Jordbruk er bruk av jord

Hvorfor tar vi gale beslutninger? Og hvorfor i all verden fortsetter vi å gjøre det gang på gang? Daniel Kahneman viser i sin banebrytende bok - "Tenke fort og langsomt" - at vi tenker i ett av to systemer – enten raskt, intuitivt og følelsesdrevet, eller langsomt, rasjonelt og logisk. Begge systemene er nødvendige, og begge har sine svakheter. Det første systemet - det raske og intuitive - krever mindre av oss enn det andre og mer arbeidskrevende og logiske systemet. Derfor bruker vi mennesker helst det første - både fordi det er mer effektivt og fordi vi er rovdyr som ikke ønsker å sløse med energien vår.

Dette vil vi selvsagt ikke innrømme - fordi vi ønsker å fremstå som både rasjonelle og logiske. Hele tiden. Det er vi ikke. Ofte trekker vi bare fram det rasjonelle og logiske etter at hjernens første system har bestemt seg - sånn at vi kan rettferdiggjøre avgjørelsen. I ettertid.

Innenfor politikkområdene mat, landbruk og klima kan første generasjon biodrivstoff og forbudet mot bruk av palmeolje i matvarer stå som to åpenbare eksempler på beslutninger der begge systemene med fordel burde vært i bruk.

Men det finnes også enkelte ting som ikke er like åpenbare. Som at norske bønder ønsker seg en lav pris på importert kraftfôr. Fordi de mener det er lønnsomt. Men når kraftfôrprisene settes lavt er det mer lønnsomt for bøndene å bruke kraftfôr til å fôre dyrene, framfor å bruke arbeidstimer på grasproduksjon og beite. Eller til å dyrke korn. Prisen på kraftfôr bestemmer verdien på jordbruksarealene i Norge og verdien på arbeidsinnsatsen til bøndene. Jo lavere kraftfôrpris desto mindre er arbeidet bonden gjør verdt. Og det er kanskje ikke så lurt? Og hva skjer med de arealene som ikke blir brukt lenger? Nettopp - de gror igjen. Norge gror igjen og vil på sikt ikke lenger se slik ut som vi nordmenn ønsker at landet vårt skal se ut. Og det er ville vært synd.

Jordbruk er nemlig bruk av jord. Det ligger litt i ordet. På en måte. Og norsk jordbruk er bruk av norsk jord.

Og kostnadsreduksjon og effektivisering foregår i det første systemet - verdiskaping og bærekraft i det andre.

Foto: dn.no

Frihandel med mat?

Gunnar Stavrum er tilhenger av frihandel. Det er jeg også. For noen må jo kjøpe alle de råvarene vi finner og de produktene vi lager. Og da er det selvsagt en fordel at vi ikke møter altfor mange hindringer på veien. Det er innlysende. Selv for meg.

Men Gunnar Stavrum mener at frihandel også må gjelde for landbruksprodukter. For maten vår altså. Både fordi det angivelig skal gi oss bedre kvalitet og lavere priser. Og fordi dette skal gi oss bedre muligheter til å eksportere de varene vi ønsker å eksportere - olje, fisk, aluminium og de greiene der.

Gunnar Stavrum mener altså at Norge bør være det eneste landet i verden som ikke beskytter sin egen matproduksjon. Som ikke beskytter vår egen evne til å brødfø befolkningen, altså.

Dette er jeg ikke enig i. Jeg synes det er naivt. I tillegg mener jeg at mat er altfor viktig til å ikke være politisk. Mat ER poltikk. Og et nasjonalt anliggende. Og det skulle bare mangle! For det spiller en rolle hvor og hvordan maten vår lages. Og hvem som gjør det.

Mid-sized farm

I dag skal historien handle om min far, Ole. Ole Nordstad. Litt om han og mest om landbruk.

Min far ble nemlig født litt for sent. Ikke bak en låvedør, altså. Bare litt sent. Litt under ett år for sent til å ta over gården. Som heter Nordstad. Fordi den ligger lengst nord. I den vakre fjellbygda Vingelen. Som klamrer seg fast til fjellet mellom Tynset og Røros et sted.

Så fatter'n måtte ut i verden. Og det var i grunnen bra. For fatter'n var smart. Nesten like smart som storebroren sin. Som ble bonde.

Og han var dyktig i det han holdt på med, faren min. Og han reiste mye. Også til USA.

Der ble han kjent med Bob. Som var bonde. I midtvesten. Et sted. En dag snakket Bob og fatter'n om gårdsdrift.

"So you come from a farm in Norway, Ole?", innledet Bob.

"That's right", sa fatter'n. Som sant var.

"What kind of farm?", ville Bob vite. Bob var nysgjerrig. Til amerikaner å være.

"Cattle, mostly - milk and meat production", svarte far min.

"Big?", lød neste - uunngåelige - spørsmål. Bob var tross alt amerikaner.

"Not very", svarte fatter'n. Som også sant var.

"How many heads?", grov Bob videre. Han ville vite hvor mange kyr de hadde. På Nordstad. I Vingelen.

"Well - about 20", svarte fatter'n. Sannferdig igjen.

"I see - 20,000 cattle. Not bad, my friend. A mid-sized farm!", konstaterte Bob

"Yeah - a mid-sized farm", sa fatter'n. Og skifta tema.

USA bruker mellom 250 og 300 milliarder i året på landbrukssubsidier. Norge bruker 15. Så det er klart det blir en helt annen størrelse på greiene i USA. Selv jeg skjønner det.

Et lite mysterium

"Landbruk over hele landet" er ett av hovedmålene i norsk landbrukspolitikk. Det har Stortinget bestemt. Og det virker fornuftig. Også fordi den lille matjorda vi har er spredt utover hele det lange og temmelig karrige landet vårt.

For å lage mat i hele landet må det bo mennesker i hele landet. Som kan produsere denne maten. Det er en rimelig antakelse. Om ikke annet.

Men når skolene, gårdsbrukene og kommunene angivelig er for små, sykehusene for lite effektive og når åpningstidene hos den lokale lensmannen er for korte, blir dette for lite robust. Ifølge regjeringen. Og tjenestene må flyttes. De må sentraliseres. Enhetene må bli større, mer kostnadseffektive og robuste. Halleluja.

Og hva som skal skje med de menneskene som skal produsere den maten - over hele landet - forblir et lite mysterium.

For ingen kan bo på steder som mangler infrastruktur. Som mangler grunnlag for verdiskaping. Og fremtidsperspektiver. Det sier seg selv.

Foto: colourbox.no

Med god samvittighet

Folk vil ha billig mat. Så billig skal den være at det ikke gjør noe om vi kaster den. For hvert år kaster vi nordmenn 355,000 tonn med fullt brukbar mat til en samlet verdi av 20 milliarder.

Og nå vil regjeringen ha et enda mer effektivt landbruk som produserer enda mer mat til en enda lavere kostnad. Sånn at vi kan kaste enda mer, antakeligvis. Med god samvittighet.

Det hele får nesten Donald Trump til å fremstå som en rakettforsker. Men bare nesten.

Foto: adressa.no

Unglaublich schön

"Norwegen ist unglaublich schön", får jeg ofte høre av mine tyske kolleger, forretningsforbindelser, bekjente og av kassadama hos Lidl når hun innser at det står en vaskeekte nordmann først i køen. Og da forsøker jeg å smile så kledelig beskjedent jeg bare kan, før jeg nikker forsiktig anerkjennende. Og kjenner det bruser litt inni meg. Ikke mye. Men litt. Jeg synes det er hyggelig når folk liker landet mitt.

Og det er mange steder i Norge som ser ut som postkort. I Norge bor mennesker i postkort. Uten at vi tenker så mye på det. Vi tar det som en selvfølge. Naturlig nok. Vi er vant til det. Det er dette som er Norge. Det Norge vi kjenner.

Men det går dessverre ikke an å leve av å bo i et postkort. Det må være et livsgrunnlag der. Det må være muligheter for verdiskaping der. Perspektiver. Så klart. Folk må kunne produsere noe. Produkter eller tjenester. Private eller offentlige goder. Ellers dør det ut. Og Norge vil se annerledes ut. Helt annerledes. For da vil det ikke lenger bo mennesker i postkortene. Og uten mennesker er det ingen postkort. Da er det bare stein eller skog. Eller begge deler.

Når regjeringen fortsetter å legge ned skoler, lensmannskontorer, sykehus, gårdsbruk og slå sammen kommuner for å effektivisere og "modernisere" Norge, er det nettopp dette som skjer. Postkortene tømmes for mennesker. Og de flytter aldri tilbake.

Foto: vingelen.com

Kvalitet

Det er fortsatt noen som ikke forstår hvorfor vi trenger norsk landbruk. Utrolig nok.

Derfor er det nå på høy tid med bevis. Bildebevis.

Dette er en norsk potet. Fra Toten. Lena for å være helt nøyaktig.

Og dette er en fransk potet. Fra Frankrike et sted.

I rest my case!

Pytt, pytt

"Direktoratet har analysert hendelser som skal gi et bredt bilde av påkjenninger som kan ramme norsk matforsyning. Vi har ikke funnet hendelser med høy risiko for norsk matforsyning" skriver Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i sin analyse "Risiko og sårbarhetsanalyse av norsk matforsyning".

Ingen grunn til bekymring, altså. I et land som importerer mellom 60 og 70 prosent av den maten vi trenger. I et land der halvparten av råvarene til egen landbruksproduksjon må importeres. For å holde hjulene sånn noenlunde i gang. I et land der produksjonen av kylling og laks stopper fullstendig opp i løpet av en uke eller to, dersom det skulle skje noe med soya-leveransene fra Brasil.

Direktoratet foreslår ikke ett eneste tiltak for å styrke matberedskapen i landet vårt. Ikke ett! Direktoratet mener altså at vi til enhver tid og under alle politiske, klimatiske og handelsmessige forhold får kjøpt det vi trenger. Av andre. Som har for mye. Til enhver tid.

Til alt overmål har ikke direktoratet peiling på hvor stor vår evne til selvforsyning i en krisesituasjon er. De konstaterer bare at dette kunne vært nyttig å vite!

Hallo!

Hva vi huleste skal vi da med et direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap??? Når det eneste de gjør er å lage en analyse der de konkluderer med at "det går sikkert bra"!!

Om å kute gørfort på ski...

.....som de sier i Dalsbygda.

Det er ingen som tviler på at Therese Johaug snakker sant. Tror jeg. Selv i nabolandene våre begynner folk å innse at hun bare er en blid jente fra Dalsbygda som elsker å gå veldig fort på ski.

Det paradoksale i saken hennes er at hun blir straffet fordi vi ikke har dopingleger i Norge. Og ingen historie for å ha det.

Årsaken til at idrettsutøvere selv har det objektive ansvaret for hva de putter i seg (eller smører på kroppen) er jo nettopp å forhindre at idrettsutøvere frikjenner seg selv med å si at "legen sa at jeg skulle gjøre det".

Det domsutvalget i Norges Idrettsforbund derfor må ta stilling til er hvor lav straff de kan ilegge Therese Johaug - UTEN at FIS eller WADA benytter seg av retten de har til å anke straffeutmålingen. Noe som trolig vil føre til en strengere straff.

Therese Johaug blir altså straffet fordi hun stolte på legen sin - og fordi vi ikke har dopingleger i Norge.

Foto: nrk.no

Farlig mat

Vi drukner i ernæringsfysiologer for tiden. Og i andre folk som hevder at de kan helt sjukt mye om ernæring. Om mat. Og drikke.

Folk som ser det som sin oppgave her i livet å fortelle oss andre idioter hva vi skal spise. Eller hva vi ikke skal spise - for å være mer nøyaktig.

Og om at det liksom må være et konsept bak alt vi spiser. At vi må gjøre et slags statement med det vi dytter i oss. Det må være kortreist mat, økologisk mat, sakte mat, rå mat, super mat, lavkarbo-mat, høykarbo-mat, billig mat, dyr mat, bærekraftig eller klimavennlig mat. Eller alt på én gang. Mat som gjør oss tynne, smarte og sexy. Mat som redder verden slik vi kjenner den. Mat som i grunnen gjør alt annet enn å gjøre oss mette og fornøyde.

Men nå trenger vi ikke flere av dem. Synes jeg. Nå er jeg lei. Forsynt. Jeg trøtt av folk som hevder at de kan helt sjukt mye om mat. Og drikke. Og som på død og liv må fortelle meg om det. Absolutt hele tiden!

For nå er det like før vi trenger ernæringspsykologer! Folk som kan fortelle oss at mat ikke er farlig. Likevel. At vi ikke dør av det. Heller.

Før vi blir ernæringspsykopater, alle mann. Og kvinner.

hits