I anstendighetens navn

Hvis det er noen som - i anstendighetens navn - burde gjøre seg sterke for norsk landbruk, så er det aktørene i norsk dagligvarehandel. Alle tre.

Hvorfor?

Fordi det er ingen som tjener så grovt på norsk landbruk og norsk matindustri som dem! Ingen!! Norsk landbruk er selve fundamentet virksomheten deres hviler på.

For hva vil skje hvis norsk landbruks eksistens trues? Hvis vi selv slutter å produsere norsk mat? Og kjente norske merkevarer?

Jo, da vil det selvsagt være fritt fram for andre aktører inn i norsk dagligvarehandel. Aktører som er så store at Norgesgruppen vil fortone seg som en ganske liten Brustad-bu.

Norsk dagligvarehandel burde altså kjempe med nebb og klør for å opprettholde en bærekraftig norsk matproduksjon. Hvis de hadde vært smarte nok. Til å innse det.

Tydeligvis

"Mer til bøndene betyr dyrere mat", skriver Gunnar Stavrum. Fordi han tror på det. Tydeligvis.

Som om mer til kinesiske arbeidere betyr dyrere iPhone? Eller dyrere t-skjorter? Hos Hennes & Mauritz. Eller at oljeprisen stiger fordi det har blitt så dyrt å utvinne olje?

Når virkeligheten er at et helt vanlig brød hos Kiwi koster 39 kroner. Omtrent. Og når den norske bonden som produserer det kornet som trengs for å lage det brødet får én krone og femti øre for å produsere det kornet.

Selv Gunnar Stavrum burde skjønne at det han sier er tøys. Han burde skjønne at brødet koster 39 kroner fordi det er nok folk i Norge som er villige til å betale 39 kroner for et brød. Hvis han hadde giddet, altså. Hvilket han ikke gjør. Tydeligvis.

Lite gjennomtenkt

Gunnar Stavrum har fått noe for seg. Hva han har fått for seg er litt usikkert. Utydelig. Diffust.

Men det kan virke som om han har fått det for seg at det eneste resultatet av et noenlunde bærekraftig norsk landbruk er at norske forbrukere må betale helt sjukt mye for maten sin. Eller at norske skattebetalere må betale mer i skatt. Eller gjerne begge deler.

Det hele er ganske diffust. Som sagt.

For priser er et resultat av kostnader og kjøpekraft. Og når begge er høye - slik som i Norge - blir prisene det samme. Jeg betalte 480 kroner for å klippe håret forrige uke, for å si det sånn. Og jeg har ikke særlig mye hår engang!

Norsk landbruk og matindustri gir arbeid (og skatteinntekter) til nesten 100,000 nordmenn og den rene verdiskapingen (målt i produkter og tjenester) overstiger lett 200 milliarder kroner. Hvert år. Og da har jeg ikke tatt med de verdiene som skapes gjennom at norske bønder bidrar sterkt til at Norge ser ut slik vi ønsker at Norge skal se ut.

Så Gunnar Stavrum må gjerne tro på det han har fått for seg. For all del. Men spesielt gjennomtenkt er det ikke!

José Paulo

Jeg besøkte en brasiliansk bonde for en stund siden. I Mato Grosso. Like syd for Amazonas. Vi kan kalle ham José Paulo. Han dyrket soya og mais. Ganske mye soya og mais skulle det vise seg. For som alle bønder var også José Paulo stolt av eiendommen sin og insisterte på at vi skulle få se. Hele. Så da bar det inn i et av flyene han hadde på rullebanen. Midt i mais-åkeren. Vi fløy en god stund og fikk vite at han dyrket omtrent dobbelt så mye korn som alle norske kornbønder dyrker. Til sammen. Hvordan han hadde fått tak i all jorda forble José Paulos hemmelighet. Han hadde ryddet selv og kjøpt av naboer. Sa han. På gården hadde José Paulo en egen kunstgjødselfabrikk, en liten kjemisk fabrikk og han pleide å kjøpe traktorer, skurtreskere og lastebiler i hundretalls av gangen. Han hadde en del kuer på eiendommen sin også. Han viste ikke helt hvor mange, men tippet på 10,000. Omtrent. José Paulo drev ganske stort med andre ord. Men han var på langt nær den største bonden i området. Det José Paulo produserte på gården sin ble for det meste transportert 2,000 kilometer med bil til nærmeste eksporthavn og solgt til Kina, Japan, EU eller til Norge. Til verdensmarkedspris. I konkurranse med amerikanske, russiske og australske bønder. Blant annet.

Så når norske politikere og norsk media messer om at norske bønder må drive større for å bli mer effektive og derigjennom mer konkurransedyktige skyldes dette mest sannsynlig at de ikke vet bedre. At de faktisk ikke har noen anelse om hvordan man produserer og selger landbruksvarer til verdensmarkedspris. Noen bedre forklaring enn mangel på kunnskap har jeg ikke.

For norsk landbruk verken kan eller skal gjøre dette. Det er bare tøys.

Norsk landbruk må gå i stikk motsatt retning. Og fortsette med småskala-jordbruk basert på det norske ressursgrunnlaget. For på dette området har norsk jordbruk noen ganske unike kvaliteter. Som ren, naturlig og trygg mat. Disse må forsterkes. Særegenhetene som kjennetegner norsk landbruk må forsterkes. Ikke svekkes. Bare slik kan norsk landbruk konkurrere. Kampen mot José Paulo volumproduksjon er det ikke noen vits å tenke på en gang. Det er fånyttes og vil aldri kunne gi oss et økonomisk bærekraftig landbruk her i Norge.

Ute å kjøre

"Landbrukspolitikk? Handler ikke det om tilskudd, subsidier, tollbeskyttelse, høye matvarepriser og de greiene der? Og jordbruksoppgjøret er det som bestemmer hvor mye bøndene tjener? Er det ikke?"

Dette er nok en ganske vanlig oppfatning av hva landbrukspolitikk dreier seg om. Og det er kanskje ikke så rart. Når man følger med i riksdekkende media - med eller uten pressestøtte. Der man i disse dager leser om bøndenes latterlig høye krav og statens latterlig lave tilbud. Og at man likevel blir enige om en fordeling av pengene - delvis via statsbudsjettet og delvis via høye målpriser. Og til slutt får vi vite at det likevel ikke funker - for jordbruket krymper og vi blir stadig mer avhengig av import.

Og det er veldig synd at det har blitt sånn. For landbrukspolitikk handler om så mye mer enn tilskudd og priser. Dette handler nemlig om det viktigste som finnes. Om selve grunnpilaren samfunnet vårt hviler på. Det handler om MAT. Vår egen evne til å produsere mat.

Og det vi nå trenger er en ny politikk! Nye tanker. En ny retning. Vi trenger en visjon for hvordan vi og generasjonene som kommer etter oss skal være sikret tilgang på mat. Sunn, trygg, god og næringsrik mat. Og vi bør gjøre det nå. Det holder ikke å kjøpe seg ut av det. Slik vi gjør. Det er kortsiktig. Og korttenkt. Vi trenger en matpolitikk! En bærekraftig matpolitikk.

Selv arbeider jeg for et ganske stort tysk handelshus som lever av å kjøpe inn korn for videresalg til mat- og kraftfôrindustrien. Vi eksporterer også. Men bare når vi har for mye. Dersom avlingene skulle bli lavere enn forventet i våre områder, kan jeg love at vi aldri ville eksportere kornet ut av Tyskland. Ikke ett kilo! For mat er et nasjonalt anliggende.

Norge kan ikke stole på andre. De vil ha mer enn nok med seg selv. Når det kniper. Og det vil det gjøre. Heller før enn senere.

Vi må sørge for at det er økonomisk bærekraftig å dyrke og å produsere mat i Norge. Hvis ikke er vi ute og kjører. Big time!

Gråstein av gull

Det å lage gull av gråstein er vanskelig. Men ikke umulig.

Det å lage gråstein av gull burde være umulig. Men noen klarer det. Det også.

Norsk jordbruk er nemlig gull.

Som blir til gråstein.

Fordi noen men at det er lurt å gjøre norsk jordbruk til noe som ligner på alt annet jordbruk i verden. Til noe som mangler egenart, særpreg og identitet. Til noe som det ikke er verdt å ta vare på. Fordi det ikke lenger er unikt.

Og det blir for dumt. Rett og slett.

Om Per Harald Grue og de greiene der

"Bøndene krever 1,4 milliarder"

"Bøndene i harnisk over statens tilbud"

"Bøndene krever mer"

"Bøndene får 400 millioner"

"Bøndene misfornøyde med årets oppgjør"

Og sånn har overskriftene vært i snart 70 år. Bøndene er i medias søkelys omtrent én gang i året. I mai. Ikke så rart at myten om den kravstore norske bonden har oppstått. Og det er synd. For de er bra folk. De også. Omtrent som oss andre. Ikke verdensklasse, kanskje. Noen av oss. Men vi er helt ok.

Bøndene har i tillegg påtatt seg viktige samfunnsoppdrag. De skaffer oss andre mat og sørger for at landet vårt ser ut slik vi vil at landet vårt skal se ut. De skaffer oss god, sunn og næringsrik mat til en fornuftig pris. For oss andre. Selv om noen mener at de burde gjøre det til en brøkdel av prisen. At de burde gjøre det skikkelig billig når alt annet er skikkelig dyrt. Dem om det.

Så hvem har skylden? Skylden for at myten om den kravstore bonden har oppstått. Er det media? Som ikke interesserer seg for andre sider av norsk matproduksjon. Eller er det Per Harald Grue? Det eneste mennesket i verden som noensinne har forstått jordbruksoppgjøret. Eller er det vår egen feil? Fordi vi ikke liker at andre får? Og ikke vi.

Jeg vet ikke. Dette heller.

Men jeg tror folk flest synes bønder er bra folk. Som fortjener den lille lønna de får. For alt strevet. Jeg tror folk flest liker bønder. Og er glade for at noen gidder å stå opp før alle oss andre for å lage mat til oss.

Jeg tror ikke folk flest er like begeistret over de monopolliknende samvirkebedriftene. Som synes konkurranse er ganske brysomt. Disse virksomhetene som også har fått oppgaven som markedsregulator. Bare ordet markedsregulator vekker sterke assosiasjoner til noe som ikke er bra. Til noe som ikke er fritt. Som ikke er et marked.

Når markedene for landbruksprodukter først skal reguleres, er det i og for seg fornuftig at markedene regulerer seg selv. Men når regulatorene samtidig er kommersielle aktører med svært dominerende markedsposisjoner, som er i disse markedene for å tjene penger, er det ikke til å komme fra at det blir uklart for folk hvilken hatt de har på seg.

Det virker heller ikke som bøndene styrer eller kontrollerer disse virksomhetene i særlig grad. Det virker som de styrer seg selv. Og da er mye av vitsen borte. For bøndene.

Vet de hva de gjør?

Målene for norsk landbrukspolitikk er økt matproduksjon basert på utnyttelse av det norske ressursgrunnlaget og at det skal være landbruk over hele landet. Dette har Stortinget bestemt og noe de aller fleste er enige i. Unntatt Gunnar Stavrum. Kanskje.

Men hvordan omsetter partene i jordbruksoppgjøret disse målene til konkrete virkemidler?

Jo, de sier at prisen på kraftfôr må være lav og at støtten til drift og investeringer må være knyttet til hvor mye man produserer.

Og hva blir så resultatet?

Jo, lav kraftfôrpris betyr lav kornpris, fallende kornproduksjon og lav verdi på norsk gress (eller grovfôr som det kalles). Dette innebærer dårligere utnyttelse av det norske ressursgrunnlaget fordi det ikke er lønnsomt å utnytte det og at vi blir stadig mer avhengig av å importere råvarer for å produsere nok. Eller for å produsere for mye av noe og for lite av noe annet. For å være nøyaktig. Det hele er stikk i strid med målene for norsk landbrukspolitikk, altså.

Den volumavhengige støtten til drift og investeringer innebærer at de som produserer mye fra før får mest støtte. Det blir ikke landbruk i hele landet av dette. For å si det sånn. Det medfører at det investeres i store gårdsanlegg som det verken er et økonomisk- eller et ressursmessig grunnlag for å bygge. Eller drive. Vi går i en utvikling som ligner den det kriserammede danske landbruket står midt oppe i - der det eneste som vokser er bøndenes gjeld.

Dette er altså det partene i jordbruksoppgjøret blir enige om. Man blir fristet til å spørre om de vet hva de gjør. Eller om Per Harald Grue fortsatt er det eneste mennesket i verden som har forstått jordbruksavtalen?

Bøndene får altså billig kraftfôr. Så får de tilskudd til å finansiere driften. Så får de tilskudd til å bygge større fjøs, slik at de kan produsere enda mer - på enda mer kraftfôr og lavere arbeidsinnsats - og må ha enda mer tilskudd for å finansiere driften.

Det hele er en slags sirkel. Om ikke annet.

Patetisk skuespill

Så er den her igjen. Tiden for jordbruksoppgjøret.

Den tiden av året da bøndene får lov til å reise til byen med sine krav. Som er alt for høye. Naturligvis. Fordi de vet at landbruksdepartementet ikke vil tilby dem noe særlig. Og når departementet kommer med sitt ynkelige tilbud, må bøndene rope og klage litt. I håp om at staten synes litt synd på dem. At staten gir litt etter. Sånn at bøndene kan reise hjem igjen. Like fattige som før, men med litt av æren i behold. Om ikke annet.

Dette offentlige og patetiske skuespillet har pågått siden Einar Gerhardsens tid. Helt siden bøndene truet med å nekte å hugge skog. Akkurat da Gerhardsen skulle bygge opp Norge igjen. Etter krigen.

Når skal dette ende?

For det er ingen som tjener på det. I hvert fall ikke bøndene selv. De fortjener bedre. For de skaffer oss sunn, god og næringsrik mat og sørger for at Norge ser ut slik vi alle ønsker at landet vårt skal se ut.

hits