som har en egenart til noe som ikke har det. Fra noe som er nesten er unikt til noe som er helt på det jevne. Gjennomsnittlig. Utydelig.

Så hvis jeg hadde vært folkevalgt politiker hadde jeg satt ned foten. Det er nemlig Stortinget som bestemmer over norsk landbrukspolitikk.

PS: hvis det er noen som lurer på hvorfor vi er avhengig av soya og andre importerte råvarer i Norge, så er svaret veldig enkelt. De er billige. Prisene er nemlig politisk bestemt. Det er politikken som gjør de billige. Bærekraftige er de ikke..

Foto: vingelen.com

Palmeolje er viktig - ikke farlig!

Verden trenger vegetabilske oljer. For å lage mat blant annet. Og laks. Mye laks. Ettersom oppdrettsnæringen har brukt opp all fiskeoljen i havet. Vi bruker også vegetabilske oljer som drivstoff - merkelig nok - og til mye annet som vi mennesker trenger. I større eller mindre grad.. Totalt bruker vi 175 millioner tonn med vegetabilske oljer. Hvert år. Og tendensen er stigende. Årlig vekst i forbruket er på 5%.

Av de 175 utgjør palmeolje 70 millioner tonn. Eller 40%. Soyaolje utgjør 27% og rapsolje 15%.

Men når det kommer til den andelen vegetabilske oljer som handles på verdensmarkedet utgjør palmeolje hele 67%. 2/3 av den oljen det er mulig å få kjøpt er palmeolje altså. Årsakene til dette er enkle. Kina importerer nesten 70% av alle soyabønner som handles på verdensmarkedet. Oljen som utvinnes av disse bønnene blir i Kina. For å si det sånn. Når det gjelder raps brukes en stadig større andel av produksjonen til å lage drivstoff av. Som vi kan fyre opp SUVene våre med.

Verden trenger palmeolje med andre ord. For å si det veldig forsiktig. Når vi samtidig vet at palmeolje er den vegetabilske oljen som legger beslag på minst jordareal (bare 5% av det totale arealet det i dag dyrkes oljevekster på) er det helt umulig å erstatte palmeolje med andre vegetabilske oljer. Uten å rasere regnskogen i Sør-Amerika. For å dyrke mer soya. Som kineserne kjøper. For å lage like mye soya- som palmeolje må man kultivere et areal som er nesten 9 ganger så stort! Og bruke veldig mye kunstgjødsel og såfrø fra Monsanto for å få det til. Før kineserne kjøper mesteparten.

Så det smarteste vi kan gjøre - i tillegg til å slutte å bruke vegetabilsk olje som drivstoff - er å stille krav til hvordan palmeoljen produseres. Det å forby bruk av palmeolje er ikke veien å gå. Det er nemlig ikke bærekraftig.

I det hele tatt.

Så dumt er det

Sånn i farten kommer jeg bare på én ting som er dummere enn å tro at elbiler med over 400 hestekrefter skal redde kloden vi bor på. Nei, forresten - klimakvoter er også temmelig dustete. Og muren til Trump. Ja, det meste Trump står for når jeg tenker meg om. Nok om det.

Men denne ene fullstendig idiotiske tingen er biodrivstoff. Det er så dumt at det nesten er vanskelig å sette ord på. Men jeg skal prøve.

I USA brukes et areal på over 400,000 kvadratkilometer (litt større enn Norge) til å dyrke mais for å lage etanol. En tredjedel av all maisen som dyrkes i USA brukes til dette. Maisen krever omfattende bruk av kunstgjødsel og den er naturligvis genetisk modifisert. Maisen, altså. Av Monsanto.

Videre har importen av palmeolje til Europa femdoblet seg fra 2010-2015 - fordi palmeolje brukes til produksjon av biodiesel. Nesten halvparten av biodieselen er palmeolje!

På grunn av at det brukes så mye palmeolje i biodiesel - i tillegg til store mengder rapsolje - må det produseres mye mer av andre vegetabilske oljer. Særlig soyaolje. For å produsere soyaolje i samme omfang som palmeolje må man kultivere et landområde som er nesten 9 ganger så stort. I Sør-Amerika. Der regnskogen er. Eller var. Soyaen som dyrkes der trenger store mengder kunstgjødsel og er naturligvis også genmodifisert. Av Monsanto.

Så på bensinstasjonene i Europa burde det egentlig henge store plakater med: "FARE!!! BIODIESEL"

Så dumt er det!

Men dette vil den norske regjeringen altså ha mer av. Mye mer. 20 prosent innblanding innen 2020. Selv om både de og SSB vet at biodrivstoff basert på matvekster gir høyere globale klimautslipp enn konvensjonelt drivstoff. For Norge blir regnestykket riktignok positivt, men bare fordi vi ikke dyrker den maten vi fyller på tanken selv. Vi dytter problemene elegant over på andre. Og slår oss selv på brystet og sier; "Se, så flinke vi er"

Dumt blir bare fornavnet, altså.

Er det så enkelt?

Senterpartiet vil øke prisen på kraftfôr. For å gjøre det mer lønnsomt å bruke norsk gress. Fremfor importert kraftfôr. Og for å øke norsk kornproduksjon. Dette skal gi økt tilgang på kortreist og trygg mat, større utnyttelse av norske ressurser, bedre dyrevelferd, sikre vedlikeholdet av norske kulturlandskap, bedre økonomien til norske bønder, sikre arbeidsplasser i distriktene og være bra for miljøet! Halleluja!!

Er det så enkelt? Hvorfor i huleste har ingen kommet på dette før??

Neste spørsmål blir hvor mye? Må kraftfôrprisen økes, altså. For å få alt dette flotte til å skje. Én krone? 50 prosent? For det er ikke slik at alle bønder har samme tilgang på gress. Og kostnader forbundet med å skaffe dette gresset. Så noen vil forsette å bruke kraftfôr. Fordi dette er lønnsomt. All den tid de får betalt per kilo melk eller kjøtt. Og kraftfôret bidrar til å øke denne produksjonen.

Videre må det stilles spørsmål om alt kraftfôr må bli dyrere? Også til de dyrene som ikke spiser gress? Får vi økt bruk av norske ressurser fordi kraftfôret til kyllingene blir dyrere?

Jeg er enig med Senterpartiet og mange andre om at noe må gjøres. Fordi utviklingen i norsk jordbruk går i feil retning. Vi bruker mindre norsk jord. Og det blir stadig færre som gjør det. Fordi det ikke er lønnsomt. Og det er ikke bra. For noen. Vi må få norsk jordbruk til å gå i en annen retning. I en bedre retning. Der det er lønnsomt å bruke norske ressurser for å produsere god, sunn, næringsrik og trygg mat av høy kvalitet på en bærekraftig måte. Samtidig som det sørger for at landet vårt ser ut slik vi ønsker at landet vårt skal se ut.

Vil økt kraftfôrpris endre retningen? Innretningen? Eller blir dette bare mer av en type medisinen som ikke virker?

Når det vi trenger er en jordbrukspolitikk som gjør det lønnsomt å bruke jord. Norsk jord. Til å lage mat av.

Foto: vingelen.com

Tenke nytt?

Norske bønder produserer for mye lamme- og svinekjøtt. For mange egg. Og høner. For mye melk. Og for lite storfekjøtt. Fordi kuene er så sabla effektive. Så effektive at det trengs færre kuer for å produsere for mye melk. For å oppnå denne effektiviteten bruker norske bønder sju og en halv milliarder. Kroner. På kraftfôr. Hvorav halvparten er importert. Fra den andre enden av kloden.

Norske bønder bruker altså veldig mye penger på å produsere for mye av det meste og for lite av noe annet.

Og dette skjer ikke fordi norske bønder er dumme. Langt derifra! Det skjer fordi norske bønder er rasjonelle. De gjør det som lønner seg. Naturligvis. De gjør det fordi landbrukspolitikken gjør kraftfôr billig. Så billig at det ikke lønner seg å la dyrene spise mer av det vi faktisk har mye av - nemlig gress.

Og nå vil den norske regjeringen ha enda mer. Mye mer. Av det samme. Større effektivitet for å produsere enda mer. Av ting vi ikke trenger. Fordi dette skal være lønnsomt. Og kostnadseffektivt. Det skal gi økt lønnsomhet i norsk landbruk. Ifølge regjeringen.

Noen vil hevde at dette er smart. Selv om det er veldig vanskelig å forstå hvordan det kan være akkurat det.

Kanskje det er på tide å tenke nytt? Annerledes? Bedre?

Jordbruk er bruk av jord

Hvorfor tar vi gale beslutninger? Og hvorfor i all verden fortsetter vi å gjøre det gang på gang? Daniel Kahneman viser i sin banebrytende bok - "Tenke fort og langsomt" - at vi tenker i ett av to systemer – enten raskt, intuitivt og følelsesdrevet, eller langsomt, rasjonelt og logisk. Begge systemene er nødvendige, og begge har sine svakheter. Det første systemet - det raske og intuitive - krever mindre av oss enn det andre og mer arbeidskrevende og logiske systemet. Derfor bruker vi mennesker helst det første - både fordi det er mer effektivt og fordi vi er rovdyr som ikke ønsker å sløse med energien vår.

Dette vil vi selvsagt ikke innrømme - fordi vi ønsker å fremstå som både rasjonelle og logiske. Hele tiden. Det er vi ikke. Ofte trekker vi bare fram det rasjonelle og logiske etter at hjernens første system har bestemt seg - sånn at vi kan rettferdiggjøre avgjørelsen. I ettertid.

Innenfor politikkområdene mat, landbruk og klima kan første generasjon biodrivstoff og forbudet mot bruk av palmeolje i matvarer stå som to åpenbare eksempler på beslutninger der begge systemene med fordel burde vært i bruk.

Men det finnes også enkelte ting som ikke er like åpenbare. Som at norske bønder ønsker seg en lav pris på importert kraftfôr. Fordi de mener det er lønnsomt. Men når kraftfôrprisene settes lavt er det mer lønnsomt for bøndene å bruke kraftfôr til å fôre dyrene, framfor å bruke arbeidstimer på grasproduksjon og beite. Eller til å dyrke korn. Prisen på kraftfôr bestemmer verdien på jordbruksarealene i Norge og verdien på arbeidsinnsatsen til bøndene. Jo lavere kraftfôrpris desto mindre er arbeidet bonden gjør verdt. Og det er kanskje ikke så lurt? Og hva skjer med de arealene som ikke blir brukt lenger? Nettopp - de gror igjen. Norge gror igjen og vil på sikt ikke lenger se slik ut som vi nordmenn ønsker at landet vårt skal se ut. Og det er ville vært synd.

Jordbruk er nemlig bruk av jord. Det ligger litt i ordet. På en måte. Og norsk jordbruk er bruk av norsk jord.

Og kostnadsreduksjon og effektivisering foregår i det første systemet - verdiskaping og bærekraft i det andre.

Foto: dn.no

Frihandel med mat?

Gunnar Stavrum er tilhenger av frihandel. Det er jeg også. For noen må jo kjøpe alle de råvarene vi finner og de produktene vi lager. Og da er det selvsagt en fordel at vi ikke møter altfor mange hindringer på veien. Det er innlysende. Selv for meg.

Men Gunnar Stavrum mener at frihandel også må gjelde for landbruksprodukter. For maten vår altså. Både fordi det angivelig skal gi oss bedre kvalitet og lavere priser. Og fordi dette skal gi oss bedre muligheter til å eksportere de varene vi ønsker å eksportere - olje, fisk, aluminium og de greiene der.

Gunnar Stavrum mener altså at Norge bør være det eneste landet i verden som ikke beskytter sin egen matproduksjon. Som ikke beskytter vår egen evne til å brødfø befolkningen, altså.

Dette er jeg ikke enig i. Jeg synes det er naivt. I tillegg mener jeg at mat er altfor viktig til å ikke være politisk. Mat ER poltikk. Og et nasjonalt anliggende. Og det skulle bare mangle! For det spiller en rolle hvor og hvordan maten vår lages. Og hvem som gjør det.

Mid-sized farm

I dag skal historien handle om min far, Ole. Ole Nordstad. Litt om han og mest om landbruk.

Min far ble nemlig født litt for sent. Ikke bak en låvedør, altså. Bare litt sent. Litt under ett år for sent til å ta over gården. Som heter Nordstad. Fordi den ligger lengst nord. I den vakre fjellbygda Vingelen. Som klamrer seg fast til fjellet mellom Tynset og Røros et sted.

Så fatter'n måtte ut i verden. Og det var i grunnen bra. For fatter'n var smart. Nesten like smart som storebroren sin. Som ble bonde.

Og han var dyktig i det han holdt på med, faren min. Og han reiste mye. Også til USA.

Der ble han kjent med Bob. Som var bonde. I midtvesten. Et sted. En dag snakket Bob og fatter'n om gårdsdrift.

"So you come from a farm in Norway, Ole?", innledet Bob.

"That's right", sa fatter'n. Som sant var.

"What kind of farm?", ville Bob vite. Bob var nysgjerrig. Til amerikaner å være.

"Cattle, mostly - milk and meat production", svarte far min.

"Big?", lød neste - uunngåelige - spørsmål. Bob var tross alt amerikaner.

"Not very", svarte fatter'n. Som også sant var.

"How many heads?", grov Bob videre. Han ville vite hvor mange kyr de hadde. På Nordstad. I Vingelen.

"Well - about 20", svarte fatter'n. Sannferdig igjen.

"I see - 20,000 cattle. Not bad, my friend. A mid-sized farm!", konstaterte Bob

"Yeah - a mid-sized farm", sa fatter'n. Og skifta tema.

USA bruker mellom 250 og 300 milliarder i året på landbrukssubsidier. Norge bruker 15. Så det er klart det blir en helt annen størrelse på greiene i USA. Selv jeg skjønner det.

hits