hits

Verdens vakreste idrett

Det har vært noe støy om landslag i rytmisk gymnastikk den siste tiden. Og mange har ment mye om dette. Andre mindre. Om hvem som burde være på landslag og de greiene der.

Dette er IKKE viktig. Selv om det nok er ganske vanlig i andre idretter at de presumptivt beste utøverne utgjør landslaget. Nok om det.

Det som ER viktig er hvordan utøverne har det. I det daglige treningsarbeidet, på skolen, i hjemmet, om de har det gøy på trening, kjenner mestring og blir motivert og lar seg inspirere av andre til å øve enda mer. Enda bedre. Smartere. At de er i et godt utviklingsmiljø med andre ord. Det ER viktig. Også er det selvsagt viktig om de gjennom hard og målrettet innsats vil få muligheten til å kvalifisere seg til mesterskap og andre internasjonale konkurranser der Norges Gymnastikk- og Turnforbund ønsker norsk representasjon, så klart. Hvis de er gode nok. De driver med en konkurranseidrett. Der resultater faktisk teller. Og der mange utøvere bærer på håp og drømmer. Som i alle andre idretter.

I følge NGTF skal det bare være de utøverne som er tatt ut på ett av landslagene som skal representere Norge. Uavhengig av hvilke sportslige prestasjoner de har oppnådd i forhold til andre utøvere.

Når det gjelder uttak til mesterskap og internasjonale konkurranser er det faktisk også slik at selv utøvere som er på landslaget ikke på noen måte er sikret å komme til verken nordisk eller EM - for heller ikke blant disse utøverne skal det være fastsatte objektive og målbare kriterier for uttak. Så selv om en landslagsutøver skulle vinne alle konkurranser før nordisk og/eller EM står landslagssjefen i NGTF fritt til å bestemme at det er noen andre som skal delta der - fordi det skal være bra for deres utvikling. For deres potensiale! I tillegg sier NGTF at alle andre norske utøvere - enn de ytterst få som er på landslaget - bare kan delta i internasjonale konkurranser der landslaget ikke er med. Så utrolig det enn kan høres ut!

Hva dette har med idrett, fair play og utvikling av gode prestasjonskulturer å gjøre er det svært vanskelig - ja, tilnærmet umulig - å forstå. Det kan ikke være annet enn ødeleggende. For enhver idrett. Også for rytmisk gymnastikk. Som ikke er en stor idrett fra før. Ja, det er faktisk en så liten idrett at den ikke har en eneste utøver å miste. Ikke én. Og hvilken ung jente vil i dag velge å satse på en idrett der det eneste som i realiteten teller og gir deg muligheter i idretten er om landslagssjefen liker deg eller ikke. Jeg tror ikke det er mange som ville tatt den sjansen! For å si det sånn. Ja, det er jeg faktisk helt sikker på. Og det er synd for denne idretten. Som gjerne kalles verdens vakreste.

Keiserens nye klær

Jordbruk er bruk av jord. Norsk jordbruk er bruk av norsk jord. Og jord kan ikke flyttes. Jordbruksproduksjonen - det vil si planteproduksjonen som er grunnlaget for all matproduksjon - må foregå der jorda er. Den kan ikke foregå noe annet sted. Det er rimelig innlysende. Noe alle bør forstå - ja, selv norske myndigheter.

Men hvorfor får vi da stadig færre bønder, mindre jordbruksareal, mindre bruk av beiteressurser og stadig lavere selvforsyningsgrad? Når målet er noe annet?

Fordi norske myndigheter tror på keiserens nye klær! De tror det finnes skalafordeler i jordbruket. At hvis man bare får større fjøs og driftsenheter, så vil produksjonen øke. De tror på magi. Som ikke finnes, så klart. For jorda ligger der den ligger. Og har ikke tenkt til å flytte på seg. Ikke én millimeter, faktisk.

Myndighetene oppnår dette gjennom å kanalisere stadig mer penger til de som er villige til å gjøre det de ber om. Til å investere for å bli større. Eller til å late som om jorda flytter på seg med andre ord.

For mange bønder blir det etterhvert den eneste muligheten de har til å overleve å etterkomme myndighetens ønske, nemlig å investere for å bli større. For å oppnå skalafordeler som ikke finnes. Og å sørge for at en stadig større andel av inntektene kommer fra de statlige overføringene.

Dette fører selvsagt til færre bønder, mindre jordbruksareal og lavere selvforsyning.

Det er en sirkel, om ikke annet.

Og det bør ikke overraske noen at det blir sånn - selv ikke norske myndigheter.

Som selv gir uttrykk for at de ikke ønsker denne utviklingen. Likevel skjer den - fordi man tror på keiserens nye klær!

Det som er mest alvorlig er at disse strukturendringene kommer for å bli. De lar seg ikke reversere. Når man én gang i fremtiden innser at keiseren var naken. Kliss naken.

Korn dyrkes ute!

 

 

Dagbladet har fått det for seg at vi har en kornKRISE. Siden de ikke kan skrive om flått akkurat nå om høsten, antar jeg.

Fakta er at Norge aldri har vært selvforsynt med matkorn. Ever! Og at vått vær og modent korn går dårlig sammen. Overalt i verden. Det våte været får det modne kornet til å spire og dermed mister det etterhvert sin bakeevne. Og brukes til dyrefôr isteden.

Dette skjer med alt korn. Ikke bare det norske. Og drittvær på høsten er ikke akkurat noe nytt fenomen i dette landet. Det er en grunn til at vi aldri har vært selvforsynt med matkorn, for å si det sånn. Det er ikke noe nytt. Og absolutt ikke noen KRISE.

Og når vi i tillegg har en nabo i EU som eksporterer over 30 millioner tonn med mathvete i året, er det i hvert fall ingen grunn til fete typer. Norges behov for mathvete er snaut 300,000 tonn i ÅRET. Dette er halvparten av den mathveten EU eksporter. I UKA!! EUs eksport fra mandag til onsdag i en hvilken som helst uke i løpet av året er nok, altså. Til å dekke behovet vårt fram til neste høst.

Det er bra at vi har målsetning om å dyrke vårt eget matkorn. Det er både smart og klimasmart! Og vi har gjort en bra jobb med å få det til. Heldigvis.

Men når vi bor akkurat på yttergrensen av hvor det faktisk er mulig å dyrke matkorn i verden, må vi akseptere at dette ikke lykkes hver gang.

Så vi må ha en backup, selvfølgelig.

Og det har vi!

Korndyrking skjer utendørs, Dagbladet!

 

 

 

Én krone og femti øre

Det er mange ting jeg ikke forstår. Det har jeg ingen problemer med å innrømme. Jeg er ikke noe særlig glupere enn gjennomsnittet. Og lever fint med det.

Noe av det jeg forstår aller minst er at norske bønder vil ha målpriser på de varene de selger. En målpris som - hvis etterspørselen er større en tilbudet og markedsprisen av den grunn stiger - straks og uten nøling medfører at landets grenser åpnes for import. Til nedsatt toll. Slik at prisen bonden skal få blir lavere igjen. Målpris er ikke noe annet enn en maksimalpris. Det betyr at uansett hvilke anstrengelser bonden gjør vet han at dette er den maksimale prisen han eller hun kan oppnå. Og dermed blir det egentlig bare om å gjøre å produsere så mye som mulig. Av standardkvalitet. Det er liksom ikke noe vits å gjøre noe mer. Å anstrenge seg mer. Det lønner seg ikke. Uansett.

Det jeg derimot forstår - utrolig nok, kanskje - er at bøndene ønsker seg en minimumspris. Sånn at de har et sikkerhetsnett - i tilfelle de ikke klarer å finne avsetning for produktene sine til en høyere pris.

Dette er logisk. All den tid det her handler om ganske kompliserte biologiske prosesser der mye kan gå galt. Og ofte gjør det.

Men å akseptere et system der den maksimale prisen man kan oppnå er bestemt på forhånd, virker for meg som en kortslutning. For å si det mildt.

La oss ta et eksempel - som jeg kjenner godt. La oss si at jeg er en kornbonde i Norge. Som gjør alt som står i min makt for at kvaliteten og utbytte på det jeg produserer skal bli så bra som mulig. Utrolig nok. Til tross for at jeg vet at uansett hva jeg gjør, vil jeg aldri få noen høyere pris enn målprisen. Hvorfor skal jeg gidde å anstrenge meg, når det ikke er noen oppside ved å gjøre det? For jeg vet at hvis den norske kornavlingen blir liten - som normalt burde medført høyere priser fordi tilbudet er lavt - spiller det ingen verdens rolle for meg. Annet enn at jeg får mindre penger fordi avlingen min er liten. Når jeg i tillegg vet at det brødet kornet mitt blir laget av koster 38 kroner. I en billigbutikk. Sånn omtrent. Og jeg får én krone og femti øre for det kornet som har blitt brukt for å lage det brødet, er det flere enn meg som ikke hadde brydd seg. Vil jeg tro.

Konkurransekraft

Norsk jordbruk er bruk av norsk jord og de ressursene som finnes i landet vårt. I første rekke gress og korn. For å stimulere til økt bruk av disse ressursene - på bekostning av importerte kraftfôrråvarer - mener noen at prisen på kraftfôr må økes. Fordi det er prisen på kraftfôr som bestemmer verdien av disse ressursene. Og derigjennom om de blir utnyttet eller ei. Det er ganske innlysende. Egentlig.

Men det er minst like mange som mener at prisen på norsk kraftfôr må holdes lav, for å forbedre eller i det minste opprettholde norske bønders konkurransekraft - i kampen mot import av landbruksprodukter (både råvarer og bearbeidede produkter)

Hvem har rett? I den grad noen har det?

Kanskje det kan øke innsikten vår å se litt nærmere på sammenhengen mellom priser og etterspørsel. I den grad den eksisterer.

I perioden 2007 til 2017 har importen av landbruksprodukter til Norge (hovedsakelig fra EU) økt med 30% i mengde og over 100% i verdi (kilder: Landbruksdirektoratet og SSB). I samme periode har prisen på sentrale jordbruksprodukter i EU (kjøtt, egg, melk, ost, smør og korn) økt med nesten 60%. Prisene på sammenlignbare norske produkter har økt med 35% (samme kilder) Prisen på de råvarene som brukes til å produsere mat av har altså økt betydelig mer i EU enn i Norge. Og likevel fortsetter importen bare å øke. Og øke. Både i mengder og verdi.

Det synes derfor at det er svært liten sammenheng mellom pris og etterspurt mengde. Vi kan i hvert fall fastslå at økte priser på importerte matvarer ikke medfører lavere etterspørsel etter disse varene. Det er ikke overraskende. Egentlig. Etterspørselen etter mat er rimelig uelastisk. Konkurransen (og konkurransekraften) handler i liten grad om pris. Den handler om helt andre ting - som tilgjengelighet, smak, lukt, sunnhet, convenience, trygghet, sporbarhet, bærekraft og mange andre faktorer.

Derfor er det heller tvilsomt om det er prisen på norsk kraftfôr som bestemmer konkurransekraften til norske jordbruksprodukter. Det synes videre at det er svært lite hensiktsmessig å forsøke å regulere de norske markedene for jordbruksprodukter med pris som viktigste virkemiddel, slik det praktiseres i dag. Pris synes å være et vikarierende argument. I beste fall.

Ja, det medfører at norske bønder lurer seg selv - når de tror at det primært er prisen som bestemmer etterspørselen. Når det i virkeligheten er helt andre faktorer.